Sint. Grrr!!!

[nanchang]

Svigermor viste meg nylig den oppdaterte utgaven av bygdeboka fra den kommunen de har hytte i, har eid hytte og tomt der i 25 år. Nå er de sjøl kommet med i bygdeboka, med etterkommere, min mann, gift med meg, og våre to barn - MEN i parentes etter navn og fødselsår på barna våre står det: (adoptivbarn fra Kina).

Det skal da vel ikke stå sånn!!! Og hvor er de opplysningene innhenta fra? Svigermor i sin velmenenendehet?? En annen familie i hytteområdet har også adoptert, deres barn står bare med navn og fødselsår.

Dette blir stående i bygdeboka når mine barn er voksne, for evig og alltid adoptivbarn liksom. Hah!!

Se for dere i kommende bygdebøker: lille Lars, født 2002, (anonym sæddonor). Kvakk. Jeg skal ringe vedkommende som har ansvaret for oppdateringa av bygdeboka, både spørre hvor opplysningene er henta fra, og forsøke å få disse parentesene sletta i basen eller hvor de nå har lagra materialet.

Det er flere dager siden svigermor stolt viste meg innførslene, jeg sa ikke noe til henne om dette for jeg tror hun kanskje ikke vil forstå at dette er noe å bli så forferdelig sint for.

Og hvorfor er jeg så sint??

En grunn er nok at jeg synes dette er URETTFERDIG overfor mine barn, i tillegg mener jeg at dette er feil i forhold til hvordan slektsoppramsing skal være i bygdebøker.

Har jeg grunn til¨å være så sint, hva syns dere, eller er det bare pms?

[Gjest halogen]

Skjønner godt du er sint, bare for å si det først!

Fikk meg ellers en god latter når jeg tenkte på lille Lars, født 2002 (anonym sæddonor) :-)

Nei jeg syns ikke det skal være sånn, og jeg mener du skal kontakte forfatteren av bygdeboka og få dem til å rette det opp sånn at det ikke står sånn i neste opplag!

[avidi]

Hvis det er gjort forskjell i oppramsingen av dine barn i forhold til den andre familiens barn, synes jeg du har grunn til å være sint, da er det forskjelsbehandling.

Jeg tror, uten å være noen ekspert på bygdebøker og slektsgranskning, at de tilføyelsene er noe som henger igjen fra gammelt av. Da var det veldig vanlig å ramse opp Per, Kari, Ola (fosterbarn), Hans (fosterbarn).

Ta en prat med forfatteren av boka og se om du kan få rettet opp til neste utgave.

Lykke til.

[laurits]

Slektsforskere er gjerne litt opptatt av genetikk, så det er kanskje ikke så rart at det sniker seg inn en og annen genetisk referanse?

At tilsvarene informasjon manglet for den andre familien skyldes sikkert at forfatteren ikke viste at så var tilfelle?

Uansett så er det vel ingenting å skjemmes over?

[hix]

Jeg stusser litt over at du blir sint på vegne av barna dine. Er du sikker på at det ikke er ditt eget uavklarte forhold til adopsjonen som skinner igjennom. Jeg antar at barna deres ser ut som kinesere. I så fall kommer de aldri unna å måtte ta stilling til nettopp det. Burde ikke målet da være at barna dine skal kunne lese denne bygdeboka når de blir voksne, uten at denne parentesen vekker den minste negative følelse i dem? Burde man ikke tilstrebe at barna får et så trygt og avklart forhold til sin egen bakgrunn at dette blir fullstendig uproblematisk? Omtrent som om det skulle stå (Kvinne, født 1967 i Arendal) bak navnet ditt i den samme boka.

Det faktum at barna er adoptert vil i en periode bli en veldig viktig brikke i identitetspuslespillet deres. Hva kan skje dersom du ber forfatteren/forlaget fjerne denne parentesen i nyere utgaver av bygdeboka? Hva om dattera di kommer og spør hvorfor denne parentesen står i bestemors bygdebok, men ikke i deres? Kan du da fortelle henne at det er fordi du ble sint og ba forlaget fjerne den? Hvilke signaler sender du da til barna dine om ditt forhold til at de er adoptert?

