På vandring.

[Gjest øynegrå]

Jeg vandrer på mørke skyer

Stille tårer treffer dem og blir et tegn på ensomheten og fortvilelsen jeg føler

Mørke tanker brer seg over øyelokkene mine, og jeg er fortapt.

Fortapt og forstenet i noe som føles som et helvete

Sinnet jeg føler er det få som kjenner og forstår

Initiativet mitt er som fløyet bort av en sterk og kald vind

Stemmene er ikke bra, og jeg holder på å miste kontrollen

Jeg prøver holde dem unna, men det er de som bestemmer nå de som beordrer

Og jeg er redd livredd for hva som vil komme til å skje

For jeg finner ikke varmen, gleden og friheten tilbake

Alle har snakket om hvor varmt og fint det er i himmelen

Men hvorfor hjelper de ikke oss her nede?

Er det virkelig noen i himmelen? Jeg skammes over tanken... jeg er jo kristen...

Men de er så stille... kan de ikke gi meg et råd? Et vink?

Jeg er sliten nå... Det finnes ikke lenger krefter i meg...

Men hvor kan jeg hvile? Hvor kan jeg gråte, når jeg er lært opp til å klare meg selv?

[Emmi1365380374]

Tror det du beskriver kunne passe for mange av oss som kommer til denne forumgruppen..Du er ikke alene!!Det er flere her som har blitt utsatt for grusomme ting..Og livet blir aldri samme som før..Fortell oss.Fortell hva du har opplevd.Det å snakke om det er viktig..For ved å holde alt innestengt forvandles du fort til en ensom skikkelse utenfor det virkelige..På vandring..

[Gjest øyengrå]

Tror det du beskriver kunne passe for mange av oss som kommer til denne forumgruppen..Du er ikke alene!!Det er flere her som har blitt utsatt for grusomme ting..Og livet blir aldri samme som før..Fortell oss.Fortell hva du har opplevd.Det å snakke om det er viktig..For ved å holde alt innestengt forvandles du fort til en ensom skikkelse utenfor det virkelige..På vandring..

Takk kjære Emmi.

Det føles bare så håpløst... Han sjarmerer alle... ingen vil tro meg da...

Min feil...