Har jeg en spiseforstyrrelse?

[Gjest magdalena1978]

Av og til lurer jeg på om det er meg det er noe gæernt med eller om det er resten av verden som er syk...?

Jeg vet jeg burde gi litt mer blaffen, men jeg klarer det ikke. Jeg føler at jeg MÅ ha vekten under kontroll til en hver tid, hvis ikke rakner alt for meg. Derfor sjekker jeg minst 2-3 ganger om dagen, og hvis det avviker bare litt i gal retning så tar jeg affære umiddelbart (dvs. trene mer og spise mindre). Jeg føler at dette hemmer meg litt sosialt, jeg har bl.a problemer med å spise ute sammen med venner. Det å spise en normal middag kan skape fullstendig krise for meg, og ødelegge resten av dagen. Og kanskje også dagene etterpå, når jeg må gjøre bot for mine synder... Jeg kan heller ikke gjøre avtaler som kommer i veien for treninga mi (som er 5 ganger i uka). Bare tanken på at noe skal komme i veien for at jeg skal få trent gjør at jeg får helt hetta.

Det hender jeg kjøper sjokolade eller liknende fordi jeg bare "må" ha det. Så spiser jeg litt av det og kaster resten. Til jul fikk jeg marsipan. Jeg spiste litt, og kastet resten i søppelkassa. Slike ting gjør jeg hele tiden, og siden jeg er singel og bor alene, har jeg all verdens mulighet til å dyrke denne sære måten å leve på i fred...

Jeg er vel hva man kan kalle tynn (BMI på 18), men ikke anorektisk. Alikevel opplever jeg at folk (på et svært påtrengende vis) stadig må påpeke at jeg er for tynn, samtidig som resten av samfunnet gjennomsyres av et kolossalt tynnhetshysteri. Jeg føler at det er like galt uansett hva jeg gjør....

(Jeg har forresten aldri fått så mye positiv oppmerksomhet fra det motsatte kjønn som etter at jeg ble så tynn, noe som på en måte bare er mer på å bekrefte hvor viktig det er å holde det slik. Men kanskje det bare skyldes at jeg har fått bedre selvtillit?)

Jeg luftet dette litt med psykologen min, hun mente at dette kanskje var en måte for meg å holde depresjonen på avstand (jeg er bipolar). Jeg skjønner jo at dette her kanskje ikke er helt normalt, men jeg ser heller ikke noen vei ut av det. Ikke vet jeg om jeg vil ut av det, heller. Men det har jo sin pris....

Noen som har noen meninger om dette eller erfaringer å dele?

[Gjest eval]

Folk har jo lov å leve som de vil, og det er mange varianter av livet. BMI på 18 er tynt, men du dør ikke av det, hvis du ikke blir tynnere.

Det jeg derimot lurer på: trives du med å ha det slik selv? Og gjør vennene dine det?

Jeg hadde for lenge siden en venninne som var sånn som du beskriver, det ødela mer eller mindre vennskapet vårt. Jeg opplevde det som at hun holdt meg på avstand med den treninga og spiseopplegget, hun hadde med det alltid en unnskyldning hvis hun trengte å unngå en avtale.

Vet du om dette plager vennene dine?

[Gjest magdalena1978]

Folk har jo lov å leve som de vil, og det er mange varianter av livet. BMI på 18 er tynt, men du dør ikke av det, hvis du ikke blir tynnere.

Det jeg derimot lurer på: trives du med å ha det slik selv? Og gjør vennene dine det?

Jeg hadde for lenge siden en venninne som var sånn som du beskriver, det ødela mer eller mindre vennskapet vårt. Jeg opplevde det som at hun holdt meg på avstand med den treninga og spiseopplegget, hun hadde med det alltid en unnskyldning hvis hun trengte å unngå en avtale.

Vet du om dette plager vennene dine?

Nå svarer jeg litt sent her, så jeg regner ikke med at du leser dette, men takk for svar uansett

Om jeg trives med å ha det slik selv? Både ja og nei. Jeg er på en måte blitt avhengig av å holde det slik, fordi det gir meg mye bedre selvtillit. Den store skamfølelsen jeg slet med tidligere er nesten borte og jeg føler meg ikke så hemmet av mitt utseende lenger i sosiale sammenhenger. Jeg var slank tidligere også, men ikke så tynn som samfunnets "ideal" tilsier at man skal være, og det skammet jeg meg så mye over at jeg knapt torte å gå ute blant folk. Så fikk jeg plutselig nytt mot og en vanvittig opptur, som resulterte i en enda mer vanvittig nedtur, da jeg gikk ned ca. 12 kg i løpet av et halvt år. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som de sier....

