Rotløs

[Avalon]

Hei, jeg har skrevet inn her før om hvordan jeg har det. At jeg blant annet gråter meg i søvn og at jeg er ganske lei alt(noe jeg fremdeles er og det ser ut til å bli verre og verre). Jeg hater alt rundt meg og kan bli irritert for hver minste ting. Jeg føler meg rotløs.. Jeg har bodd i Norge nå i 10 år, jeg føler at jeg verken hører til her eller der jeg kommer fra.

Er det overhovde noe jeg kan gjøre for å få det bedre? Få følelsen av å høre til en plass .

-Avalon-

[huufsa]

Hei!

Hvor kommer du fra?

Jeg jobbet sammen med ei fra Pakistan, som fortalte noe av det samme.. - at hun har vanskelig for å føle seg hjemme, både her i Norge, og i Pakistan.

Hun var litt 'annerledes' uansett hvor hun var liksom. Hun er født her i Norge, og er 25 år...

Sikkert mange som føler det slik, det kan ikke være noe ålreit.

men hvordan er nettverket rundt deg?

[Gjest mange muligheter]

Jeg bodde i utlandet noen år. Jeg ble litt deprimert av det i perioder, helt uventet. Det var rart å bli så mye misforstått, så mange av mine sider de misforsto. Men faktisk var det også ting jeg ble sett bedre på enn hjemme.

Jeg er oppvokst ett sted i Norge, har bodd som voksen på et helt annerledes sted. Tror kanskje det er noe av det samme du beskriver, ikke helt hjemme noen av stedene. Min løsning har vært, her jeg bor nå, å omgås folk med omtrent samme bakgrunn, som forstår litt av begge miljøer, som kan hjelpe meg å ta det beste fra begge miljøer.

Har du mulighet til noe sånt?

[Sør]

Hei Avalon,

Forsøk å finne venner som også har flyttet.

Jeg har bodd/reist i ørten land, og jeg har venner overalt.

Men de beste er selvsagt de som også har flyttet mange ganger.

Istedet for å definere deg som "norsk" eller "utenlandsk", forsøk å se på deg som et "menneske" (og at det er irrelevant hvor du kommer fra).

Dessuten - mange mennesker som aldri har flyttet føler det samme. Det er ikke sikkert at det ville vært bedre om du ikke hadde flyttet.

Med vennlig hilsen

[cathlin]

Må bare si at jeg husker innlegget ditt. Det er mange som kan ha følesen av å være rotløs og fremmed så der er du ikke alene. En kan finne tilhørighet med andre gjennom så mye, for eksempel hobbyer, skole, jobb. Det høres trist ut å gråte seg i søvn. Har du en venn eller noen du kan snakke med om det som plager deg? Hvis du går på en skole har de kanskje en helsetjeneste du kan oppsøke hvis det blir for tungt?

oppmuntringshilsen

[Avalon]

Hei!

Hvor kommer du fra?

Jeg jobbet sammen med ei fra Pakistan, som fortalte noe av det samme.. - at hun har vanskelig for å føle seg hjemme, både her i Norge, og i Pakistan.

Hun var litt 'annerledes' uansett hvor hun var liksom. Hun er født her i Norge, og er 25 år...

Sikkert mange som føler det slik, det kan ikke være noe ålreit.

men hvordan er nettverket rundt deg?

Jeg kommer fra Færøyene, noen små øyer mellom Norge og Island. Jeg bodde der kun til jeg var 6 år og så flyttet vi til Norge. Jeg føler meg ikke særlig norsk, men heller ikke færøysk.

Jeg føler at jeg begynner å få problemer med å uttrykke meg, på begge språkene. Ettersom jeg var så liten når vi flyttet fra Færøyene så kan jeg ikke så mange "voksenord" på færøysk.

Jeg prøvde å snakke med en venninne av meg, men hun skjønte ikke hva jeg pratet om og begynte og snakke om noe annet.

Jeg vet ikke hvem jeg kan snakke med uten å føle meg helt dum.

Derfor syns jeg dette er en veldig grei side, jeg føler meg ikke som en helt komplett idiot når jeg skriver inn her, ettersom dere verken kan se eller kjenner meg.

Jeg setter veldig stor pris på svaret ditt =)

[Avalon]

Må bare si at jeg husker innlegget ditt. Det er mange som kan ha følesen av å være rotløs og fremmed så der er du ikke alene. En kan finne tilhørighet med andre gjennom så mye, for eksempel hobbyer, skole, jobb. Det høres trist ut å gråte seg i søvn. Har du en venn eller noen du kan snakke med om det som plager deg? Hvis du går på en skole har de kanskje en helsetjeneste du kan oppsøke hvis det blir for tungt?

oppmuntringshilsen

Jeg føler meg bare dum hvis jeg snakker med noen om det. Jeg prøvde med en venninne men hun skjønte ingenting og byttet samtaleemne.

Har prøvd å snakke med andre om det, men det har enten endt med at jeg følte meg rett og slett for dum for å snakke mer om det, altså jeg "feiget" ut, eller så ser de bare dumt på meg(virker ihvertfall sånn ut for meg).

Jeg tror ikke jeg er modig nok, rett og slett, for å snakke med noen, føler meg bare dum. Jeg kjenner ingen andre som har det sånn forsåvidt. Har snakket med en person gjennom internett som har det så å si det samme som meg.

Jeg føler at alle vennene mine sklir ifra meg, eller bare rett og slett går ifra meg.

