å gå til psykolog

[Gjest ollifanten]

Hei

Bare lurte på hvordan deres første timer hos psykolog var, snakket du/dere mye?

Første gangen var ok, da ble jeg spurt om hvordan livet mitt hadde vært til nå, ang skole, familie, venner osv. Men så, når selve "terapien" skulle begynne ble jeg bare helt stille. Tror jeg var stille tre ganger (altså 3x45min). Bare lå der uten å si et ord. Var pinlig, men jeg klarte ikke å si noe. Det løsna litt etter hvert, men jeg syns det var dumt likevel. (Følte at jeg kastet bort penger på å ligger der...) Får dere "hjelp" til å komme i gang av psykologen deres? Min spurte ikke om noen ting, så jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Så jeg begynte aldri.

Etter en stund slutta jeg pga jeg hadde ikke råd til å gå der lenger, men nå lurer jeg på om jeg skal begynne igjen. Men jeg er litt usikker på om jeg skal begynne hos samme terapeuten eller en ny.

Og, dere som har vært til flere psykologer; føler dere at kjønn har noe å si? Psykologen min spurte om det var noen grunn til at jeg valgte enn mann, men det var ingen spesiell grunn da (han sto bare øverst på lista og hadde ledig time...).

Noen som har noen tanker...?

[Cilien]

Det er pyskologens oppgave å holde samtalen i gang synes jeg - i hvertfall i sterk grad. Dette er vel noe av det de er utdannnet til - å stille de rette spørsmålene.

[Gjest et tips]

Ligger?

Sitter jeg da, men tror det er viktig at psykologen holder samtalen gående hvis det blir veldig stille.

Hvis du følte at det ikke kom noen veier kanskje du skulle ta det opp eller bytte.

[Gjest alternativer]

Jeg tror det er veldig ulikt hva terapeuten gjør, blant annet etter hva slags teorier de er opplært i.

En vil tenke at du trenger litt oppvarmingshjelp, og begynne å spørre. Mens en annen vil tenke at du har behov for å tie. En tredje vil tenke at du må selv lære at hvis du ikke tar initiativ, så skjer det ikke noe i livet ditt osv osv Tror det er mange ulike tanker som kan ligge bak slik taushet.

Hvis du synes du kaster bort tid og penger, ta det opp med han - spør om hva han forventer av deg, be han om hjelp til å komme i gang e.l. Hvis du synes det er pinlig, kan du jo skrive det på en lapp og gi han.

[Gjest Saigon]

Jeg har gått til flere psykologer. Både manlige og kvinnlige. Jeg er selv kvinne og jeg føler at jeg får best kontakt med mannlige behandlere.

Nå har jeg riktignok en kvinnelig psykolog og det går veldig bra. Vi er ennå i startfasen, men jeg følte allerede etter bare 2-3 ganger at kjemien stemte og at jeg kommer til å stole på henne bare hun gir meg tid.

Jeg er nødt til å bli stilt spørsmål hvis ikke holder jeg kjeft hele tiden.

Jeg tenker at jeg kommer til å bruke minst 1 år på å klare å stole slik på psykologen min at jeg kan fortelle henne alt. Men det kan ta kortere tid og det kan ta lengere tid. Man vet aldri.

[Gjest ollifanten]

Det er pyskologens oppgave å holde samtalen i gang synes jeg - i hvertfall i sterk grad. Dette er vel noe av det de er utdannnet til - å stille de rette spørsmålene.

Ja, da jeg gikk til psykolog lå jeg på en sofa. Psykologen satt bak hodet mitt så jeg ikke skulle se han. Noen ganger brukte han båndopptager for å ta opp det jeg sa. (Har aldri fått vite hva som ble gjort med det i ettertid. Blir man ikke informert om sånt?)

Kan forstå det som ble sagt over her, at psykologene er lært opp på forskjellig vis. Skulle gjerne visst sånt på forhånd, så man fant en man tror man kan "snakke med".

[Gjest bebba]

Jeg har vært til flere psykologer, og synes alder har mye å si. Har gått lengst til en kvinnelig som er en del eldre enn meg. Det fungerer best. Var engang hos en eldre mann, og det var greit, men en mann i min alder var helt horribelt. Ville flagret ut med en gang hvis jeg møtte en ung spirrevipp, kunne aldri stolt på en mann som f.eks. var bare tredve år.

