om hvem som kan stille diagnose

[Gjest ikke fagperson]

Kan vi bli enige om at det er nok med en fagperson her inne, og ikke dømme hverandre for å være psykopater e.l. når vi ikke har nok kunnskap til å gjøre det?

NHD skrev at det bare er fagpersoner som kan stille diagnoser. La oss holde oss for gode til å dømme noen på svakt grunnlag.

[natolars]

Enig.

Min personlige mening er at enkelte er altfor "rause" med psykopat-diagnosen og at de "elsker" offerollen sin.

Mvh

[huufsa]

Enig.

Min personlige mening er at enkelte er altfor "rause" med psykopat-diagnosen og at de "elsker" offerollen sin.

Mvh

Stygt sagt, natolars.

'Enkelte' her inne er også veldig glad for at det er blitt satt ord på hva en psykopat egentlig er for noe, og hva han faktisk gjør mot sine ofre.

'Enkelte' har kanskje gått i mange mange år, og hatt et helvete med seg selv fordi dette har vært, -og er noe man ikke har satt ord på, og selvfølelse / egenverdi er fortsatt lik null...

Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv.

Det jeg har slitt med i mange år er det selvfølgelig vanskelig å si spesifikk hvor kommer fra, siden oppveksten min har vært mye preget av overgrep. Men årene jeg bodde med denne jævelen gjorde nok ikke saken noe særlig bedre...

[Kizza1365380506]

Stygt sagt, natolars.

'Enkelte' her inne er også veldig glad for at det er blitt satt ord på hva en psykopat egentlig er for noe, og hva han faktisk gjør mot sine ofre.

'Enkelte' har kanskje gått i mange mange år, og hatt et helvete med seg selv fordi dette har vært, -og er noe man ikke har satt ord på, og selvfølelse / egenverdi er fortsatt lik null...

Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv.

Det jeg har slitt med i mange år er det selvfølgelig vanskelig å si spesifikk hvor kommer fra, siden oppveksten min har vært mye preget av overgrep. Men årene jeg bodde med denne jævelen gjorde nok ikke saken noe særlig bedre...

*klemmer huufsa*

[natolars]

Stygt sagt, natolars.

'Enkelte' her inne er også veldig glad for at det er blitt satt ord på hva en psykopat egentlig er for noe, og hva han faktisk gjør mot sine ofre.

'Enkelte' har kanskje gått i mange mange år, og hatt et helvete med seg selv fordi dette har vært, -og er noe man ikke har satt ord på, og selvfølelse / egenverdi er fortsatt lik null...

Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv.

Det jeg har slitt med i mange år er det selvfølgelig vanskelig å si spesifikk hvor kommer fra, siden oppveksten min har vært mye preget av overgrep. Men årene jeg bodde med denne jævelen gjorde nok ikke saken noe særlig bedre...

Først og fremst vil jeg beklage at jeg nok har uttrykt meg på en dårlig måte. Det var ikke min intensjon å tråkke på mennesker som har opplevd fysisk og/eller psykisk vold.

For å uttrykke meg litt klarere: Jeg skrev "enkelte" fordi det dreier seg om noen få tilfeller. Tilfeller der man i innlegg ramser opp negative egenskaper hos en (ex)ektefelle/(ex)kjæreste/(ex)venn eller lignende, og prøver å få psykiateren til å stille en "sannsynlig" diagnose utfra oppgitte opplysninger. Det kan nok i noen tilfeller la seg gjøre, men i mine øyne kan man ikke stille en slik diagnose "over nett". Det blir altfor lettvint.

For det første har man bare fått høre den ene partens versjon, så man kan ikke kalle det for en objektiv beskrivelse av konflikten og/eller den andre parts negative egenskaper. En sak har stort sett alltid to sider, eller fler. Partene i en konflikt er subjektive og dermed vil også deres beskrivelser av hverandre være subjektive. Når det er sagt, så trenger ikke en subjektiv oppfatning av en situasjon eller et menneske, være feil.

