NHD - psykiatere med personlighetsforstyrrelse

[Gjest uten signatur]

Eller lignende tilstander.

En psykiater kan vel på en måte, pga egen væremåte, trigge personligheten til pasientene sine? Slik at hans pasienter får diagnoser som paser/ikke passer hans/hennes personlighet.

Kan jo være litt skummelt da, med tanke på diagnosesetting!

Kom til å tenke på det pga et innlegg under her. Går nå hos en annen, og hos han er jeg en totalt annen type enn hos han her som trigget akkurat meg. Gikk et sted før det også, og da var jeg 'normal'. Men han der psykaiteren fikk fram akkurat det verste i meg. Han var så merkelig, måtte smiskes med og 'holdes varm'. En lærte seg hva en kunne si og ikke si, eller ble det dårlig stemning. Han gav meg til slutt en diagnose som jeg følte var en straff pga at jeg til slutt sa hva jeg mente og hvordan jeg oppfattet terapien.

Og noe som jeg synes er veldig feigt med tanke på pasientenes ve og vel, er at to leger i ettertid, nårj eg har sutret om denne diagnosen, har sagt at jeg bør da ikke ta meg nær av en diagnose av HAN, som havner på kant med så mange. Det har kommet andre kommentarer fra legene og trygdekontoret ellers også, som gjør at jeg skjønner at det er mange som synes han er vanskelig.

HVORFOR får han da lov å holde på? Fordi det er lettere å takle sårede pasienter enn enn krakilsk kollega? Synes dette er hårreisende jeg, men er jo ikke mulig å gå gjort noe med det.Ingen vil jo ta mitt parti om jeg tok mot til meg. Jeg har jo fått en DIAGNOSE. Effektiv måte å stoppe kritiske pasientrøster på,..

Kommentarer?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Blant psykiatere som blant alle andre finnes det personer som er lite egnet/uegnet for jobben.

I utdannelsen skal det finnes systemer for å luke ut disse, men ingen systemer er perfekte.

Hvordan går en da frem? Klager vil virke over tid. Hver enkelt klage trenger ikke i seg selv å være alvorlig nok til å sette noen ut av drift, men summen av klager kan få f.eks. arbeidsgiver eller Fylkeslegen til å aksjonere.

Hittil har det vært behandlernes marked. Nå går vi inn i en tid hvor det utdannes flere leger og psykologer. Det vil tjene pasientene. Det vil oppstå en reell konkurransesituasjon hvor pasientene har muligheter til å velge bort uegnede "hjelpere". Det samme vil arbeidsgiverne.

[Gjest uten signatur]

Blant psykiatere som blant alle andre finnes det personer som er lite egnet/uegnet for jobben.

I utdannelsen skal det finnes systemer for å luke ut disse, men ingen systemer er perfekte.

Hvordan går en da frem? Klager vil virke over tid. Hver enkelt klage trenger ikke i seg selv å være alvorlig nok til å sette noen ut av drift, men summen av klager kan få f.eks. arbeidsgiver eller Fylkeslegen til å aksjonere.

Hittil har det vært behandlernes marked. Nå går vi inn i en tid hvor det utdannes flere leger og psykologer. Det vil tjene pasientene. Det vil oppstå en reell konkurransesituasjon hvor pasientene har muligheter til å velge bort uegnede "hjelpere". Det samme vil arbeidsgiverne.

Takk for svar! Får vente på bedre tider da!

Klager vil virke over tid, sier du. Men fakta er at det verserer så mange historier om hvor dårlig behandlet en blir ved klaging, at mange ikke tør det. Særlig ikke pasienter som er psykisk nede. De opplever ofte å bli mistenkeliggjort nettopp pga sykdommen sin også. DET er å sparke en som allerede ligger nede. Og noen som har prøvd å klage, og møtt motbør, gir seg med en gang.

Så hvis en må ha en mengde av klager på EN behandler, da sitter de tvilsomme trygt. Slik det fungerer i et lite land med små byer, er jo at ryktene går. 'Alle' vet jo at den og den behandleren/legen er tvilsom. Så kommer historien rundt igjen hvis noen klager, om hvordan vedkommende har opplevd det. DET setter en effektiv stopper for andre som kanskje kunne tenkt seg å klage. Så på den måten beskytter Fylkeslegen behandlingsapparatet istedenfor pasientene. Ved å ha så høy terskel for at det er 'noen vits' å klage mener jeg.

Noen burde jo ta dette ganske alvorlig NÅ da, istedenfor å vente på bedre tider. Men HVEM? Det er tusenkronersspørsmålet. Ikke akkurat noe høystatusjobb å hjelpe de psykisk syke med deres klagemuligheter.

Jeg taler av erfaring, uten at jeg vil utdype det. Hjelper allikevel ikke. Pasientorganisasjonene har jo også den erfaring at det ikke nytter i annet enn veldig alvorlige tilfeller. Så der får en da det rådet å henlegge saken, pga at erfaring tilsier at lignende saker ikke når fram!

Hva er vitsen med å gi pasientene rettigheter, når det ikke samtidig bir sørget for et system som kan følge opp rettighetene?

Og hvorfor (dette er interessant) er det viktigere at behandleren ikke blir mistenkeliggjort enn at pasienten blir trodd. Det er jo litt rart siden pasientrettighetene på papiret er så støttende. Kan lure på HVORFOR mydighetene ikke tør følge de opp. Må jo være noe politiske greier. Kanskje,s om du sier, nettopp at de har ingen behandlere å miste, så da må de beskytte selv de dårlige. Ja, uff, en kanlure...