ADHD

[bentro]

Vi har en sønn på 12 år som fikk diagnosen ÀDHD for 2 1/2 år siden. Han er minstemann i en søskenflokk på 3. Eldste er ei jente på 16 og neste er en gutt på 14 år. Vi har problemer med oppdragelse av han . Han er så kjempe sta, egen. Nekter plent å gjøre som vi ber om. Vi har prøvd å overtale han til f.eks å stå opp om morgenen uten å komme for sent på skolen med ekstra gulrot som at han skal få ett spill eller noe etter at ting har fungert ei stund. Men han bryr seg ikke i det hele tatt. Han skjemmes ikke over å komme for sent på skolen heller. Han er ofte veldig sint. Hvis vi eller hans søsken ikke føyer oss etter hans ønsker blir han veldig sint og sur. Kaster ting, tipper over stoler ol. Han er vanskelig å få i seng på kveldene. Har 100 ynnskyldninger for å komme opp igjen. Tørst, sulten, må på do, gi en beskjed ol. Han kan være veldig snill. Når jeg er alene med han, kjenner jeg han nesten ikke igjen. Da hjelper han meg med husarbeid er samarbeidsvillig og flink. Men så snart vi er flere nekter han å være med på vanlige familie ting. Han er tynn og blek. Flink i idrett. Vi har prøvd å støøtte han med det, men det har vært vanskelig for det er ikke alle ganger han orker å gå. Jeg føler alltid at jeg er i en forhandler situasjon enen i mellom han og far eller han og søsken. Er engstelig for hva han kan finne på mens jeg er på jobb. Daglig er det en eller annen krangel. Hva bør jeg gjøre. Fins det noen enkle oppskrifter på oppdragelse av barn med ADHD og spesielt der hvor det er andre tenåringssøsken.?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det viktigste du kan gjøre er å sørge for at han får medisiner. Det kan muliggjøre en vanlig oppdragelse som du sikkert gjør bra nok allerede.

[Gjest flaffla]

og når han har fått medisiner: vær så snill å ikke vær dominerende eller kvelende, over-snill eller over-ettergivende. Sett grenser, lær han å tollerere frustrasjon og at han ikke kan få det som han vil og at verden ikke innretter seg etter han, og la far ta en stor del i oppdragelsen og være rollemodell...

[Gjest adhd 73]

Hei

Sent svar, men bedre sent enn aldri.

selv har jeg adhd og fikk ikke stilt diagnosen før jeg var 28 år. Nå er jeg 30.

Min datter har også samme diagnose.

I mangen år har vi slitt med problemer som du beskriver.

Det er nok et klassisk eksempel.

Vi fikk endel hjelp som å være med på et forskningsprosjekt små barn store adferdsvandker. Et prosjekt i regi av bup.

Det gikk ut på å takle barn med adferdsvansker. Gi ros og oppmuntring, belønning som klistremerke skjema, å kommunisere med barn via lek.

Dette har lært oss mye, da vi er blitt mer bevist over hva vi kan gjøre bedre.

Snakk med barnet og vær åpen. Start med f.eks. klistremerkeskjema som belønning for noe han har gjort positivt, og eventuelt gi ham tenkepauser for det som ikke var fult så bra.

Begynn med ett problem om gangen. Start med det viktigste. Det er en lang vei å gå, og det er viktig å være bevist og bestemt.

Prøv å ikke gi for mangen beskjeder om gangen.

Og det viktigste da, det er å ignorere f.eks. masing, og da er det viktig å være veeeeeldig konsekvent.

Det er også viktig å vise ham at ting kan få konsekvenser, men la det være naturlige konsekvenser i forhold til det han har gjort.

Andre belønninger kan vær å være lenger opp, lese en bok, gå ut å spise o.l. Det behøver ikke være dyrt.

OG IKKE MINST SKRYT, ROS, SKRYT OG ROS HELE TIDEN. DET ER DET VIKTIGSTE, og det beste hjelpemiddelet.

Ikke ta noen ting for gitt.

DETTE VIRKER GARANTERT, MEN DET KREVER VILJE OG STÅ PÅ HUMØR.

lykke til videre, håper dette kan være til litt hjelp.

[Gjest adhd 73]

forsts.

Og alt dette krever mye oppmerksomhet på gutten, og da vil nok det være andre søsken som syntes at dette er urettferdig. Noe som er svært viktig å overser. Ikke ungene, men misunnelsen.

FOR HUSK PÅ AT DE STØRSTE FORDELENE GUTTEN HAR MED ALL OPPMERKSOMHETEN ER AT HAN HAR ADHD.