[Gjest ollifanten]

Jeg har gått til flere psykologer. Både manlige og kvinnlige. Jeg er selv kvinne og jeg føler at jeg får best kontakt med mannlige behandlere.

Nå har jeg riktignok en kvinnelig psykolog og det går veldig bra. Vi er ennå i startfasen, men jeg følte allerede etter bare 2-3 ganger at kjemien stemte og at jeg kommer til å stole på henne bare hun gir meg tid.

Jeg er nødt til å bli stilt spørsmål hvis ikke holder jeg kjeft hele tiden.

Jeg tenker at jeg kommer til å bruke minst 1 år på å klare å stole slik på psykologen min at jeg kan fortelle henne alt. Men det kan ta kortere tid og det kan ta lengere tid. Man vet aldri.

Hvilke forventninger har dere til terapien? Har dere noen utalte mål som dere tar opp med psykologen?

[Gjest Saigon]

Ja, da jeg gikk til psykolog lå jeg på en sofa. Psykologen satt bak hodet mitt så jeg ikke skulle se han. Noen ganger brukte han båndopptager for å ta opp det jeg sa. (Har aldri fått vite hva som ble gjort med det i ettertid. Blir man ikke informert om sånt?)

Kan forstå det som ble sagt over her, at psykologene er lært opp på forskjellig vis. Skulle gjerne visst sånt på forhånd, så man fant en man tror man kan "snakke med".

Det du beskriver der er en spesiell terapiform som jeg ikke husker navnet på. Det finnes andre langt bedre terapiformer du kan prøve.

I den terapiformen du har prøvd SKAL terapeuten ikke si et ord og du skal bare ligge der og si alt som faller inn i hodet ditt.

[Gjest Saigon]

Hvilke forventninger har dere til terapien? Har dere noen utalte mål som dere tar opp med psykologen?

Den nye behandleren min fortalte meg med det samme hva hun kunne bidra med og hva jeg kan forvente. Hva vi kan jobbe med og at jeg SKAL komme meg ut av dette, det kommer bare til å ta litt lang tid (3 år med samme behandler),

Vi har snakket om bestemte behandlingsmetoder vi kan bruke og hun har fått vite om ting som er vanskelig og som jeg må lære meg å takle og leve med.

[cathlin]

Det høres ut som du gikk til psykoanalyse, stemmer det? Behandlingen foregår liggende, 4-5 ganger i uken, og så vidt jeg har forstått er poenget at man kan fortelle om tankene sine, eller hva som helst, eller være stille hvis en føler for det, og at behandleren har en ganske passiv rolle. Det tar ofte litt tid før en slik behandling "fungerer", og at poenget er at en sakte men sikkert skal finne en større forståelse av seg selv og livet og Hvorfor osv. Dyptgripende. (Jeg var et par timer hos en psykoanalytiker, men kom frem til at det var nødvendig å ha en mer aktiv terapeut.)

Du kan kanskje velge en behandler som hjelper deg mer i gang? For eksempel snakke om at du har noen startproblemer i de første timene.

Hvis du ber fastlegen din om en henvisning må du bare ut med 1550, hvis du velger en med driftsavtale.

(Stillhet, like bra som mas og fjas i blant)

[Gjest mange muligheter]

Enig med Cilien og Cathlin - dette høres ut som psykoanalyse. Beskrevet av pasienten i boka "Gjennom ordene" av Marie Cardinal - kjent og interessant bok. (Hun virker veldig fornøyd med sin terapi.)

[frosken]

Du har etter all sannsynlighet gått til en terapeut som jobber etter psykoanalytiske prinsipper i mer eller mindre rendyrket form. Dette er en behandlingsform som kun passer for visse typer lidelser; til gjenjeld kan den i enkelte tilfeller være et ekstremt godt tilbud for mer omfattende endringer.

De fleste former for psykoterapi innebærer at terapeuten er mer aktiv enn innen denne retningen. Dersom du savnet større initiativ og ikke fant deg til rette hos din forrige behandler, synes jeg du skal undersøke mulighetene for å finne en ny.