Grinete av å gå i joggebukse

[soleil]

Dette er bare et lite tips til de som sliter med irritasjon, ubegrunnet sinne og depresjon.

Dette var jeg faktisk ikke så klar over selv, men samboeren min har gjort meg veldig klar over det!

Jeg blir en mye mer behagelig person å være sammen med når jeg får sminket meg, ordnet håret og når jeg har på meg ordentlige klær enn når jeg dasser rundt usminket og i joggebukse.

Tror ikke det bare har å gjøre med at jeg i utgangspunktet er i dårlig form når jeg ikke gidder ordne meg, men at spiriten blir en helt annen når jeg føler meg ok utenpå.

[Gjest eval]

Jeg er enig med deg, såsant man orker å kle seg og stelle seg. Dette er også det som står i boka "Lykketyvene" om behandling av depresjon.

Problemet er når folk bruker denne regelen på folk som ikke har krefter til å stå opp, som er for syke til det, uten at folk rundt dem skjønner dette. Da gjør denne regelen den syke sykere, mens de rundt kan toe sine hender over en gretten og vrangvillig person.

Min erfaring er at det er en del folk i helsevesenet som tror at psykiske plager er et spørsmål om viljestyrke og moral. Det synes jeg er trakassering av syke mennesker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ikke sett noe vitenskap på dette, men jeg er overbevist om at du har rett, og at dette er en viktig faktor.

[Gjest deppa5]

Prøver innimellom, funker ikke på meg.

[Kizza1365380506]

Jeg har alltid trodd på det. Som når min mor var syk og vi fikk henne til å gå til frisøren på sykehjemmet. Da følte hun seg alltid bedre i ett par dager etterpå. Egentlig er det jo bare å se i speilet, det er ett trist syn som møter en usminket, med skittent hår og en uflidd genser. Føler meg sånn selv av og til men jeg må si at jeg føler det mer behagelig å gå i joggebukse. Men en kan jo "pynte" seg selvom.

Ikke alle kler en sekk vet du. )

Mvh

[Gjest Windsong]

Jeg er enig med deg, såsant man orker å kle seg og stelle seg. Dette er også det som står i boka "Lykketyvene" om behandling av depresjon.

Problemet er når folk bruker denne regelen på folk som ikke har krefter til å stå opp, som er for syke til det, uten at folk rundt dem skjønner dette. Da gjør denne regelen den syke sykere, mens de rundt kan toe sine hender over en gretten og vrangvillig person.

Min erfaring er at det er en del folk i helsevesenet som tror at psykiske plager er et spørsmål om viljestyrke og moral. Det synes jeg er trakassering av syke mennesker.

Jeg tror det kan være noe i det. Å oppleve seg selv som uflidd er jo ikke akkurat noe som får opp humøret. Men er man så langt nede at en virkelig ikke orker, så tviler jeg litt mer på det. Var selv så langt nede i fjor, og da var jeg likegyldig til hvordan jeg tok meg ut. Ga helt beng, rett og slett.

[Gjest eval]

Jeg tror det kan være noe i det. Å oppleve seg selv som uflidd er jo ikke akkurat noe som får opp humøret. Men er man så langt nede at en virkelig ikke orker, så tviler jeg litt mer på det. Var selv så langt nede i fjor, og da var jeg likegyldig til hvordan jeg tok meg ut. Ga helt beng, rett og slett.

Ja, for å ta en analogi:

Hvis man har et vondt kne, vil en lege i noen tilfeller anbefale mer mosjon, styrke kneet på den måten. Og det kan ofte være en utmerket ide! Men hvis f.eks. damene på håndball-landslaget ødelegger menisken, da skjønner legen at dette kne-vondtet ikke blir bedre av mosjon, det blir faktisk verre.

Dette trenger man ikke så innviklet undersøkelse for å forstå, man vet jo f.eks. at disse damene allerede har mosjonert så det holder. Man skjønner at vonde knær kan komme i ulike grader og ha ulike årsaker og at de derfor må behandles helt ulikt.

