NHD (evt. andre) : mangel på empati

[Styles]

Har ei venninne som alltid er i den samme sinnstemningen, og i samme humør. Viser nesten ikke følelser, jeg har ihvert fall aldri merket noe til de.

Dette gjelder både positivt og negativt. Det finnes ikke engasjement når andre foreslår noe, selv om det klart er innenfor et felt vedkommende er interessert i.

Hun er svært intelligent og oppvakt på alle måter, og i all slags sosiale og samfunnsmessige sammen- henger. Har ingen av trekkene jeg leste om ang. psykopater og sosiopater, unntatt dette med manglende empati. Virker ikke trist eller lei, på noen måte, men heller ikke glad. Kanskje hun er det inni seg, men ingen merker noe til det, ihvert fall.

Kan oppvekst og adopsjon fra problematiske kår i barndommen ha noe med dette å gjøre? At man får en atferd som er helt "flat"?

Med vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ingeting i det du skriver som handler om empati, verken tilstedeværelse eller fravær.

Kanskje hun er helt frisk?

[Gjest mymimomame]

Det er ingeting i det du skriver som handler om empati, verken tilstedeværelse eller fravær.

Kanskje hun er helt frisk?

Hvis det å være så til de grader flat i humøret/ ikke-reagerende er det man kaller "frisk", så lover at jeg fra nå av skal begynne å takke min skaper for at jeg fikk en psykisk lidelse.

Så jeg i alle fall fikk evnen til å _føle noe_!

[Gemini]

Det er ingeting i det du skriver som handler om empati, verken tilstedeværelse eller fravær.

Kanskje hun er helt frisk?

Å ha null engasjement når venner tar opp ting som normalt interesserer vedkommende, så er det vel ikke umiddelbart noe positivt tegn?

Kanskje hun er deprimert - selv om hun utad ikke virker trist og lei - det kan jo bare være en maske... og at hun derfor går på medisiner som forflater humøret? Eller det kan være bivirkninger av andre medisiner? Eller ha helt andre årsaker?

[Kizza1365380506]

Det kan jo være personligheten hennes som er slik. Man skal ikke automatisk begynne å se etter "sykdomstegn" bare fordi en person er anderledes enn en selv.

Mvh

[Gjest brusa]

Hvorfor skriver du at hun mangler empati ? Mener du at hun ikke bryr seg om andre mennesker eller strekker du "empati" bregrepet litt langt her ??? Fordi om hun ikke viser begeistring når du forventer det behøver hun ikke mangle empati.

Kanskje dere bare har vidt forskjellige interesser ?

[Styles]

Hvorfor skriver du at hun mangler empati ? Mener du at hun ikke bryr seg om andre mennesker eller strekker du "empati" bregrepet litt langt her ??? Fordi om hun ikke viser begeistring når du forventer det behøver hun ikke mangle empati.

Kanskje dere bare har vidt forskjellige interesser ?

Jeg har aldri lett etter noen sykdomstegn, eller trodd vedkommende var syk, bare så det er sagt. Jeg kunne også skrevet mere om at vedkommende virker lite medfølende, eller mangler den evnen.

Til NHD, og dere andre : Jeg har ALDRI trodd at personen er syk på noen måte. Jeg ønsket simpelten å få fagpersonens, og andres synspunkter på dette med engasjement i hvordan andre har det, på godt og vondt, og dette med vedkommendes mangel på å vise engasjement.

Så er dette forhåpentligvis oppklart!

[Gjest engasjert likevel]

Nå fikk jeg lyst til å skrive noen ord. Jeg er av den stillfarne typen i sosiale sammenhenger og trives med det. Har jeg ikke noe fornuftig å snakke om så holder jeg heller munnen lukket. Når jeg betrakter andre kvinner så blir jeg stadig vekk overrasket over hvor mange ord de klarer å si om lite og ingenting, bare for å være såkalt sosiale og hyggelige. De ler og skratter og er direkte falske. Hvorfor er dette en så opphøyet egenskap å ha? Hvorfor tror enkelte at vi som ikke er såkalt utadvente er engasjerte og at vi ikke har empati? Jeg bruker ikke ord som næææh og jøss når jeg snakker. Men det er ingen pekepinn på om jeg er engasjert eller ikke. Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem.

