Ensom..... Hva skal jeg gjøre?..

[kikkii]

Det er så vondt å være ensom. Jeg er så fryktelig ensom. Men jeg klarer ikke å gjøre noe med det selv. Jeg klarer ikke å gå å prate med folk. Klarer ikke å ta kontakt. Det er ikke noe synd på meg. Det er min egen skyld. Bare min egen skyld.

Jeg har lyst på venner. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Vet bare at jeg blir så nærvøs at jeg flyr på do hele tiden. Og det er flaut. Derfor isolerer jeg meg. Derfor har jeg ingen venner. Jeg er livredd når det er mange folk.

Også er jeg livredd når jeg er alene også. Går alltid rundt å er bekymret. Også er jeg så fryktelig opptatt av hva andre mener om meg selv. Jeg tror at alle andre synes jeg er fryktelig dum. At jeg er et misslykket monster. Et fryktelig ensomt monster.

Hjertet mitt hopper så fort. Det er akkurat som en galloppterende hest. Den galloppterer så hardt og fort. Jeg skjønner ikke hvorfor hesten aldri blir sliten og trøtt. Men resten av kroppen min er ivertfall helt utslitt. Det er så slitsomt å ha hjertebank hele tiden. På jobben klarer jeg ikke å konsentrere meg heller. Jeg er så opptatt av det galloppterede hesten at jeg er så sliten på jobb. Jeg gjesper hele tiden. Flere ganger hver dag. Flaut. Det er så vondt å ha det hjertet. Pluss at jeg har en ekkel vond klump i magen. Og at jeg alltid er kvalm og flyr på do hele tiden. Slitsomt. Jeg klarer ikke å styre den hesten. Har lyst til at hesten skal sove litt. At hesten roer seg ned. Men det gjør den aldri. Kanskje hesten er en villhest? Det virker ivertfall som en villhest bare enda mere vill. Den sover jo aldri. Uff. Hjertet mitt galloppterer og løper fort. Fortere enn fortest. Nå løper hesten inne i meg som bare det. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Gallopp... Hjertet mitt er så slitsomt å ha at jeg har lyst til å kaste hele hjertet i elva....

Jeg føler meg grusom. Jeg hater meg selv. Hater meg selv fordi jeg er så misslykket. Misslykket og dum.

Jeg kan ikke si et eneste positivt ord om meg selv. Det klarer jeg ikke. Fordi det er ikke noe positivt i meg.

Jeg sitter bare inne og isolerer meg. Fordi jeg er for feig til å gå ut blandt andre mennesker. Hjelp.

Jeg er så redd for andre mennesker. Bare hvis en prater til meg blir jeg helt stiv av skrekk og besvimer nesten.

Bare hvis en på toget spør meg:" Stopper dette toget i Oslo?" Blir jeg helt dum og stum og rar. Og blir så overrasket siden noen snakker med dumme stygge meg. Også nikker jeg. Klarer ikke å få ut et eneste ord. Bedre å nikke enn å snakke høyt slik at mange hører. Også føler jeg meg dum. Og etterpå tenker jeg på hva personen tenker om dumme meg. Også blir jeg så flau at jeg har mest lyst til å synke gjennom setet.

Jeg har månedskort på toget. Fordi da slipper jeg å fortelle billetøren hvor jeg skal hen. Det klarer jeg ikke. Da bare stammer jeg og ikke klarer å få fram et eneste ord. Og da ser den andre personen billettøren som et spørsmålstegn? På meg. Og det er kjempeflaut.

Hver eneste lille ting er et stort problem for meg. Det andre tar som en selvfølge kreves så mye av meg. Derfor er jeg så sliten. Helt utslitt av alle problemene jeg møter hver eneste dag, hvert eneste minnutt, hvert eneste sekund. Jeg er grusom siden jeg ikke klarer det som andre klarer. En misslykket person.

Jeg er et null. Klarer ingenting.

Jeg klarer bla. ikke å:

* glede meg over livet

* prate sammen med andre mennesker

* få venner

* få kjæreste

* gå ut på byen

* ta telefonen hvis den ringer

* ringe til noen i telefonen

* åpne ytterdøra hvis noen ringer på utenfor der jeg bor

* flytte hjemmefra

* dempe hjertebanken min

* slippe å være redd

* unngå å gå på do hele tiden

* glede meg til framtiden.