Takk for svaret/kommentaren og oppmuntringen,

[Avalon]

Hei Avalon,

Forsøk å finne venner som også har flyttet.

Jeg har bodd/reist i ørten land, og jeg har venner overalt.

Men de beste er selvsagt de som også har flyttet mange ganger.

Istedet for å definere deg som "norsk" eller "utenlandsk", forsøk å se på deg som et "menneske" (og at det er irrelevant hvor du kommer fra).

Dessuten - mange mennesker som aldri har flyttet føler det samme. Det er ikke sikkert at det ville vært bedre om du ikke hadde flyttet.

Med vennlig hilsen

Eneste vennene jeg har som har flyttet er søstrene mine, selv de klarer jeg ikke å snakke med,

Hadde jeg klart å snakke om det uten å ha følt meg som en komplett idiot så hadde jeg kanskje gjort det. Men så lett er det ikke.

Alt jeg vil er å ha det bedre, føle meg bedre. Jeg vet bare ikke hvordan..

[Avalon]

Jeg bodde i utlandet noen år. Jeg ble litt deprimert av det i perioder, helt uventet. Det var rart å bli så mye misforstått, så mange av mine sider de misforsto. Men faktisk var det også ting jeg ble sett bedre på enn hjemme.

Jeg er oppvokst ett sted i Norge, har bodd som voksen på et helt annerledes sted. Tror kanskje det er noe av det samme du beskriver, ikke helt hjemme noen av stedene. Min løsning har vært, her jeg bor nå, å omgås folk med omtrent samme bakgrunn, som forstår litt av begge miljøer, som kan hjelpe meg å ta det beste fra begge miljøer.

Har du mulighet til noe sånt?

Jeg tror de eneste som har samme bakgrunn som meg er familien min, som jeg kjenner.

Men imotsetning til meg så tror jeg de føler seg mere hjemme på Færøyene(landet vi kommer fra) enn i Norge.

Mens jeg føler meg fremmed uansett hvor jeg er. Om jeg så tenker på meg som et menneske eller som norsk/utlending. Føler at jeg ikke hører hjemme her i det hele tatt..

[Gjest mange muligheter]

Jeg tror de eneste som har samme bakgrunn som meg er familien min, som jeg kjenner.

Men imotsetning til meg så tror jeg de føler seg mere hjemme på Færøyene(landet vi kommer fra) enn i Norge.

Mens jeg føler meg fremmed uansett hvor jeg er. Om jeg så tenker på meg som et menneske eller som norsk/utlending. Føler at jeg ikke hører hjemme her i det hele tatt..

Kan du sette ord på hva det er som er fremmed?

Er det landskapet rundt deg, at det mangler hav og vind? Kanskje du i så fall har noe felles med folk fra små steder på Vestlandet/Nord Norge?

Hva er det ved menneskenes væremåte? -vennlighet - åpenhet - ærlighet? du savner?

Jeg mente ikke folk fra nøyaktig samme sted, jeg tenkte mer på folk fra steder/kulturer med fellestrekk.

[Avalon]

Kan du sette ord på hva det er som er fremmed?

Er det landskapet rundt deg, at det mangler hav og vind? Kanskje du i så fall har noe felles med folk fra små steder på Vestlandet/Nord Norge?

Hva er det ved menneskenes væremåte? -vennlighet - åpenhet - ærlighet? du savner?

Jeg mente ikke folk fra nøyaktig samme sted, jeg tenkte mer på folk fra steder/kulturer med fellestrekk.

Jeg bor på vestlandet og har både sjø og fjell. Men det er ikke så veldig lite. Og har forsåvidt få fellestrekk.

Jeg føler meg både innestengt, at det er for mange folk rundt meg, og ensom på samme tid. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg leter etter. Eller om jeg leter etter noe..

[cathlin]

Jeg føler meg bare dum hvis jeg snakker med noen om det. Jeg prøvde med en venninne men hun skjønte ingenting og byttet samtaleemne.

Har prøvd å snakke med andre om det, men det har enten endt med at jeg følte meg rett og slett for dum for å snakke mer om det, altså jeg "feiget" ut, eller så ser de bare dumt på meg(virker ihvertfall sånn ut for meg).

Jeg tror ikke jeg er modig nok, rett og slett, for å snakke med noen, føler meg bare dum. Jeg kjenner ingen andre som har det sånn forsåvidt. Har snakket med en person gjennom internett som har det så å si det samme som meg.

Jeg føler at alle vennene mine sklir ifra meg, eller bare rett og slett går ifra meg.

Takk for svaret/kommentaren og oppmuntringen,

Det er mange som har følt seg fremmede og rotløse. Ta for eksempel forfatterne som skrev under modernismen, Sigbjørn Obstfelder og Edith Södergran for å nevne to, kanskje noen fra Færøyene også? De følte seg alene i verden, og skrev dikt om det. Mange føler seg anderledes på forskjellige måter, og tror at ingen forstår dem.

Kan du lese færøysk? Kanskje det kan være en måte å finne tilhørighet. Gå på biblioteket og be dem bestille for deg. Søk etter brev eller mailvenn fra Færøyene?

Hvor gammel er du? Det er mange som velger å gå et år på folkehøgskole etter eller i mellom videregående. Mange jeg har snakket med har hatt veldig gode erfaringer og fått nye venner etter et slik anderledes år.

Ellers føler i alle fall jeg meg bedre hvis jeg kan lette hjertet mitt til noen jeg stoler på. Om det er en god venn, søster,lærer, helsesøster, psykolog, lege.

Lykke til med å finne noen!