[Styles]

Nå fikk jeg lyst til å skrive noen ord. Jeg er av den stillfarne typen i sosiale sammenhenger og trives med det. Har jeg ikke noe fornuftig å snakke om så holder jeg heller munnen lukket. Når jeg betrakter andre kvinner så blir jeg stadig vekk overrasket over hvor mange ord de klarer å si om lite og ingenting, bare for å være såkalt sosiale og hyggelige. De ler og skratter og er direkte falske. Hvorfor er dette en så opphøyet egenskap å ha? Hvorfor tror enkelte at vi som ikke er såkalt utadvente er engasjerte og at vi ikke har empati? Jeg bruker ikke ord som næææh og jøss når jeg snakker. Men det er ingen pekepinn på om jeg er engasjert eller ikke. Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem.

Forstår godt poenget ditt!!

For all del, det du sier er jeg helt enig i. Og jeg liker også mye bedre folk som er seg selv, hvorvidt de snakker mye eller lite.

Personen jeg beskrev har jeg kjent i mange år. Jeg regner ikke med at folk jeg ikke kjenner godt skal åpne seg for meg og motsatt, noe jeg ikke selv ville følt var naturlig uansett.

Det blir vanskelig å forklare dette, siden dere ikke kjenner vedkommende. Det blir også for mye arbeid å utdype dette i form av flere eksempler.

Jeg ønsket, som sagt, bare synspunkter. Det har jeg fått, og takker for det.

Selv om dette forumet heter psykiatri, betyr ikke det at jeg tror personen har en form for mental lidelse, avvik eller liknende. Det utelukker jeg faktisk helt.

Detjeg igrunnen lurte på var om en vanskelig barndom med adopsjon fra vanskelige/utrygge forhold, og det å ikke kjenne den ene forelderen kan gjøre et menneske "flat" i følelseslivet. (sett utenifra, så klart)

[Gjest engasjert likevel]

Forstår godt poenget ditt!!

For all del, det du sier er jeg helt enig i. Og jeg liker også mye bedre folk som er seg selv, hvorvidt de snakker mye eller lite.

Personen jeg beskrev har jeg kjent i mange år. Jeg regner ikke med at folk jeg ikke kjenner godt skal åpne seg for meg og motsatt, noe jeg ikke selv ville følt var naturlig uansett.

Det blir vanskelig å forklare dette, siden dere ikke kjenner vedkommende. Det blir også for mye arbeid å utdype dette i form av flere eksempler.

Jeg ønsket, som sagt, bare synspunkter. Det har jeg fått, og takker for det.

Selv om dette forumet heter psykiatri, betyr ikke det at jeg tror personen har en form for mental lidelse, avvik eller liknende. Det utelukker jeg faktisk helt.

Detjeg igrunnen lurte på var om en vanskelig barndom med adopsjon fra vanskelige/utrygge forhold, og det å ikke kjenne den ene forelderen kan gjøre et menneske "flat" i følelseslivet. (sett utenifra, så klart)

Mener du utenlandsadoptert eller norskadoptert? Bare den ene forelderen?

[Styles]

Mener du utenlandsadoptert eller norskadoptert? Bare den ene forelderen?