Jeg synes bygdeboka omtaler adopsjonen på en helt nøytral måte. Bygdebøker befatter seg jo nettopp med slektskap og opphav. Adopsjon har med opphav å gjøre og er etter min mening relevant i denne sammenhengen. Hvis en slik nøytral fremstilling vekker negative følelser i deg, så er det antagelig du som har en jobb å gjøre i deg selv. Hvis dette er problematisk for deg, så blir det antagelig det for barna dine også. Jeg ville ha benyttet en hver anledning til å konfrontere barna med adopsjonen på en positiv måte. F.eks. ved å sette meg sammen med dem og bla i denne bygdeboka. Da kunne jeg vise dem at de står der de også og benytte anledningen til å si noe flott om Kina og om at de er adoptert.

Hvis det er svigermor som har gitt opplysningene til forfatteren, så høres ut som om din svigermor har et mer avklart forhold til adopsjonene enn du. Hun ser i så fall ut til å være så stolt av fortiden deres at hun gjerne vil ha det med i bygdeboka. Det er sånt som gjør at også barna blir stolt av sin fortid og som gir dem trygghet til å riste av seg det som også vil komme av negative slengbemerkninger.

[frø]

Jeg stusser litt over at du blir sint på vegne av barna dine. Er du sikker på at det ikke er ditt eget uavklarte forhold til adopsjonen som skinner igjennom. Jeg antar at barna deres ser ut som kinesere. I så fall kommer de aldri unna å måtte ta stilling til nettopp det. Burde ikke målet da være at barna dine skal kunne lese denne bygdeboka når de blir voksne, uten at denne parentesen vekker den minste negative følelse i dem? Burde man ikke tilstrebe at barna får et så trygt og avklart forhold til sin egen bakgrunn at dette blir fullstendig uproblematisk? Omtrent som om det skulle stå (Kvinne, født 1967 i Arendal) bak navnet ditt i den samme boka.

Det faktum at barna er adoptert vil i en periode bli en veldig viktig brikke i identitetspuslespillet deres. Hva kan skje dersom du ber forfatteren/forlaget fjerne denne parentesen i nyere utgaver av bygdeboka? Hva om dattera di kommer og spør hvorfor denne parentesen står i bestemors bygdebok, men ikke i deres? Kan du da fortelle henne at det er fordi du ble sint og ba forlaget fjerne den? Hvilke signaler sender du da til barna dine om ditt forhold til at de er adoptert?

Jeg synes bygdeboka omtaler adopsjonen på en helt nøytral måte. Bygdebøker befatter seg jo nettopp med slektskap og opphav. Adopsjon har med opphav å gjøre og er etter min mening relevant i denne sammenhengen. Hvis en slik nøytral fremstilling vekker negative følelser i deg, så er det antagelig du som har en jobb å gjøre i deg selv. Hvis dette er problematisk for deg, så blir det antagelig det for barna dine også. Jeg ville ha benyttet en hver anledning til å konfrontere barna med adopsjonen på en positiv måte. F.eks. ved å sette meg sammen med dem og bla i denne bygdeboka. Da kunne jeg vise dem at de står der de også og benytte anledningen til å si noe flott om Kina og om at de er adoptert.

Hvis det er svigermor som har gitt opplysningene til forfatteren, så høres ut som om din svigermor har et mer avklart forhold til adopsjonene enn du. Hun ser i så fall ut til å være så stolt av fortiden deres at hun gjerne vil ha det med i bygdeboka. Det er sånt som gjør at også barna blir stolt av sin fortid og som gir dem trygghet til å riste av seg det som også vil komme av negative slengbemerkninger.

Selv om Nanchang blir sint over at det blir opplyst at barna hennes er adoptert fra Kina i en offisiell bygdebok, trenger hun ikke ha et uavklart forhold til adopsjon. Hun kan ha et annet avklart forhold til adopsjon enn deg og grensen hennes går derfor et annet sted, og det er jo greit. Det er ikke bare de som har kommet frem til det samme som deg som har et avklart forhold, vet du. Nanchangs reaksjon kunne vært min.

I min familie har vi et stamtre, der står det om private angeliggende eksempelvis om hvem som er født av tatere og hvem som har tysk soldatfar samt at min datter er født i Kina. Dette er et privat dokument som bare angår oss i familien og jeg synes ikke hele bygda har noe med disse opplysningene å gjøre. Stamtreet vises bare privat. Jeg er stolt av å være av taterslekt og at jeg har en snill tysk morfar som tilfeldigvis var soldat her i Norge under krigen, og da jeg ble mor til min kinesisk fødte adoptivdatter var livet fullkomment. Allikevel er jeg ikke mer naiv enn at jeg vet det sitter en mengde tankeløse mennesker rundt og har fordømt både min tater oldemor, min mormor som fikk barn med en tysk mann under krigen, og muligens meg som har utenlandsk født barn.

