Tilbakefall

[hu']

Jeg skriver ikke her så ofte, selv om jeg ofte er her å leser innlegg. Men i høst har jeg noen ganger skrevet her og fortalt om min fremgang og litt om at det også har vært vanskelig. Jeg har en bipolar diagnose, med selvdestruktivitet i dårlige perioder og 10 innleggelser bak meg.

Jeg samarbeidet godt med behandler om å trappe ned på medisinene og å begynne å arbeide. Jeg tok bare små, men målrettede skritt mot et "normalt" liv. Det var så godt å kjenne meg nyttig igjen!

Men ting jeg ikke hadde makt over skjedde i mitt privatliv og jeg klarte ikke/ville ikke tolke signalene på at det begynte å balle på seg, med selvdestruktive og depressive tanker.

I begynnelsen av desember var krisen et faktum og to innleggelser fulgte ( jeg VILLE ikke innse at jeg var syk igjen så jeg skrev meg ut etter bare et par dager første gang...).

Jeg var innlagt til over nyttår og ble medisinert opp igjen og stabilisert. Så nå spiser jeg Zyprexa og Orfiril og masse mat og vekten øker og jeg er for trett til å kunne jobbe noe. Ikke orker jeg noe særlig sosialt liv heller. Jeg er i det hele tatt lei meg og skuffet over at jeg ikke ble frisk, men tvert om må akseptere at jeg må ta hensyn til denne helvetes sykdommen hele livet!

Finnes det noe trøst og håp?

[Gjest trrrish]

jeg har ikke mye håp å gi, annet enn at det er i det minste bedre i perioder. Nå har jeg en bra periode der alt går greit, skolen og venner og husarbeid og alt, noe som er uoverkommelig når jeg er deprimert.

Ja, kjenner til det med å bli småfeit av meds. sukk...