Norskadoptert. Bare den ene forelderen, men den andre mistet hun kontakten med (uegnet som forelder) i tidlig alder (barn)

Det er uansett sikkert umulig å komme frem til noe svar, det trenger jeg ikke. Jeg undret, som sagt, bare

[Gjest brusa]

Nå fikk jeg lyst til å skrive noen ord. Jeg er av den stillfarne typen i sosiale sammenhenger og trives med det. Har jeg ikke noe fornuftig å snakke om så holder jeg heller munnen lukket. Når jeg betrakter andre kvinner så blir jeg stadig vekk overrasket over hvor mange ord de klarer å si om lite og ingenting, bare for å være såkalt sosiale og hyggelige. De ler og skratter og er direkte falske. Hvorfor er dette en så opphøyet egenskap å ha? Hvorfor tror enkelte at vi som ikke er såkalt utadvente er engasjerte og at vi ikke har empati? Jeg bruker ikke ord som næææh og jøss når jeg snakker. Men det er ingen pekepinn på om jeg er engasjert eller ikke. Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem.

Du skriver:

"Når jeg betrakter andre kvinner så blir jeg stadig vekk overrasket over hvor mange ord de klarer å si om lite og ingenting, bare for å være såkalt sosiale og hyggelige. De ler og skratter og er direkte falske. Hvorfor er dette en så opphøyet egenskap å ha?"

* Falske ???? Nå må du ikke angripe andre fordi de er forskjellige fra deg...du ber jo om at andre skal respektere deg ikke sant ? Man må først feie for sin egen dør !

Du skriver:

"Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem."

* Hvorfor tror du ikke de får det bedre om du synes synd på de ? Det er godt å oppleve at andre bryr seg når man har det vondt...

[Gjest engasjert likevel]

Du skriver:

"Når jeg betrakter andre kvinner så blir jeg stadig vekk overrasket over hvor mange ord de klarer å si om lite og ingenting, bare for å være såkalt sosiale og hyggelige. De ler og skratter og er direkte falske. Hvorfor er dette en så opphøyet egenskap å ha?"

* Falske ???? Nå må du ikke angripe andre fordi de er forskjellige fra deg...du ber jo om at andre skal respektere deg ikke sant ? Man må først feie for sin egen dør !

Du skriver:

"Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem."

* Hvorfor tror du ikke de får det bedre om du synes synd på de ? Det er godt å oppleve at andre bryr seg når man har det vondt...

”* Falske ???? Nå må du ikke angripe andre fordi de er forskjellige fra deg...”

Jeg angriper ingen, men påpeker fakta. Jeg vil tro at de aller fleste hunkjønn kjenner til at når flere samles så er det så koselig, inntil de går hvert til sitt. Da baksnakkes det i det vide og brede. Ikke si at du ikke kjenner til dette? Er det ikke falskt å smile og skravle med en person som du i neste øyeblikk sier noe negativt om til tredjeperson? Jeg mener det.

”du ber jo om at andre skal respektere deg ikke sant ? ”

Jeg ber ikke om at noen skal respektere meg. Hvorfor skulle jeg be om det?

”Man må først feie for sin egen dør !”

Hva legger du i dette?

”* Hvorfor tror du ikke de får det bedre om du synes synd på de ? Det er godt å oppleve at andre bryr seg når man har det vondt... ”

Vel, da ser vi nok forskjellig på ting. Jeg ønsker ikke medfølelse, men løsninger på problemer som evt måtte gjøre livet surt. Jeg har nylig vært i en situasjon som er noe av det værste et menneske kan oppleve og hvor all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp. Medfølende ord gjorde ikke situasjonen bedre, men derimot spark i baken og gode råd var med på å løse opp i problemene. Det som er godt er å oppleve å løse problemer, ikke å få medfølelse. Men når det er sagt, så kanskje det kan ha noe med forskjellig oppdragelse å gjøre? Vi er jo alle forskjellige.

[Gjest brusa]

”* Falske ???? Nå må du ikke angripe andre fordi de er forskjellige fra deg...”

Jeg angriper ingen, men påpeker fakta. Jeg vil tro at de aller fleste hunkjønn kjenner til at når flere samles så er det så koselig, inntil de går hvert til sitt. Da baksnakkes det i det vide og brede. Ikke si at du ikke kjenner til dette? Er det ikke falskt å smile og skravle med en person som du i neste øyeblikk sier noe negativt om til tredjeperson? Jeg mener det.