For det andre, og det er det punktet jeg synes er viktigst: Det har i _enkelte_ tilfeller virket som at man ville at psykiateren skulle sette en "sannsynlig" diagnose på den andre parten i en konflikt, for så å bruke "diagnosen" som et "trumfkort" i konflikten. Det mener jeg er galt.

Jeg har selv opplevd en del dritt i livet mitt med systematisk mobbing gjennom stort sett hele grunnskolen, juling, drapstrusler, telefonterror, en mindre grei ex-kjæreste, "ond stemor" og en "vertsmor fra helvete" (ironisk nok var/er hun prest) da jeg var utvekslingsstudent i USA. Jeg kunne skrevet mange avsnitt om både min "onde stemor" og vertsmoren min i USA, men det tar for mye plass. Det dreide seg i korte trekk om uutholdelig psykisk terror og manipulering. Stemoren (ex-samboer, egentlig) brukte i tillegg vold mot faren min flere ganger; i ett tilfelle måtte han på legevakten.

Hvis man spør meg om dette har preget meg, oppveksten min og er skyld i mange av problemene jeg har idag, så er svaret et ubetinget JA!

Spør man meg om noen av disse personene var/er psykopater, så må jeg svare "jeg vet ikke".

For jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har selvsagt slått fast at de i beste fall er usympatiske mennesker, med endel veldig dårlige egenskaper. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vil ha noe mer med dem å gjøre. Det jeg prøver å konsentrere meg om er MEG; jobbe med meg selv slik at jeg kan få det bedre, styrke selvtilliten, overvinne angsten og å takle nære relasjoner. Og jeg tror ikke jobben min skulle bli noe lettere, selv om jeg skulle få vite at en eller flere av disse personene faktisk ER psykopat(er).

Psykopati skal IKKE ties hjel, men man skal vokte seg for overdreven bruk av diagnosen.

[huufsa]

Først og fremst vil jeg beklage at jeg nok har uttrykt meg på en dårlig måte. Det var ikke min intensjon å tråkke på mennesker som har opplevd fysisk og/eller psykisk vold.

For å uttrykke meg litt klarere: Jeg skrev "enkelte" fordi det dreier seg om noen få tilfeller. Tilfeller der man i innlegg ramser opp negative egenskaper hos en (ex)ektefelle/(ex)kjæreste/(ex)venn eller lignende, og prøver å få psykiateren til å stille en "sannsynlig" diagnose utfra oppgitte opplysninger. Det kan nok i noen tilfeller la seg gjøre, men i mine øyne kan man ikke stille en slik diagnose "over nett". Det blir altfor lettvint.

For det første har man bare fått høre den ene partens versjon, så man kan ikke kalle det for en objektiv beskrivelse av konflikten og/eller den andre parts negative egenskaper. En sak har stort sett alltid to sider, eller fler. Partene i en konflikt er subjektive og dermed vil også deres beskrivelser av hverandre være subjektive. Når det er sagt, så trenger ikke en subjektiv oppfatning av en situasjon eller et menneske, være feil.

For det andre, og det er det punktet jeg synes er viktigst: Det har i _enkelte_ tilfeller virket som at man ville at psykiateren skulle sette en "sannsynlig" diagnose på den andre parten i en konflikt, for så å bruke "diagnosen" som et "trumfkort" i konflikten. Det mener jeg er galt.

Jeg har selv opplevd en del dritt i livet mitt med systematisk mobbing gjennom stort sett hele grunnskolen, juling, drapstrusler, telefonterror, en mindre grei ex-kjæreste, "ond stemor" og en "vertsmor fra helvete" (ironisk nok var/er hun prest) da jeg var utvekslingsstudent i USA. Jeg kunne skrevet mange avsnitt om både min "onde stemor" og vertsmoren min i USA, men det tar for mye plass. Det dreide seg i korte trekk om uutholdelig psykisk terror og manipulering. Stemoren (ex-samboer, egentlig) brukte i tillegg vold mot faren min flere ganger; i ett tilfelle måtte han på legevakten.

