Å føle..

[Gjest dukke]

Jeg har kommet langt med meg selv..klarer til en viss grad harde nedturer bedre enn før..kommer lettere opp og blir der..men det jeg skal si noe om nå har ingeting med det å gjøre..

På lørdag for ei uke siden var jeg sjåfør for en gjeng..gledet meg til å få ut..jeg var på tur for å hente de andre,så var alene i bilen..brått så kommer bilder frem..jeg er vandt til å huske..kan vel hele min historie,men det her ble så annerledes..Jeg så brått min onkel..ei jente..såre øyne..sliten og redd..onkel som tar henne..jeg ser brått att herre gud..jenta var meg..jeg blir livredd..blir desperat etter å slippe se..vurderte kjøre av veien..kjøre hjem..alt..bare jeg slapp å se og mest av alt..føle..

Jeg klarte gå fra jenta..jenta med de såre øyne..en mann jeg kjente så godt..jeg gikk..lot han gjøre..

Så vondt og så annerledes det var å brått ta med seg følelser inn i helvete..

Har snakket med folk som skjønner seg på sånt..og de sier jeg må forvente mere av sånt..jeg var klar for siste del vist nok..og den dagen jeg ikke snur meg og går fra jenta,men tar henne inntil meg..den dagen er jeg vist nok mere glad i meg selv..

Hun så meg.

Jeg så henne.

Så såre øyne.

Han lo og tok tak.

Jeg snudde meg.

Lot han gjøre.

Følte smerten hennes.

Hørte gråten.

Kansje en dag kan jeg ta henne vekk..men vil hun da tilgi meg som gikk..

[vaness]

vil bare si lykke til på veien, og jeg håper virkelig du klarer å tilgi.. ikke snu ting og la deg ta skylden.. onkelen skulle aldri gjort det, det er han som har skylden, ingen andre!!! lykke til og stå på!!