”du ber jo om at andre skal respektere deg ikke sant ? ”

Jeg ber ikke om at noen skal respektere meg. Hvorfor skulle jeg be om det?

”Man må først feie for sin egen dør !”

Hva legger du i dette?

”* Hvorfor tror du ikke de får det bedre om du synes synd på de ? Det er godt å oppleve at andre bryr seg når man har det vondt... ”

Vel, da ser vi nok forskjellig på ting. Jeg ønsker ikke medfølelse, men løsninger på problemer som evt måtte gjøre livet surt. Jeg har nylig vært i en situasjon som er noe av det værste et menneske kan oppleve og hvor all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp. Medfølende ord gjorde ikke situasjonen bedre, men derimot spark i baken og gode råd var med på å løse opp i problemene. Det som er godt er å oppleve å løse problemer, ikke å få medfølelse. Men når det er sagt, så kanskje det kan ha noe med forskjellig oppdragelse å gjøre? Vi er jo alle forskjellige.

Du skriver:

"Jeg angriper ingen, men påpeker fakta. Jeg vil tro at de aller fleste hunkjønn kjenner til at når flere samles så er det så koselig, inntil de går hvert til sitt. Da baksnakkes det i det vide og brede. Ikke si at du ikke kjenner til dette?"

* Jotakk, jeg vil tro alle jenter har vært gjennom dette i barndommen/ungdomstiden, men de fleste vokser det jo av seg ! Man lærer jo litt etterhvert, og er det noe som aldri lønner seg så er det baksnakking...

Tror du at du alltid blir baksnakket ? Det må da være svært travelt !

Du skriver:

"Er det ikke falskt å smile og skravle med en person som du i neste øyeblikk sier noe negativt om til tredjeperson? Jeg mener det."

* Jo, men det virket tidligere som om du mener alle som viser følelser/medfølelse offentlig er falske, noe som er LANGT fra sant ! Tenker man slik blir man jo paranoid til slutt !

Du skriver:

"Jeg ber ikke om at noen skal respektere meg. Hvorfor skulle jeg be om det?"

Du skriver i det første innlegget ditt: Jeg bruker ikke ord som næææh og jøss når jeg snakker. Men det er ingen pekepinn på om jeg er engasjert eller ikke

* På meg virker det som om du dømmer de rundt deg for at de ikke respekterer at du er stille av deg...Og det virker som om du ønsker å bli respektert for å være stille ja.

Derfor skriver jeg:

Man må først feie for sin egen dør !

Altså: Begynn å respektere at de rundt deg ikke nødvendigvis er falske fordi de viser følelser. Noen driver kanskje med barnslig baksnakking ennå, men langt fra alle !

Du skriver at du har opplevd noe trist og at all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp.

Gjennom å gi støtte og hjelp videre, viser en jo medfølelse....så jeg er enig med deg der.

Da du skrev: "Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem" Da virket det på meg som om du ikke har noe å bidra med til de som har det vanskelig...men siden du selv har opplevd at et "spark i baken" hjelper, så regner jeg med du bidrar på samme måte selv...om noen skulle trenge det.

[Gjest engasjert likevel]

Du skriver:

"Jeg angriper ingen, men påpeker fakta. Jeg vil tro at de aller fleste hunkjønn kjenner til at når flere samles så er det så koselig, inntil de går hvert til sitt. Da baksnakkes det i det vide og brede. Ikke si at du ikke kjenner til dette?"

* Jotakk, jeg vil tro alle jenter har vært gjennom dette i barndommen/ungdomstiden, men de fleste vokser det jo av seg ! Man lærer jo litt etterhvert, og er det noe som aldri lønner seg så er det baksnakking...

Tror du at du alltid blir baksnakket ? Det må da være svært travelt !

Du skriver:

"Er det ikke falskt å smile og skravle med en person som du i neste øyeblikk sier noe negativt om til tredjeperson? Jeg mener det."

* Jo, men det virket tidligere som om du mener alle som viser følelser/medfølelse offentlig er falske, noe som er LANGT fra sant ! Tenker man slik blir man jo paranoid til slutt !