Siden har jeg selvfølgelig sørget for å holde det slik, men det har som sagt sin pris. Ingenting er gratis her i livet, heter det jo...

Hva vennene mine synes? Vel, jeg tror ikke de egentlig merker så mye til det. Jeg prøver å virke normal ute blant folk. Treninga er viktig for meg, så den tar jeg meg tid til. Dessuten møter jeg venner der også. Pga. ting som har skjedd i livet mitt, har jeg alltid holdt andre mennesker på en viss avstand, rett og slett fordi det er det eneste som fungerer for meg. Denne opptattheten av mat og trening har neppe ført så mye nytt med seg i så måte....

[Gjest eval]

Nå svarer jeg litt sent her, så jeg regner ikke med at du leser dette, men takk for svar uansett

Om jeg trives med å ha det slik selv? Både ja og nei. Jeg er på en måte blitt avhengig av å holde det slik, fordi det gir meg mye bedre selvtillit. Den store skamfølelsen jeg slet med tidligere er nesten borte og jeg føler meg ikke så hemmet av mitt utseende lenger i sosiale sammenhenger. Jeg var slank tidligere også, men ikke så tynn som samfunnets "ideal" tilsier at man skal være, og det skammet jeg meg så mye over at jeg knapt torte å gå ute blant folk. Så fikk jeg plutselig nytt mot og en vanvittig opptur, som resulterte i en enda mer vanvittig nedtur, da jeg gikk ned ca. 12 kg i løpet av et halvt år. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som de sier....

Siden har jeg selvfølgelig sørget for å holde det slik, men det har som sagt sin pris. Ingenting er gratis her i livet, heter det jo...

Hva vennene mine synes? Vel, jeg tror ikke de egentlig merker så mye til det. Jeg prøver å virke normal ute blant folk. Treninga er viktig for meg, så den tar jeg meg tid til. Dessuten møter jeg venner der også. Pga. ting som har skjedd i livet mitt, har jeg alltid holdt andre mennesker på en viss avstand, rett og slett fordi det er det eneste som fungerer for meg. Denne opptattheten av mat og trening har neppe ført så mye nytt med seg i så måte....

Hei igjen,

Når du spør om du har en spiseforstyrrelse, tenker jeg på to ting: 1) er plagen din så alvorlig at du kan dø/bli fysisk alvorlig syk av den, evt. 2) er plagen slik at den ødelegger deler av livet for deg og/eller de rundt deg. Spurte du om 1) eller 2)?

Så vidt jeg skjønner er ikke 1) aktuelt for deg. Når det gjelder 2) forstår jeg det som at du synes det er en del plager, men gevinsten veier opp plagene.

Hvis du går til en som er flink på spiseforstyrrelser, vil han/hun sikkert si at det går an å beholde selvtillit osv uten slike plager, hvis du får jobbet litt med disse tingene. Altså at du kan få gevinsten uten å måtte betale med plagene! (men du må riktignok snakke om og føle på en del ubehagelige ting først.)

Han/hun vil sikkert også si at "ting som har skjedd i livet ditt" kan ha en sammenheng med disse plagene, uten at det er så lett å få øye på med en gang.

Det jeg syntes var trist, var hvis forholdet til venner led under dette. Hun venninnen jeg nevnte, for eksempel, var en utrolig god venninne, interessant person osv for øvrig, men jeg orket altså ikke at hennes mat og trening alltid kom foran meg, på en uforutsigbar måte. Dette synes jeg er trist for både henne og meg.

Du husker kanskje at f.eks. kronprinsesse Victoria ble frisk av spiseforstyrrelser, så dette er jo noe folk blir friske av.

[Gjest magdalena1978]

Hei igjen,

Når du spør om du har en spiseforstyrrelse, tenker jeg på to ting: 1) er plagen din så alvorlig at du kan dø/bli fysisk alvorlig syk av den, evt. 2) er plagen slik at den ødelegger deler av livet for deg og/eller de rundt deg. Spurte du om 1) eller 2)?

Så vidt jeg skjønner er ikke 1) aktuelt for deg. Når det gjelder 2) forstår jeg det som at du synes det er en del plager, men gevinsten veier opp plagene.