* slippe å være nærvøs

* kjøre bil, har ikke nærver til det

* gå ut av døra

* prate foran mange folk

* si meningen min, er så usikker

* få bedre selvtillitt, den er på bunn

* leve etnormalt liv

* være sosial

* si et eneste positivt ord om meg selv

* å leve

* å ta livet av meg selv ,selv om jeg ønsker det

*

*

*

*

*

o.s.v.....

Jeg er så redd. Redd når jeg er på jobb. Redd når jeg er hjemme. Alltid sitter frykten der. Livredd.

Det er så slitsomt å være redd uten at det er grunn for å være redd. De andre menneskene er ikke redde der jeg skjelver av skrekk.

På jobben, i pausen så sitter alle sammen å spiser. Jeg skjelver, har hjertebank, er nærvøs, svimmel, føler at jeg må på do og er livredd. Også sitter jeg å tenker på alle de perfekte kollegaene mine. De ler, prater og forteller om det fine livet deres. Om turer de har vært med på, om det perfekte liv. Mens jeg har nok problemer med å klare å sitte oppreist. Også er jeg muse stille.

Jeg er så lei av å smile. Og å late som om jeg er glad. Siden jeg jobber i barnehage så må jeg liksom smile til foreldre og sånn. Men egentlig vil jeg bare gjemme meg bort å gråte. Gråte over det nedstemte fryktlige livet jeg har.

Jeg vil ikke late som at jeg har det bra. Jeg har det helt fryktelig. Jeg orker ikke å jobbe mere. Men jeg klarer ikke å fortelle behandleren min hvor ille jeg har det. Og når jeg forteller at jeg er livredd på jobben så hare hører hun på. Sier ingenting. Også er jeg så redd for å bli sykemeldt. Føler kanskje at det er best, men allikevell så får jeg så dårlig samvittighet ovenfor kollegaene mine at jeg unnskylder meg for at jeg har blitt sykemeldt. Flaut.

Men jeg bare presser meg på jobb. Jeg står opp hver morgen, presser meg på bussen. Går inn "smilende" på jobben, men innerst inne har jeg det grusomt. Tar bussen tilbake. Er helt utslitt. Også spiser jeg litt før jeg går å legger meg. Jeg legger meg altfor tidlig. Er så trøtt og sliten.

Jobben tapper meg for alle de få kreftene jeg har. Jeg klarer ikke mere. Jeg orker ikke å være skuespiller mere. Hvorfor skal jeg alltid late som om jeg har det bra? Kanskje fordi det er lettest å la være å fortelle kollegane om det. Da hadde de tenkt at jeg er så dum, enda dummere enn før jeg sa noe. Derfor må jeg late som. Late som at jeg har det bra.

Nå orker jeg ikke mere. Nå er jeg utslitt. Utslitt og trøtt av livet i tyveårene. Vil bare dø.... Forsvinne bort fra hele verden. DØ DØ DØ DØ DØ... Slippe all lidelsen. Bare sove under jorda. Død og begravet. Vekk fra alle problemene.

Unnskyld meg for all sytingen min. Unnskyld meg for at jeg er så dum, rar, stygg, ekkel, grusom, fryktelig, fæl, motbygelig og slem.....

Nå orker jeg ikke alle problemene mine. Nå vil jeg bare død? Hva skal jeg gjøre? Har jeg noen speseill diagnose? Jeg vet ikke jeg da. Hilsen dumme meg...

Unnskyld for at dette innlegget var altfor lang. Unnskyld meg. Tusen takk for at du gadd å lese dette dumme innlegget. Tusen takk. Jeg håper på svar. Tusen takk..

[asper]

(((((klem))))) til deg!

Jeg sliter også mye psykisk, jeg har tics som skyldes angst som jeg blir mye mobbet for.