Hvis man spør meg om dette har preget meg, oppveksten min og er skyld i mange av problemene jeg har idag, så er svaret et ubetinget JA!

Spør man meg om noen av disse personene var/er psykopater, så må jeg svare "jeg vet ikke".

For jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har selvsagt slått fast at de i beste fall er usympatiske mennesker, med endel veldig dårlige egenskaper. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vil ha noe mer med dem å gjøre. Det jeg prøver å konsentrere meg om er MEG; jobbe med meg selv slik at jeg kan få det bedre, styrke selvtilliten, overvinne angsten og å takle nære relasjoner. Og jeg tror ikke jobben min skulle bli noe lettere, selv om jeg skulle få vite at en eller flere av disse personene faktisk ER psykopat(er).

Psykopati skal IKKE ties hjel, men man skal vokte seg for overdreven bruk av diagnosen.

Hei, natolars..

Jeg ser også at ordet 'psykopat' kan misbrukes.

Det er sikkert altfor lett å omtale en man selv syns er en drittsekk som psykopat.

Jeg er helt enig i at man ikke kan stille en diagnose på en person, basert på hva en 'bitter' ex forteller

Jeg reagerte på "elsker sin offer-rolle"

Verken du eller jeg liker noe særlig hva våre opplevelser har gjort med oss, og vi skulle ha vært dem foruten. Det gjelder nok de fleste, tenker jeg. Alle mennesker har sitt å slite med.

Enkelte trenger kanskje, -for å kunne jobbe med seg selv slik du beskriver, -å kunne sette ord på hva som ble så feil i livet dems. Å kunne faktisk legge skylden håndgripelig på at "jeg var et offer for..." -"derfor har det gått så galt med meg"

Så kan man begynne å rydde opp derfra.

Du er tøff, natolars. Og jeg er også enig i at det er ikke 'nødvendig' å måtte kalle det psykopati.. - det er det samma hva det kalles... - men det må snakkes om, og man må få en forståelse og en følelse av at det ikke er ens egen feil!

*klemmer fra meg*

[huufsa]

*klemmer huufsa*

*Klemmer Kizza*

[natolars]

Hei, natolars..

Jeg ser også at ordet 'psykopat' kan misbrukes.

Det er sikkert altfor lett å omtale en man selv syns er en drittsekk som psykopat.

Jeg er helt enig i at man ikke kan stille en diagnose på en person, basert på hva en 'bitter' ex forteller

Jeg reagerte på "elsker sin offer-rolle"

Verken du eller jeg liker noe særlig hva våre opplevelser har gjort med oss, og vi skulle ha vært dem foruten. Det gjelder nok de fleste, tenker jeg. Alle mennesker har sitt å slite med.

Enkelte trenger kanskje, -for å kunne jobbe med seg selv slik du beskriver, -å kunne sette ord på hva som ble så feil i livet dems. Å kunne faktisk legge skylden håndgripelig på at "jeg var et offer for..." -"derfor har det gått så galt med meg"

Så kan man begynne å rydde opp derfra.

Du er tøff, natolars. Og jeg er også enig i at det er ikke 'nødvendig' å måtte kalle det psykopati.. - det er det samma hva det kalles... - men det må snakkes om, og man må få en forståelse og en følelse av at det ikke er ens egen feil!

*klemmer fra meg*

Hei igjen, huufsa.

Jeg forstår at kommentaren "elsker sin offer-rolle" nok rammet flere enn det som var meningen, og det tar jeg selvkritikk på. Det var bare en person, dog med flere nick, jeg hadde i tankene. Jeg har vanskelig for å svelge påstander som at jeg (og andre) er "psykopatenes nyttige idiot", eller insinuasjoner om at jeg (og andre) kanskje er psykopat selv, kun fordi jeg stiller spørsmålstegn ved det han skriver. Det er flere som har påpekt både dette, og at debattanten kanskje har vist en overdreven/usunn interesse til det hele.