Det er fullstendig uproblematisk for meg personlig å ha denne bakgrunnen, men jeg synes ikke offentligheten trenger alle opplysninger om meg og mitt servert på et fat. Jeg vil være med å styre informasjonen om meg og mine.

En bygdeboka kan nøytralt opplyse om mange ting, men jeg har ingen kontroll på hvordan opplysningene blir tatt i mot. Jeg er svært åpen med det meste når jeg sitter ansikt til ansikt med mennesker, men synes det må være greit å kunne velge selv hva som skal stå om meg og mine barn i en bok som er et varig offentlig dokument. Dette har ikke med skamfølelse å gjøre, men om å kunne velge selv hva som skal kommuniseres. Det er ikke mer problematisk for meg enn for deg å forklare mitt avklarte forhold til adopsjon for mine barn enn det er for deg.

Du trekker den slutning at hvis negative følelser blir vekket av en nøytral beskrivelse i en bygdebok så har man en jobb å gjøre i seg selv. Ikke nødvendigvis, jeg har gjort jobben og kommet frem til et annet resultat enn deg og tror ikke dette blir et problem hverken for mine barn eller meg selv. Det trenger ikke stå i bygdeboka at barna mine er adoptert fra Kina for at jeg skal konfrontere dem med det positive med adopsjon og deres fødeland. Det gjør jeg når som helst det måtte passe, fordi det er en naturlig del av oppdragelsen og forståelsen av identiteten deres.

Jeg er ikke redd for negative slengbemerkninger. Bevisst kommunikasjon gir styrke!

[Gjest lykketrollet-runde to]

Hei!

Jeg holder med deg - dette var en unødvendig tilføyelse!!!

Akkurat som som når jeg leser sladder-blader (på venterommet hos tannlegen,så klart...), og det poengteres at kjendisenes barn er ADOPTIVbarn. Eks Cruise/Kidmans barn. De er jo helt vanlige barn, bare kommet til foreldrene på en litt sjelden måte. Skjønner ikke det at ordet ADOPTIV alltid skal klistres til disse barna, det føles som om journalistene gjør dem til en type "uekte" barn, OG DET ER DE JO SLETT IKKE!

[hix]

Selv om Nanchang blir sint over at det blir opplyst at barna hennes er adoptert fra Kina i en offisiell bygdebok, trenger hun ikke ha et uavklart forhold til adopsjon. Hun kan ha et annet avklart forhold til adopsjon enn deg og grensen hennes går derfor et annet sted, og det er jo greit. Det er ikke bare de som har kommet frem til det samme som deg som har et avklart forhold, vet du. Nanchangs reaksjon kunne vært min.

I min familie har vi et stamtre, der står det om private angeliggende eksempelvis om hvem som er født av tatere og hvem som har tysk soldatfar samt at min datter er født i Kina. Dette er et privat dokument som bare angår oss i familien og jeg synes ikke hele bygda har noe med disse opplysningene å gjøre. Stamtreet vises bare privat. Jeg er stolt av å være av taterslekt og at jeg har en snill tysk morfar som tilfeldigvis var soldat her i Norge under krigen, og da jeg ble mor til min kinesisk fødte adoptivdatter var livet fullkomment. Allikevel er jeg ikke mer naiv enn at jeg vet det sitter en mengde tankeløse mennesker rundt og har fordømt både min tater oldemor, min mormor som fikk barn med en tysk mann under krigen, og muligens meg som har utenlandsk født barn.

Det er fullstendig uproblematisk for meg personlig å ha denne bakgrunnen, men jeg synes ikke offentligheten trenger alle opplysninger om meg og mitt servert på et fat. Jeg vil være med å styre informasjonen om meg og mine.