[Gjest bebba]

Hvis du har lyst å skrive til noen helt anonymt, så kan du skrive til meg på [email protected]. Hvis du har lyst å snakke med noen i telefonen så ringer jeg deg. Du trenger ikke å si meg hvem du er. Du må bare sende telefonnummeret ditt på denne emailadressen og si ifra. Det er vondt å se hvordan du har det. Det er flere som har det sånn, du er ikke alene.

[Strider1365380632]

Hei på deg!

Det var da voldsomt som du ” hater " deg selv da. Kan ikke forstå hvorfor. Men tenkt på at du innerst inne gjerne vil ha hjelp, eller så hadde du ikke skrevet et brev hit. Og det er jo positivt. Man er nødt til å ta hver en sånn lille positive ting til seg.

Kan vel tenke meg at du sliter med en dyp depresjon av noe slag, uten at jeg har noen som helst ekspertise på dette område. Forstår at du går til behandling, og det er jo bra. Synd at du ikke klarer å fortelle henne akkurat hva du sliter med, synd fordi det er jo derfor hun er der for deg. Jeg regner med at du syntes det er greit å skrive. Syntes brevet ditt var veldig utfyllende og forteller hvordan du er pr. i dag. Kan du ikke ta med det brevet neste gang du skal til behandling da, og gi det til henne. Så kan hun fortelle deg hva hun syntes eller ikke syntes. Nå er det vel også sånn at om du ikke føler at kjemien stemmer, eller du føler at du ikke får den hjelpen du trenger, så kan du prøve å få en henvisning fra din fastlege til noen andre.

Har du forresten snakket med din fast lege? det kan hende at du kan få den såkalte " lykkepillen" av han en stund.

Nok om det. Husk at hvert menneske hver sjel har livets rett, så også du. Du er verdifull for den du er, ingen må fortelle deg noe annet. Selv ikke du. Regner med at du har dager hvor du kanskje er mer oppegående enn andre, de dagene skal du skjemme bort deg selv. Ta deg en skikkelig bad med badeskum. Prøv å gå å kjøp noe til deg selv. Gjør sånne ting som du normalt ikke ville gjøre ellers. Skriv små lapper som forteller deg at du er et bra menneske, hvor verdifull nettopp du er. At du har god humor, etc. Disse lappene henger du rundt om kring i hjemme ditt. Legg de i skuffer og skap. Så har du en dårlig dag og finner disse små lappene så kan faktisk det bety forskjell på en god og dårlig dag

Men først og fremst, ikke vær redd for å søke den hjelpen du tydeligvis trenger. Det at du orker å gå på jobb er jo kjempefint.

Jeg kaller ikke meg selv en kristen, men det er mer mellom himmel og jord enn man kan forklare.

Jeg er blitt fortalt at suksessrike mennesker mislykkes to av fem ganger, hver gang de forsøker noe nytt, hvorpå usuksessfulle mennesker mislykkes tre av fem ganger. Det er ikke store forskjellen, er det? Vi mislykkes alle i noe hver dag. De eneste menneskene som ikke gjør det, er døde. Enkelte av oss er så redde for å falle, at vi forsøker å ’liste oss’ trygt til graven, uten ’å tryne’ på veien dit. Hvordan har det seg at nederlag ødelegger enkelte av oss, mens andre trives og blir sterkere på grunn av det? Hemmeligheten er at de gjør fiasko til sin læremester og sine største nederlag til lærerike erfaringer. Hva tror du at Gud har kalt deg til å gjøre med ditt liv? Gud sa Han ville styrke deg og holde deg oppe. Jes. 41: 10. Du kan ikke gjøre det bedre enn det!

Nylig leste jeg disse inspirerende ordene: ”Jeg ville heller være aske enn støv. Jeg ville heller at min gnist skulle brenne ut enn at den skulle ødelegges av tørr råte. Den korrekte funksjonen av mitt liv er å leve, ikke eksistere. Så jeg skal ikke sløse mine dager ved å prøve å forlenge dem. Jeg skal utnytte hvert øyeblikk.” Kan du si det samme? Charles Kettering sa, ”Så og si ingenting blir korrekt første gangen. Gjentatte nederlag er bare poster på veien til suksess.” Det viktigste å huske på, er at når du ’faller’, ’fall fremover’.