Sluttet å snakke om DET

[Gjest flammefugelen]

Jeg har ikke snakket om DET på uker nå. Sprer bare negativitet rundt meg og bryter ned folk rundt meg. For min egen del ble livet bedre og etter at jeg sluttet å snakke om DET.

Noen her inne som har opplevd det samme?

[Kizza1365380506]

Kan du være at du bare skyver det i bakgrunnen at du egentlig ikke har bearbeidet det skikkelig. Kanskje det ligger der som ett spøkelse som plutselig kan dukke opp? Det må du vel være helt sikker på.

Men om du virkelig har bearbeidet det så godt du kan så er det jo kjempefint at du føler deg bedre.

Mvh

[Petroline]

Ja eg har opplevd det. Ofte når eg er heime så stenger eg av følelsene mine. Og eg kan liksom verre "normal" men det går bare for enn peiode så blir eg sliten av å stenge av og eg får meg enn knekk.Og ofte så tryner eg etter å ha stengt av

[Gjest Paya]

Tja..

Folk rundt meg har det hvertfall bedre om jeg ikke driver å gnager på det.. Typen da hvertfall.Han er nærmest. Men har man det bra selv da?

Tja om man greier å bli så ditrahert at man ikke tenker på det selv heller så går det jo kjempefint! Men om man bare gnager på det og gnager og ikke ta noe ut på noe sett...

Er det noe bra tror du??

[Gjest flammefugelen]

Tja..

Folk rundt meg har det hvertfall bedre om jeg ikke driver å gnager på det.. Typen da hvertfall.Han er nærmest. Men har man det bra selv da?

Tja om man greier å bli så ditrahert at man ikke tenker på det selv heller så går det jo kjempefint! Men om man bare gnager på det og gnager og ikke ta noe ut på noe sett...

Er det noe bra tror du??

Vet ikke...kjenner at jeg burde fått snakket om det ordentlig, ikke bare halvveis.Hadde en venninne som jeg kunne snakke en del med før, men hun har også opplevd overgrep og det ble for tøft og negativt for henne at vi snakket om det til hverandre.

Har gått en del på smi, men fikk dessverre ikke den helt store kjemien med kontaktpersonen jeg hadde der. Det er et lite senter, med få ansatte, så valget er ikke så stort når det gjelder noen å prate med.

Jeg har ikke særlig lyst til å snakke med familien min , ettersom de sikkert tror at jeg er over det verste nå....og kanskje de blir skuffa hvis det kommer frem at jeg egentlig sliter voldsomt med det ennå. Minnebildene dukker opp i situasjoner hvor jeg minst forventer det og det har ført til at jeg isolerer meg helt fra flere aktiviteter/situasjoner hvor de kan dukke opp.Tror ikke lenger at det er smart å snakke med venninner eller andre som har opplevd liknende ting, ettersom jeg tydeligvis har en negativ innvirkning på folk.

For tiden er jeg innlagt og venter på å få komme til behandling ved en poliklinikk. I avdelingen er det vanskelig å få snakket om overgrepene i det hele tatt, ettersom jeg nesten aldri har samtaler med behandleren min alene og vedkommende synes heller ikke at "settingen" er riktig nå.

Selv går jeg rundt i et slags vakum...virker sikkert glad og fornøyd, men har det vondt med meg selv når jeg er alene.Kan sitte i timesvis og bare stirre ut i luften, helt tanketom.

Jeg vil jo aller helst være glad og blid helt 100% , men i stedet går jeg på dårlig ladete batterier...

[Gjest moremo]

Vet ikke...kjenner at jeg burde fått snakket om det ordentlig, ikke bare halvveis.Hadde en venninne som jeg kunne snakke en del med før, men hun har også opplevd overgrep og det ble for tøft og negativt for henne at vi snakket om det til hverandre.

Har gått en del på smi, men fikk dessverre ikke den helt store kjemien med kontaktpersonen jeg hadde der. Det er et lite senter, med få ansatte, så valget er ikke så stort når det gjelder noen å prate med.

Jeg har ikke særlig lyst til å snakke med familien min , ettersom de sikkert tror at jeg er over det verste nå....og kanskje de blir skuffa hvis det kommer frem at jeg egentlig sliter voldsomt med det ennå. Minnebildene dukker opp i situasjoner hvor jeg minst forventer det og det har ført til at jeg isolerer meg helt fra flere aktiviteter/situasjoner hvor de kan dukke opp.Tror ikke lenger at det er smart å snakke med venninner eller andre som har opplevd liknende ting, ettersom jeg tydeligvis har en negativ innvirkning på folk.

For tiden er jeg innlagt og venter på å få komme til behandling ved en poliklinikk. I avdelingen er det vanskelig å få snakket om overgrepene i det hele tatt, ettersom jeg nesten aldri har samtaler med behandleren min alene og vedkommende synes heller ikke at "settingen" er riktig nå.

Selv går jeg rundt i et slags vakum...virker sikkert glad og fornøyd, men har det vondt med meg selv når jeg er alene.Kan sitte i timesvis og bare stirre ut i luften, helt tanketom.

