Om å 'bare ta seg sammen'...

[Gjest Tristeline]

'Du må ikke bekymre deg om alt mulig'. 'Du må jo bare sette i gang da!'

Slike kommentarer får jeg av folk rundt meg. Men jeg greier ikke bare å 'sette igang' jeg. I korte perioder går det greit, men så blir nedturen desto verre etterpå.

Og hvem bestemmer HVA som 'er verdt' å bekymre seg om forresten? Det er vel feks komplett umulig, og ville vel vært uheldig, om en ikke bekymret seg for et barn som viste sykdomstegn? Hvis en var totalt nekymringsløs, så ville en jo ikke se slikt som et faresignal. og ikke søke hjelp for barnet.

Det jeg sliter med er at jeg har en voksen sønn som ikke fungerer sosialt. Hvordan KAN jeg som mor la være å bekymre meg om det? DET skulle gjerne jeg visst. Er så lett for andre å si at 'nå må du la være å bekymre deg'. Men morsfølelse tar aldri fri! Så lenge et av mine barn (voksne eller ikke) ikke ser ut til å ha det bra, så kan jeg jo ikke la være å bry meg om det. Er jo så glad i dem.

[Gjest Tristeline]

Glemte å nevne at jeg også sliter med å få gjørt ting. Slike hverdagslige ting som må gjøres i huset. Og riktig ille blir det i forkant av 'begivenheter'. Feks hvis vi skal feire et 'rundt' år, så er det helkrise for meg, for jeg takler ikke at noe må være ferdig til bestemte tider. Kommer ikke i gang med det som MÅ gjøres av forberedelser, og så blir jeg helknekt etterhvert som 'dagen' nærmer seg og tiden bir knappere og knappere. Rart det der, hvorfor en ikke 'bare' kan sette igang. Når en allikvel bare sitter i stolen og gruer seg og akker seg over alt en skulle gjort istedenfor å sitte der. Mister all selvrespekt ved å fungere så dårlig.

Noen som har kommet ut av en slik ond sirkel?

[Gjest leter]

må bare kommentere den ja.

Ja, folk har altfor lett for å si at en "bare må" slutte å bekymre seg så mye.

Eller at en "bare må" slutte å tenke så mye.

Men det er fordi det er en kjent sak at det er lettest å sitte på utsiden av et problem.

Vi har nok alle uttalt den selv på et eller annet tidspunkt.

Men det er en vanvittig provoserende setning å få.

Og fortvilende.

For da føler en jo at en ikke blir tatt på alvor.

Klart du bekymrer deg om sønnen din som har et problem,

klart du tenker masse på det.

Det er jo sønnen din,uansett hvilke alder han har.

[Mimmy]

Glemte å nevne at jeg også sliter med å få gjørt ting. Slike hverdagslige ting som må gjøres i huset. Og riktig ille blir det i forkant av 'begivenheter'. Feks hvis vi skal feire et 'rundt' år, så er det helkrise for meg, for jeg takler ikke at noe må være ferdig til bestemte tider. Kommer ikke i gang med det som MÅ gjøres av forberedelser, og så blir jeg helknekt etterhvert som 'dagen' nærmer seg og tiden bir knappere og knappere. Rart det der, hvorfor en ikke 'bare' kan sette igang. Når en allikvel bare sitter i stolen og gruer seg og akker seg over alt en skulle gjort istedenfor å sitte der. Mister all selvrespekt ved å fungere så dårlig.

Noen som har kommet ut av en slik ond sirkel?

Nei, men jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg syns ofte det blir mer stress, enn det begivenheten er verdt. Kanskje det er nettopp derfor, at det blir vanskelig å "komme igang". Fordi man selv ikke har noen sterke ønsker i den sammenhengen? Men gjør alt i stand, slik at de ANDRE kan hygge seg?