Du skriver:

"Jeg ber ikke om at noen skal respektere meg. Hvorfor skulle jeg be om det?"

Du skriver i det første innlegget ditt: Jeg bruker ikke ord som næææh og jøss når jeg snakker. Men det er ingen pekepinn på om jeg er engasjert eller ikke

* På meg virker det som om du dømmer de rundt deg for at de ikke respekterer at du er stille av deg...Og det virker som om du ønsker å bli respektert for å være stille ja.

Derfor skriver jeg:

Man må først feie for sin egen dør !

Altså: Begynn å respektere at de rundt deg ikke nødvendigvis er falske fordi de viser følelser. Noen driver kanskje med barnslig baksnakking ennå, men langt fra alle !

Du skriver at du har opplevd noe trist og at all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp.

Gjennom å gi støtte og hjelp videre, viser en jo medfølelse....så jeg er enig med deg der.

Da du skrev: "Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem" Da virket det på meg som om du ikke har noe å bidra med til de som har det vanskelig...men siden du selv har opplevd at et "spark i baken" hjelper, så regner jeg med du bidrar på samme måte selv...om noen skulle trenge det.

” Jotakk, jeg vil tro alle jenter har vært gjennom dette i barndommen/ungdomstiden, men de fleste vokser det jo av seg ! Man lærer jo litt etterhvert, og er det noe som aldri lønner seg så er det baksnakking... Tror du at du alltid blir baksnakket ? Det må da være svært travelt !”

Jeg tror ikke at andre baksnakker meg mere enn andre. Mine venninder er velutdannete og godt voksne. Men likevel bruker de tid på å snakke negativt om tredjepersoner som ikke er tilstede. Disse blir oppfattet som sosiale, engasjerte og fulle av empati, mens andre som ikke 'sprudler' like mye blir oppfattet som uengasjerte og er i mangel av empati.

” Jo, men det virket tidligere som om du mener alle som viser følelser/medfølelse offentlig er falske, noe som er LANGT fra sant ! Tenker man slik blir man jo paranoid til slutt !”

Huffda som jeg klarer å ordlegge meg i dag. Jeg mener ikke at alle som viser følelser er falske. Jeg skrev at ’de ler og skratter og er direkte falske’ og burde ha skrevet i samme innlegg at de samme personene snakket nedsettende bak ryggen på hverandre om hverandre.

* På meg virker det som om du dømmer de rundt deg for at de ikke respekterer at du er stille av deg...Og det virker som om du ønsker å bli respektert for å være stille ja.

Jeg dømmer ingen. Om noen ikke liker meg fordi jeg er stille av meg, så får de la det være.

”Altså: Begynn å respektere at de rundt deg ikke nødvendigvis er falske fordi de viser følelser. Noen driver kanskje med barnslig baksnakking ennå, men langt fra alle !”

Jeg tror ikke at alle er falske, og jeg respekterer de som viser ekte følelser.

”Du skriver at du har opplevd noe trist og at all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp. Gjennom å gi støtte og hjelp videre, viser en jo medfølelse....så jeg er enig med deg der.”

Jeg skrev at ’jeg har nylig vært i en situasjon som er noe av det værste et menneske kan oppleve og hvor all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp.’ Jeg skiller på å vise medfølelse ved å si ’stakkar, så leit’ og å yte praktisk/teoretisk hjelp i denne sammenheng.

”Da du skrev: "Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem" Da virket det på meg som om du ikke har noe å bidra med til de som har det vanskelig...men siden du selv har opplevd at et "spark i baken" hjelper, så regner jeg med du bidrar på samme måte selv...om noen skulle trenge det. ”

Så sant jeg kan være til noen hjelp for andre, så forsøker jeg å stille opp. Men jeg forsøker å ikke få situasjoner til å virke værre enn de er ved å si ’stakkar deg’.