Jeg vil jo aller helst være glad og blid helt 100% , men i stedet går jeg på dårlig ladete batterier...

Du snakker så negativt om deg selv:

- Kanskje skuffer jeg familien min

- Jeg har negativ virkning på andre

- Jeg burde være glad/fornøyd, men går på dårlig ladete batterier.

Du er da ei ressurssterk jente???

Forlang samtaler alene med psykolog/psykiater. Bearbeid overgrepene og kom deg videre. Tror du klarer det.

Sett krav til deg selv og til omgivelsene.

Ikke fokuser på det du ikke klarer, men på det du vet du klarer.

[Gjest Paya]

Vet ikke...kjenner at jeg burde fått snakket om det ordentlig, ikke bare halvveis.Hadde en venninne som jeg kunne snakke en del med før, men hun har også opplevd overgrep og det ble for tøft og negativt for henne at vi snakket om det til hverandre.

Har gått en del på smi, men fikk dessverre ikke den helt store kjemien med kontaktpersonen jeg hadde der. Det er et lite senter, med få ansatte, så valget er ikke så stort når det gjelder noen å prate med.

Jeg har ikke særlig lyst til å snakke med familien min , ettersom de sikkert tror at jeg er over det verste nå....og kanskje de blir skuffa hvis det kommer frem at jeg egentlig sliter voldsomt med det ennå. Minnebildene dukker opp i situasjoner hvor jeg minst forventer det og det har ført til at jeg isolerer meg helt fra flere aktiviteter/situasjoner hvor de kan dukke opp.Tror ikke lenger at det er smart å snakke med venninner eller andre som har opplevd liknende ting, ettersom jeg tydeligvis har en negativ innvirkning på folk.

For tiden er jeg innlagt og venter på å få komme til behandling ved en poliklinikk. I avdelingen er det vanskelig å få snakket om overgrepene i det hele tatt, ettersom jeg nesten aldri har samtaler med behandleren min alene og vedkommende synes heller ikke at "settingen" er riktig nå.

Selv går jeg rundt i et slags vakum...virker sikkert glad og fornøyd, men har det vondt med meg selv når jeg er alene.Kan sitte i timesvis og bare stirre ut i luften, helt tanketom.

Jeg vil jo aller helst være glad og blid helt 100% , men i stedet går jeg på dårlig ladete batterier...

-Behandleren- din synes at settingen er feil???!!! Hva i f...??? Er det -han- eller -du- som skal ha nytte av dette??!!!??

Jeg synes at du skal prøve å kreve til deg timer med behandler,siden du nå uansett er innlagt og så i nærheten av et apparat. Du føler trang til å prate,og da må du få pratet også. Hva f... er det ellers de skal gjøre med deg innlagt??? Sitte å glane på deg??? Blir så opprørt av det forb...... systemet!!

Neh jeg synes du burde stå på krava dine! Om du har noen nære som hjelper deg så kanskje de kunne prata med folka der du er innlagt og be de prate med deg alene. Eller noe sånn...

Men om du er innlagt så vet kanskje familien din om det? I så fall vet de jo at noe er galt og ville sikkert bli kjempelettet for å vite hva det var. Og har du noen i familien du kunne tenke deg å henvende deg til så gjør det. Dette er ikke noen konkurranse for å se ut som om du kommer best mulig gjennom livet vettu,mens du egentlig fyker avgårde som Bambi på glattisen med medvind i ryggen og ei snøfonn rett foran deg.. Neh for her gjelder at du skal få forfeste! Skjønner? Da hjelper det ikke mye å være vellykket og sterkt utenpå..

Føler du deg trygg på noen i familen så bruk de. De blir sikkert lettet over å høre hvordan du egentlig har det. Kanskje har de ant at noe ikke har stemt helt og er lettet over å får vite hva det er og få lov til å hjelpe deg.

Å henvende seg til venner som har det like jævlig som deg selv er kanskje ikke så veldig konstruktivt. Dere kan ende opp med å deppe hverandre ennå mer ned....som kanskje skjedde med deg... Men folk som greid å legge det litt bak seg og komme seg forbi den kneika,greier det mye mulig. De vet hvordan du har det og er sterke nok til å høre om det. Er det noe alternativ??

[Gjest flammefugelen]

-Behandleren- din synes at settingen er feil???!!! Hva i f...??? Er det -han- eller -du- som skal ha nytte av dette??!!!??

Jeg synes at du skal prøve å kreve til deg timer med behandler,siden du nå uansett er innlagt og så i nærheten av et apparat. Du føler trang til å prate,og da må du få pratet også. Hva f... er det ellers de skal gjøre med deg innlagt??? Sitte å glane på deg??? Blir så opprørt av det forb...... systemet!!

Neh jeg synes du burde stå på krava dine! Om du har noen nære som hjelper deg så kanskje de kunne prata med folka der du er innlagt og be de prate med deg alene. Eller noe sånn...