En bygdeboka kan nøytralt opplyse om mange ting, men jeg har ingen kontroll på hvordan opplysningene blir tatt i mot. Jeg er svært åpen med det meste når jeg sitter ansikt til ansikt med mennesker, men synes det må være greit å kunne velge selv hva som skal stå om meg og mine barn i en bok som er et varig offentlig dokument. Dette har ikke med skamfølelse å gjøre, men om å kunne velge selv hva som skal kommuniseres. Det er ikke mer problematisk for meg enn for deg å forklare mitt avklarte forhold til adopsjon for mine barn enn det er for deg.

Du trekker den slutning at hvis negative følelser blir vekket av en nøytral beskrivelse i en bygdebok så har man en jobb å gjøre i seg selv. Ikke nødvendigvis, jeg har gjort jobben og kommet frem til et annet resultat enn deg og tror ikke dette blir et problem hverken for mine barn eller meg selv. Det trenger ikke stå i bygdeboka at barna mine er adoptert fra Kina for at jeg skal konfrontere dem med det positive med adopsjon og deres fødeland. Det gjør jeg når som helst det måtte passe, fordi det er en naturlig del av oppdragelsen og forståelsen av identiteten deres.

Jeg er ikke redd for negative slengbemerkninger. Bevisst kommunikasjon gir styrke!

Hei frø!

Først vil jeg få si at det er innlegg som dine som gjør at jeg synes det er artig å i det hele tatt engasjere meg og skrive innlegg her på DOL. Det er dessverre ofte litt langt mellom de som tør å kaste seg ut i diskusjoner om vanskelige emner. Det jeg skriver er mine oppfatninger og meninger om ting. Jeg prøver å være saklig og ikke angripe noen bare fordi de mener noe annet enn jeg selv. Derfor håper jeg ingen føler seg støtt av det jeg skriver, heller ikke du. Så til temaet;

Jeg er enig med deg når du sier at vi bør kunne velge hva offentligheten skal vite om oss. At jeg er impotent, har hemorider og stemmer på Steinar Bastesen har offentligheten ingenting med, men hvis loven var slik at diagnosen skulle tattoveres i panna mi, så ville jeg ikke komme unna. Jeg ville bli tvunget til å forholde meg til det i det offentlige rom. På samme måte blir det litt forskjell på å det å opplyse at far var tysker / slekta er tatere og at man er adoptert kineser. At man er kineser står ikke bare i bygdeboka. Det står skrevet midt i ansiktet på alle adopterte kinesere. Hver gang du møter nye mennesker spør de ikke deg, "hvor er faren din fra?" eller "er du av taterslekt?". Men adopterte vil hele tiden oppleve å konfronteres med sin bakgrunn. Kinesiske adopterte barn vil, uansett hva vi gjør for å skjerme dem, konfronteres med sitt opphav gjennom hele livet. Derfor er det så viktig at vi aldri prøver å gjemme det bort. Som adoptivforeldre bør vi derfor velge en annen strategi enn tyskarbarna og de med hemorider. Vi må være proaktive og bevisst pumpe ungene fulle med positive opplevelser av det å være adoptert.

Nanchang skriver oppgitt:

[Dette blir stående i bygdeboka når mine barn er voksne, for evig og alltid adoptivbarn liksom. Hah!!]

Det er dette jeg reagerte på. I dette utsagnet opplever jeg at nanchang gjør det til noe negativt å være adoptivbarn. Jeg tror det gjenspeiler en holdning hos henne. Denne holdningen kan lett smitte over på ungene slik at de også opplever at det er noe som ikke er fullverdig ved å være adoptert. Dette er et dårlig utgangspunkt for et barn som skal takle å høre at alle mødre som adopterer bort barna sine er horer.

Vi har ingen reell mulighet til å styre hvordan verden forholder seg til adoptivbarn, men vi har mulighet til å styre hvordan adoptivbarn forholder seg til verden. Hvis vi ikke forholder oss aktivt til dette helt fra ungene er små, så risikerer vi å komme for sent på banen når de første problemene dukker opp.

[nanchang]

Skjønner godt du er sint, bare for å si det først!

Fikk meg ellers en god latter når jeg tenkte på lille Lars, født 2002 (anonym sæddonor) :-)

Nei jeg syns ikke det skal være sånn, og jeg mener du skal kontakte forfatteren av bygdeboka og få dem til å rette det opp sånn at det ikke står sånn i neste opplag!

Jeg ringte han journalisten som har ansvaret for oppdateringa og forklarte saken, han var nå veldig grei. Det er svigermor som har vært overivrig med opplysninger, tenkte nok det. Men ho er ei så kjekk svigermor/farmor på alle måter, så jeg lar det passere uten kommentarer...