Men når man er deprimert/utbrent e.l., har jeg inntrykk av at en del (også helsepersonell) har en mer primitiv forståelse. Da kan de hevde med styrke at å tvinge seg til aktivitet er bra for alle. Og den som ikke "vil" det er vrang. Ille, synes jeg.

For øvrig: Boka "Lykketyvene, Hvordan overkomme depresjon" av Berge/Repål skriver mye interessant om de tilfellene der det hjelper med aktivitet.

[vannspeil]

bare det å ta en dusj, kan være et tiltak når man fx er deprimert eller motløs.

Men hvis man klerer det, er det utrolig hvordan det hjelper på det generelle velværet!!!!

dette vet jeg, og likevel synder jeg mot regelen ofte.

slapphet og dovenskap også kanskje.

helt klart at det hjelper på selvfølelsen å føle seg "presentabel"

[Gjest kookoo]

Jeg er enig med deg, såsant man orker å kle seg og stelle seg. Dette er også det som står i boka "Lykketyvene" om behandling av depresjon.

Problemet er når folk bruker denne regelen på folk som ikke har krefter til å stå opp, som er for syke til det, uten at folk rundt dem skjønner dette. Da gjør denne regelen den syke sykere, mens de rundt kan toe sine hender over en gretten og vrangvillig person.

Min erfaring er at det er en del folk i helsevesenet som tror at psykiske plager er et spørsmål om viljestyrke og moral. Det synes jeg er trakassering av syke mennesker.

Takk!

Fordi spekteret for hva som oppfattes som depresjon er så vidt...fra trist/nedfor til bortimot invalid, kan ikke samme kur funke for alle.

Råd til deprimerte kan virke som hån for de som er så langt nede at de nesten ikke vet hva de heter.

[Gjest bebba]

Jeg er enig med deg, såsant man orker å kle seg og stelle seg. Dette er også det som står i boka "Lykketyvene" om behandling av depresjon.

Problemet er når folk bruker denne regelen på folk som ikke har krefter til å stå opp, som er for syke til det, uten at folk rundt dem skjønner dette. Da gjør denne regelen den syke sykere, mens de rundt kan toe sine hender over en gretten og vrangvillig person.

Min erfaring er at det er en del folk i helsevesenet som tror at psykiske plager er et spørsmål om viljestyrke og moral. Det synes jeg er trakassering av syke mennesker.

Det er ikke bare i helsevesenet at folk tror at det er spørsmål om viljestyrke og moral, desverre er det overalt. Det er på tide at det kommer frem,og også at det går an å bli frisk og de som har vært syke trenger ikke å bli minnet om det hele tiden.

[toci]

Det er vel liten tvil om at det hjelper å gjøre seg presentabel, men det er en kraftprøve i seg selv å skulle komme seg i dusjen, for ikke å snakke om å sminke seg, på dårlige dager. De dagene jeg klarer det, er relativt levelige dager i utgangspunktet. På de ulevelige dagene, skal det maaaange ville hester til for å få meg i dusjen..

[cathlin]

For meg er det helt motsatt (blir mer snill av å gå i joggebukse)

Men betviler ikke teorien at hvis en ser ut/føler seg bedre hjelper det på humøret og kanskej oppførsel.

[Babette]

Det går iallfall ikke an å jogge i joggebukse. Dertil er den for vid, tung og sidræva. Og når den blir våt, femdobles vekten.

Det er pussig at et plagg som høres ut som det er designet for trim assosieres med dassing og ustelt kropp.

Men joggedress (ren, vel å merke!) er det eneste saliggjørende etter trening og dusj. Som en tykk og deilig pysj, der ingenting strammer...

Slenge seg ned på sofaen med Henning Mankell og en tynn gin og tonic...

Leve joggebuksa! Den leve!

For øvrig er jeg enig i filosofien bak innlegget: At man blir grinete av å være ustelt.

Og det er jævlig å stå foran en forsamling og holde foredrag når du skulle ha vasket håret, men forsov deg og rakk det ikke. Da er du ikke mye til kar.

[Mimmy]

Du er bare så grei, og så treffende i dette (og andre innlegg du har skrevet)....og jeg er fullstendig enig med deg.

Og godt nyttår til deg og dine!