Men om du er innlagt så vet kanskje familien din om det? I så fall vet de jo at noe er galt og ville sikkert bli kjempelettet for å vite hva det var. Og har du noen i familien du kunne tenke deg å henvende deg til så gjør det. Dette er ikke noen konkurranse for å se ut som om du kommer best mulig gjennom livet vettu,mens du egentlig fyker avgårde som Bambi på glattisen med medvind i ryggen og ei snøfonn rett foran deg.. Neh for her gjelder at du skal få forfeste! Skjønner? Da hjelper det ikke mye å være vellykket og sterkt utenpå..

Føler du deg trygg på noen i familen så bruk de. De blir sikkert lettet over å høre hvordan du egentlig har det. Kanskje har de ant at noe ikke har stemt helt og er lettet over å får vite hva det er og få lov til å hjelpe deg.

Å henvende seg til venner som har det like jævlig som deg selv er kanskje ikke så veldig konstruktivt. Dere kan ende opp med å deppe hverandre ennå mer ned....som kanskje skjedde med deg... Men folk som greid å legge det litt bak seg og komme seg forbi den kneika,greier det mye mulig. De vet hvordan du har det og er sterke nok til å høre om det. Er det noe alternativ??

Familien min vet nok at jeg sliter med overgrepene ennå, og vi snakker om ganske mye av det som har med innleggelsene å gjøre.

Behandleren jeg har her er på sett og vis kun medlem av staben rundt meg og har ingen samtaletimer med meg - uten at det er 4-5 andre til stedet(staben). Jeg står på venteliste til psykolog på poliklinikken og får muligens time om ca 2 mnd.

Jeg har på sett og vis snakket med familien min såpass mye at jeg ikke har lyst til å "pådra" dem flere ting nå. Det blir så mye rundt meg hele tiden.Dessuten har faren min hjerteproblemer og moren min er alene om det meste som må gjøres hjemme. De har nok med sitt.

Håpet er jo at min nye behandler kommer til å være villig til å gå nærmere inn på overgrepsminnene og snakke mere grundig om det. Har i hvert fall hørt at hun er flink på slike ting fra andre.

Eks kona til overgriperen min og den ene dattera hans bor på hjemstedet mitt...så jeg synes det er vanskelig å oppholde meg der i redsel for å møte dem...ikke det at jeg er sinna på dem , men jeg synes bare hele situasjonen er så trist både for dem og meg. Overgriperen er (heldigvis) død for mange år siden.

Merker at jeg får et stadig sterkere behov for å "besøke" huset der overgrepene skjedde, selv om det er noen helt andre som bor der nå.Har på feelingen at kanskje noe inni meg vil bli bedre om jeg gjør det....

Men i det hele og store er det veldig tungt å leve med akkurat nå..kanskje på grunn av årstiden med mørketid osv.Jeg famler liksom rundt etter noe som kan føre meg opp og fram i lyset, ta bort skyggene i livet mitt....

Blir mye rot dette....er ganske rotete inni meg også...

Men takk til alle dere som har svart meg! Glad i dåkker!!!

[Gjest kumbala]

Vet ikke...kjenner at jeg burde fått snakket om det ordentlig, ikke bare halvveis.Hadde en venninne som jeg kunne snakke en del med før, men hun har også opplevd overgrep og det ble for tøft og negativt for henne at vi snakket om det til hverandre.

Har gått en del på smi, men fikk dessverre ikke den helt store kjemien med kontaktpersonen jeg hadde der. Det er et lite senter, med få ansatte, så valget er ikke så stort når det gjelder noen å prate med.

Jeg har ikke særlig lyst til å snakke med familien min , ettersom de sikkert tror at jeg er over det verste nå....og kanskje de blir skuffa hvis det kommer frem at jeg egentlig sliter voldsomt med det ennå. Minnebildene dukker opp i situasjoner hvor jeg minst forventer det og det har ført til at jeg isolerer meg helt fra flere aktiviteter/situasjoner hvor de kan dukke opp.Tror ikke lenger at det er smart å snakke med venninner eller andre som har opplevd liknende ting, ettersom jeg tydeligvis har en negativ innvirkning på folk.

For tiden er jeg innlagt og venter på å få komme til behandling ved en poliklinikk. I avdelingen er det vanskelig å få snakket om overgrepene i det hele tatt, ettersom jeg nesten aldri har samtaler med behandleren min alene og vedkommende synes heller ikke at "settingen" er riktig nå.

Selv går jeg rundt i et slags vakum...virker sikkert glad og fornøyd, men har det vondt med meg selv når jeg er alene.Kan sitte i timesvis og bare stirre ut i luften, helt tanketom.

Jeg vil jo aller helst være glad og blid helt 100% , men i stedet går jeg på dårlig ladete batterier...

Tror du noen er hundre prosent blid og glad hundre prosent av tida uansett?

Du er reflektert, tar hensyn til andre, er på vei til å få et behandlingsopplegg som kanskje funker.

Mye positivt skjer. Men du trenger ikke være glad hele tida for det. Alle har lov til å ha dårlige minutter, timer, dager.