Jeg går ikke i dialog med hix, som er fullstendig på bærtur, nicket og innlegget minner om tidligere tider her på dol.

[Gjest halogen]

Hei!

Jeg holder med deg - dette var en unødvendig tilføyelse!!!

Akkurat som som når jeg leser sladder-blader (på venterommet hos tannlegen,så klart...), og det poengteres at kjendisenes barn er ADOPTIVbarn. Eks Cruise/Kidmans barn. De er jo helt vanlige barn, bare kommet til foreldrene på en litt sjelden måte. Skjønner ikke det at ordet ADOPTIV alltid skal klistres til disse barna, det føles som om journalistene gjør dem til en type "uekte" barn, OG DET ER DE JO SLETT IKKE!

Ville bare si en ting, når jeg som ikke har adoptert leser sånne ting, så synes ikke jeg at ordet adoptiv er noe negativt. Jeg leser ikke det som "uekte" eller på noen måte annenrangs.

Jeg leser adoptiv som en en tilleggsopplysning av positiv art. Egentlig litt på lik linje med opplysninger som "Hennes to døtre fra tidligere ekteskap med AA, hans sønn fra forhold med BB, og deres felles sønn".

For meg er adoptiv en positiv betegnelse, noe man nesten burde skryte litt av. :-)

To av mine kolleger har adoptert barn, begges barn er i slutten av tenårene / begynnelsen av 20-årene nå, så det er mange år siden adopsjonene. De referer selvsagt alltid til dem som sine sønner / døtre, og alle andre gjør det samme. Men en gang i blant er det likevel naturlig å si f.eks at "ja det er datteren til AA, hun er adoptert".

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg har i grunnen oppfattet det mest som en "beskrivelse", sånn at når vi ser datteren til AA, så vet vi at hun er datteren hans. Mange barn kan man jo se likhetstrekk med foreldrene, så når sønnen til CC dukker opp, så skjønner vi at det er sønnen hans, fordi vi kan se det. Men når datteren til AA dukker opp, så skjønner man ikke uten videre at det er datteren ut i fra utseendet. Med mindre man vet at hun er adoptert - da kan man si: "er det du som er datteren til AA".

Men det er mulig det er jeg som er på jordet, altså! :-)

[frø]

Hei frø!

Først vil jeg få si at det er innlegg som dine som gjør at jeg synes det er artig å i det hele tatt engasjere meg og skrive innlegg her på DOL. Det er dessverre ofte litt langt mellom de som tør å kaste seg ut i diskusjoner om vanskelige emner. Det jeg skriver er mine oppfatninger og meninger om ting. Jeg prøver å være saklig og ikke angripe noen bare fordi de mener noe annet enn jeg selv. Derfor håper jeg ingen føler seg støtt av det jeg skriver, heller ikke du. Så til temaet;

Jeg er enig med deg når du sier at vi bør kunne velge hva offentligheten skal vite om oss. At jeg er impotent, har hemorider og stemmer på Steinar Bastesen har offentligheten ingenting med, men hvis loven var slik at diagnosen skulle tattoveres i panna mi, så ville jeg ikke komme unna. Jeg ville bli tvunget til å forholde meg til det i det offentlige rom. På samme måte blir det litt forskjell på å det å opplyse at far var tysker / slekta er tatere og at man er adoptert kineser. At man er kineser står ikke bare i bygdeboka. Det står skrevet midt i ansiktet på alle adopterte kinesere. Hver gang du møter nye mennesker spør de ikke deg, "hvor er faren din fra?" eller "er du av taterslekt?". Men adopterte vil hele tiden oppleve å konfronteres med sin bakgrunn. Kinesiske adopterte barn vil, uansett hva vi gjør for å skjerme dem, konfronteres med sitt opphav gjennom hele livet. Derfor er det så viktig at vi aldri prøver å gjemme det bort. Som adoptivforeldre bør vi derfor velge en annen strategi enn tyskarbarna og de med hemorider. Vi må være proaktive og bevisst pumpe ungene fulle med positive opplevelser av det å være adoptert.

Nanchang skriver oppgitt:

[Dette blir stående i bygdeboka når mine barn er voksne, for evig og alltid adoptivbarn liksom. Hah!!]