Jeg skjønner at noen trenger å vite at de faktisk er et offer. Selv om jeg har opplevd mye vanskelig, har jeg vært så heldig at jeg har hatt familie og venner å støtte meg til. Dessverre er det ikke alle som har/har hatt den muligheten. Dette gjelder vel særlig de som opplever overgrep i hjemmet; fra foreldre, ektefelle, søsken etc. Det blir bare gjetning fra min side, men overgrep "innenfra" er kanskje vanskeligere en overgrep "utenfra"? Seksuelle overgrep er vel særlig vanskelige, fordi det veldig personlig og fordi det ennå er et veldig tabubelagt tema. Selv har jeg vært forskånet for seksuelle overgrep, så jeg kan vel neppe skjønne hvordan det er. Det eneste jeg vet, er at det må være jævlig. Jeg får bokstavelig talt vondt i hjertet når jeg leser om /snakker med mennesker som har opplevd overgrep, og sitter igjen med oppfatningen "det er min egen skyld."

Noen få ganger har jeg opplevd, på diverse irc-kanaler, at folk rett og slett begynner å juble når en overgriper dør. Nå skal jeg vokte meg vel for å dømme andre, siden jeg som sagt ikke har opplevd seksuelle overgrep selv, men jeg mener at da går man for langt. Man kan gjerne juble inni seg; det har man all rett og mulighet til. Men å kringkaste sin glede for "alle", blir respektløst overfor overgripers/mobbers ettelatte. En av de som mobbet meg mest opp gjennom årene, tok livet av seg for noen år siden. Jeg sørget ikke, gikk ikke i begravelsen, men jeg jublet heller ikke. Han hadde en mor, søsken og onkelbarn som alle var glade i ham. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt at mange av de som gjorde livet mitt til et helvete i perioder, faktisk hadde problemer selv. Og at de nesten uten unntak hadde noen gode sider ved seg også. Det unnskylder selvsagt ingenting, men jeg føler det som en styrke at jeg ikke lenger i like stor grad ser alt i svart/hvitt. Selv om jeg fremdeles sliter med en forestilling om at mennesker enten er gode eller onde (det er visst en forsvarsmekanisme det ikke er så lett å bli kvitt), så føler jeg at jeg er på vei mot noe bedre.

En eller annen klok person som jeg ikke husker navnet på, sa en gang: "Den som alltid pønsker på hevn; den holder sine sår åpne."

Jeg tror det er mye sant i det.

*klem hvis du vil ha*

Mvh

[Mimmy]

Ja, jeg reagerer negativt på at noen (uansett av hvilken grunn) opptrer med fullt navn her på DOL, som er et sted der man skal ha lov til å være anonym, og deretter i opptil flere innlegg også påstår at andre som ikke fremstår med fullt navn er feige.

At de som viser saklig uenighet, er naive og andre ting, at man notorisk unngår å svare på spørsmål om situasjonen, og som kanskje kunne klargjort situasjonen slik at andre kunne kommet inn og hjulpet med tanker og forestillinger om hvordan man konkret kunne kommet videre.

Og i det hele tatt opptrer lite konstruktivt både i forhold til seg selv og sine nærmeste.

Og så syns jeg, som deg, at det bare er fagpersoner som skal kunne stille diagnoser. Jeg er alltid veldig forsiktig for å være for bastant i mine svar, dersom jeg ønsker å hjelpe noen, og tror jeg kanskje har en løsning som kan hjelpe. Fordi jeg ikke er en fagperson, fordi jeg selv har et handikapp, og fordi ingen sitter med den optimale løsningen (vanligvis).