[Gjest brusa]

” Jotakk, jeg vil tro alle jenter har vært gjennom dette i barndommen/ungdomstiden, men de fleste vokser det jo av seg ! Man lærer jo litt etterhvert, og er det noe som aldri lønner seg så er det baksnakking... Tror du at du alltid blir baksnakket ? Det må da være svært travelt !”

Jeg tror ikke at andre baksnakker meg mere enn andre. Mine venninder er velutdannete og godt voksne. Men likevel bruker de tid på å snakke negativt om tredjepersoner som ikke er tilstede. Disse blir oppfattet som sosiale, engasjerte og fulle av empati, mens andre som ikke 'sprudler' like mye blir oppfattet som uengasjerte og er i mangel av empati.

” Jo, men det virket tidligere som om du mener alle som viser følelser/medfølelse offentlig er falske, noe som er LANGT fra sant ! Tenker man slik blir man jo paranoid til slutt !”

Huffda som jeg klarer å ordlegge meg i dag. Jeg mener ikke at alle som viser følelser er falske. Jeg skrev at ’de ler og skratter og er direkte falske’ og burde ha skrevet i samme innlegg at de samme personene snakket nedsettende bak ryggen på hverandre om hverandre.

* På meg virker det som om du dømmer de rundt deg for at de ikke respekterer at du er stille av deg...Og det virker som om du ønsker å bli respektert for å være stille ja.

Jeg dømmer ingen. Om noen ikke liker meg fordi jeg er stille av meg, så får de la det være.

”Altså: Begynn å respektere at de rundt deg ikke nødvendigvis er falske fordi de viser følelser. Noen driver kanskje med barnslig baksnakking ennå, men langt fra alle !”

Jeg tror ikke at alle er falske, og jeg respekterer de som viser ekte følelser.

”Du skriver at du har opplevd noe trist og at all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp. Gjennom å gi støtte og hjelp videre, viser en jo medfølelse....så jeg er enig med deg der.”

Jeg skrev at ’jeg har nylig vært i en situasjon som er noe av det værste et menneske kan oppleve og hvor all verdens medfølelse ikke kunne være til hjelp.’ Jeg skiller på å vise medfølelse ved å si ’stakkar, så leit’ og å yte praktisk/teoretisk hjelp i denne sammenheng.

”Da du skrev: "Jeg har heller ikke for vane å si stakkar deg, til noen som har det vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke har empati, men jeg vet at ingen for det bedre om jeg sier at jeg synes synd på dem" Da virket det på meg som om du ikke har noe å bidra med til de som har det vanskelig...men siden du selv har opplevd at et "spark i baken" hjelper, så regner jeg med du bidrar på samme måte selv...om noen skulle trenge det. ”

Så sant jeg kan være til noen hjelp for andre, så forsøker jeg å stille opp. Men jeg forsøker å ikke få situasjoner til å virke værre enn de er ved å si ’stakkar deg’.

Der fikk vi den ikke sant ?

) Egentlig er vi sikkert nok ganske så enige, men når man skriver innlegg istedenfor å snakke sammen blir det litt forkortet og lett å misforstå..

)

[Styles]

Det er ingeting i det du skriver som handler om empati, verken tilstedeværelse eller fravær.

Kanskje hun er helt frisk?

Som sagt tror jeg ikke personen er syk, på noen som helst måte. Men hvis det jeg beskriver ikke har med empati å gjøre, hva er det da?

Er noen mennesker slik at de ikke viser følelser i det hele tatt?

Med vennlig hilsen

[molli]

Som sagt tror jeg ikke personen er syk, på noen som helst måte. Men hvis det jeg beskriver ikke har med empati å gjøre, hva er det da?

Er noen mennesker slik at de ikke viser følelser i det hele tatt?

Med vennlig hilsen

Empati har da ikke noe med det å gjøre. Empati handler om å føle medfølelse overfor andre mennesker, evnen til å kunne sette seg inn i hva andre føler.

At hun ikke VISER det, betyr jo ikke at hun ikke forstår eller kan sette seg inn i hvordan noen andre har det?