Det er dette jeg reagerte på. I dette utsagnet opplever jeg at nanchang gjør det til noe negativt å være adoptivbarn. Jeg tror det gjenspeiler en holdning hos henne. Denne holdningen kan lett smitte over på ungene slik at de også opplever at det er noe som ikke er fullverdig ved å være adoptert. Dette er et dårlig utgangspunkt for et barn som skal takle å høre at alle mødre som adopterer bort barna sine er horer.

Vi har ingen reell mulighet til å styre hvordan verden forholder seg til adoptivbarn, men vi har mulighet til å styre hvordan adoptivbarn forholder seg til verden. Hvis vi ikke forholder oss aktivt til dette helt fra ungene er små, så risikerer vi å komme for sent på banen når de første problemene dukker opp.

Takk for fint svar, - og ja, jeg er enig at det er fint at det finnes sånne som oss her på DOL, som tør å skrive under vanlig nick og diskutere åpent vanskelige temaer.

Du skriver at kinesisk adopterte hele tiden vil bli konfrontert med sitt utenlandske utseende og derved skal vi ikke engang prøve å gjemme det bort men heller gjøre dem stolte av sin bakgrunn, og DET er jeg enig i, men for meg går grensen ved en nøytral bygdebok.

Så lenge det ikke står (ukjent far) eller (prøverørsbarn) i parantes etter navn i en bygdebok, synes jeg det er urelevant at det står at mitt barn er adoptert. Da jeg adopterte datteren min ble hun fullt og helt mitt barn. Det er ikke å skjerme henne mot at hun er adoptert, men å fritt kunne velge når og hvordan det skal kommuniseres til samfunnet rundt.

Jeg bør innrømme at jeg neppe ville blitt så veldig sint hvis dette hadde skjedd meg, men jeg hadde nok tatt en telefon til ansvarlig redaktør av bygdeboken og spurt om hvor han har opplysningen fra og at jeg ved en annen anledning helst ville ha blitt spurt i forkant. Et bilde av min nydelige datter i hardangerbunad ville vært en bedre måte å fortelle at hun har asiatiske røtter enn bare en parantes etter hennes norsk-kinesiske navn, for da ser man et mennesk og ikke bare anerledesheten.

Det sistre avsnittet i innlegget ditt har jeg tatt meg den frihet å kopiere og lagret i min adopsjonsfil på maskinen min, for det var veldig godt og viktig skrevet. Takk for det! Vi ses på dol

:0)

[Gjest halogen]

Ville bare si en ting, når jeg som ikke har adoptert leser sånne ting, så synes ikke jeg at ordet adoptiv er noe negativt. Jeg leser ikke det som "uekte" eller på noen måte annenrangs.

Jeg leser adoptiv som en en tilleggsopplysning av positiv art. Egentlig litt på lik linje med opplysninger som "Hennes to døtre fra tidligere ekteskap med AA, hans sønn fra forhold med BB, og deres felles sønn".

For meg er adoptiv en positiv betegnelse, noe man nesten burde skryte litt av. :-)

To av mine kolleger har adoptert barn, begges barn er i slutten av tenårene / begynnelsen av 20-årene nå, så det er mange år siden adopsjonene. De referer selvsagt alltid til dem som sine sønner / døtre, og alle andre gjør det samme. Men en gang i blant er det likevel naturlig å si f.eks at "ja det er datteren til AA, hun er adoptert".

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg har i grunnen oppfattet det mest som en "beskrivelse", sånn at når vi ser datteren til AA, så vet vi at hun er datteren hans. Mange barn kan man jo se likhetstrekk med foreldrene, så når sønnen til CC dukker opp, så skjønner vi at det er sønnen hans, fordi vi kan se det. Men når datteren til AA dukker opp, så skjønner man ikke uten videre at det er datteren ut i fra utseendet. Med mindre man vet at hun er adoptert - da kan man si: "er det du som er datteren til AA".

Men det er mulig det er jeg som er på jordet, altså! :-)

Etter jeg hadde sendt innlegget slo det meg: kanskje betegnelsen likevel blir brukt negativt? At man understreker at det er adoptivdatter / -sønn, for derigjennom å understreke at AA ikke er gift med en "utlending"? Ut i fra utseende vet jo alle at AA og datteren ikke er like, så enten må jo datteren ligne på moren, eller så er hun adoptert..

Nei, bare noen forvirrede tanker.