Hvis du går til en som er flink på spiseforstyrrelser, vil han/hun sikkert si at det går an å beholde selvtillit osv uten slike plager, hvis du får jobbet litt med disse tingene. Altså at du kan få gevinsten uten å måtte betale med plagene! (men du må riktignok snakke om og føle på en del ubehagelige ting først.)

Han/hun vil sikkert også si at "ting som har skjedd i livet ditt" kan ha en sammenheng med disse plagene, uten at det er så lett å få øye på med en gang.

Det jeg syntes var trist, var hvis forholdet til venner led under dette. Hun venninnen jeg nevnte, for eksempel, var en utrolig god venninne, interessant person osv for øvrig, men jeg orket altså ikke at hennes mat og trening alltid kom foran meg, på en uforutsigbar måte. Dette synes jeg er trist for både henne og meg.

Du husker kanskje at f.eks. kronprinsesse Victoria ble frisk av spiseforstyrrelser, så dette er jo noe folk blir friske av.

Jeg er selvfølgelig ikke fysisk syk. Spørsmålet gikk mer på om dette er normalt eller ikke Altså kategori nr. 2

Jeg tror ikke det går an å bli kvitt plagene, da dette dreier seg om å velge mellom to onder. Enten ekstrem vektkontroll eller ekstrem selvforakt. Selvtillit uten kontroll er en umulighet.

Kanskje få tankene over på noe annet? Vel, jeg prøver hele tiden å gjøre ting, engasjere meg og delta i aktiviteter. Men det ligger og surrer i bakhodet hele tiden alikevel, og det plager meg hver gang jeg er alene...

Takk for svar, eval :-)

PS! Såvidt jeg vet blir de færreste helt friske av spiseforstyrrelser.

[Gjest eval]

Jeg er selvfølgelig ikke fysisk syk. Spørsmålet gikk mer på om dette er normalt eller ikke Altså kategori nr. 2

Jeg tror ikke det går an å bli kvitt plagene, da dette dreier seg om å velge mellom to onder. Enten ekstrem vektkontroll eller ekstrem selvforakt. Selvtillit uten kontroll er en umulighet.

Kanskje få tankene over på noe annet? Vel, jeg prøver hele tiden å gjøre ting, engasjere meg og delta i aktiviteter. Men det ligger og surrer i bakhodet hele tiden alikevel, og det plager meg hver gang jeg er alene...

Takk for svar, eval :-)

PS! Såvidt jeg vet blir de færreste helt friske av spiseforstyrrelser.

Siden du skriver inn om dette emnet, er du allerede klar over at de fleste mennesker ikke har det slik:

"Jeg tror ikke det går an å bli kvitt plagene, da dette dreier seg om å velge mellom to onder. Enten ekstrem vektkontroll eller ekstrem selvforakt. Selvtillit uten kontroll er en umulighet."

Det høres ut som du tror du er nødt til å ha det verre enn andre. Det var derfor jeg ville oppmuntre deg og si: jeg tror du undervurderer deg selv. Jeg tror at du kan våkne en morgen og føle at du har kontroll, uten å streve med mat og trening - kontrollen er der bare av seg selv. Hadde ikke det vært deilig?

Jeg er ikke ekspert på spiseforstyrrelser, men jeg vet at folk blir bedre. Hjemmesiden for interessegruppa kan mye mer om dette. Uansett hva du velger å gjøre - lykke til!

[Gjest magdalena1978]

Siden du skriver inn om dette emnet, er du allerede klar over at de fleste mennesker ikke har det slik:

"Jeg tror ikke det går an å bli kvitt plagene, da dette dreier seg om å velge mellom to onder. Enten ekstrem vektkontroll eller ekstrem selvforakt. Selvtillit uten kontroll er en umulighet."

Det høres ut som du tror du er nødt til å ha det verre enn andre. Det var derfor jeg ville oppmuntre deg og si: jeg tror du undervurderer deg selv. Jeg tror at du kan våkne en morgen og føle at du har kontroll, uten å streve med mat og trening - kontrollen er der bare av seg selv. Hadde ikke det vært deilig?

Jeg er ikke ekspert på spiseforstyrrelser, men jeg vet at folk blir bedre. Hjemmesiden for interessegruppa kan mye mer om dette. Uansett hva du velger å gjøre - lykke til!

Takk for at du tok deg tid til å svare meg