Trenger å få et liv igjen

[Gjest milèt]

Etter å ha vært deprimert, usosial og uten jobb en stund, vil jeg ha et liv igjen. Vet ikke hvilken ende jeg skal begynne i. Samvær med andre frister ikke, men må tvinge meg selv inn i et nytt mønster. Det går ikke å bare tenke på seg selv og depresjon hele tiden. Blir mer og mer egosentrert.

Trenger en jobb som jeg takler!

Fritidsinteresser!

Sosial samvær!

Må tibake til det kalde hensynsløse samfunnet igjen. Hvor skal jeg begynne?

-trenger råd

[Gjest eval]

Jeg har god erfaring med å gjøre hyggelige ting, gi seg selv lov til det. Ting som gir glede, gir en god følelse i kroppen, ting som en føler en mestrer. Kjenne veldig godt etter hva en har lyst til.

Mosjon hjelper på depresjon hvis en gjør noe en liker, i doser som føles behagelige.

Viktig å begynne med små nok skritt, å skjerme seg for f.eks. jobb i starten, og ikke kjefte på seg selv for å være dum, håpløs osv.

[Gjest Windsong]

Jeg har god erfaring med å gjøre hyggelige ting, gi seg selv lov til det. Ting som gir glede, gir en god følelse i kroppen, ting som en føler en mestrer. Kjenne veldig godt etter hva en har lyst til.

Mosjon hjelper på depresjon hvis en gjør noe en liker, i doser som føles behagelige.

Viktig å begynne med små nok skritt, å skjerme seg for f.eks. jobb i starten, og ikke kjefte på seg selv for å være dum, håpløs osv.

For å ha noe å gå til, kunne det være en ide å se om du kan få plass på noen aktivitetsgrupper ved et psykiatrisk dagsenter? Det gir som regel en veldig myk start.

[Gjest deppa5]

Hei

Det som holder meg oppe er mine hunder, de trenger stell mat, turer, trenineg og omsorg. De må man stå opp til hver dag og de er der for deg og lever for deg.

De er mitt liv som får meg til å stå opp hver dag.

Er man ikke for syk vil jeg anbefalde å skaffe seg et dyr, hadde det ikke vært for de tror ikke jeg hadde holdt meg på bena som jeg gjør nå, dette skal ikke gå utover dyra mine.

Jeg er på treninger i hundeklubber nesten hver kveld og jeg er ofte ute å konkurere med de, har jeg en veldig dårlig dag får de sine turer og er kjempefornøyde.

Lykke til, du vil få noe å se fram til hver dag.

[Gjest milèt]

For å ha noe å gå til, kunne det være en ide å se om du kan få plass på noen aktivitetsgrupper ved et psykiatrisk dagsenter? Det gir som regel en veldig myk start.

Hva skjer der, og hvor går jeg for å spørre om de har plass? Må ha legehenvisning?

[Gjest milèt]

Hei

Det som holder meg oppe er mine hunder, de trenger stell mat, turer, trenineg og omsorg. De må man stå opp til hver dag og de er der for deg og lever for deg.

De er mitt liv som får meg til å stå opp hver dag.

Er man ikke for syk vil jeg anbefalde å skaffe seg et dyr, hadde det ikke vært for de tror ikke jeg hadde holdt meg på bena som jeg gjør nå, dette skal ikke gå utover dyra mine.

Jeg er på treninger i hundeklubber nesten hver kveld og jeg er ofte ute å konkurere med de, har jeg en veldig dårlig dag får de sine turer og er kjempefornøyde.

Lykke til, du vil få noe å se fram til hver dag.

Høres koselig ut, men jeg er allergisk...

[Gjest ToneVe]

Kanskje det er lurt å begynne i det små. Prøve å finne en liten ting som kan gi deg glede eller tilfredsstillelse og begynne der. Ikke sette så høye mål til å begynne med, da kan jo det hele bli ganske overveldende.Kanskje du kan klare å snu sirkelen og fokusere mer utover enn innover. Jeg synes du har en god begynnelse allerede. Husk at selv om samfunnet som helhet kan fremstå som kaldt og hensynsløst så består det av mennesker som deg og meg. Mennesker som alle har sine gleder og sorger, men som også ønsker å forstå og å være støttende for andre.

Forøvrig finnes det dagsentre og forskjellige typer aktivitetshus, litt avhengig av hvor du bor.

Vet ikke om dette var til noen hjelp , men lykke til i allefall!

[Gjest uten signatur]

Jeg har vanskelig for å tro at jeg er 'bra nok' til at folk vil være sammen med meg. Selv om alle tilbakemeldinger tyder på at jeg er godt likt. Dette gjør at jeg hva problemer med å ta kontakt. Men jeg elsker sosialt samvaær. Det er hvordan få kontakt, jeg plundrer med.

Tidligere jobbet jeg, og da ordnet det seg gjennom jobben.

Jeg er nå kronisk syk og ikke i jobb. Min måte å opprettholde sosialt liv har da blitt (siden jeg ikke klarer skaffe meg den kontakten direkte) å gå på teningsstudio og melde meg inn i et par foreninger. Har også et par vennegrupper jeg treffer jevnlig. Da er det faste avtaler, og jeg trenger ikke være redd for at folk ikke vil se akkurat meg. Jeg følger med på lasset på en måte. Og har en nok slik virksomhet, så er det ikke noe problem å få nok sosialt. Etterhvert kommer selvtilliten, så en kanskje tør å ta personlig og direkte kontakt også.