Hvorfor meg?

[michelle_g]

ja, det har jeg spurt meg selv mange ganger.. hvorfor måtte jeg oppleve dette, hvorfor gjorde ingen noe, hvorfor sa jeg ingenting.. svaret er så lett. Det var ikke bestemt det skulle skje MEG, det var ikke noen som kunne gjøre noe uten å vite noe, jeg sa ingenting fordi jeg følte meg råtten, følte det var feil.. følte alt ville ødelegge andres liv. Hadde jeg bare visst, hadde jeg visst det samme skjedde min søster. da skulle jeg gjort noe, da skulle jeg sagt noe, men ingen av oss sa noe, vi bare flyktet, ville ikke vite av det som skjedde. ville ikke såre mamma. det var jo hun som ble sittende igjen med en datter med en pedofil far. min lillesøster er nå 9år, i Mars ventes det rettsaker. hun må holdes unna sin egen far.. sin far som har gjort disse fæle ting mot sine halvsøsken. det værste er at hun får lide for hva han har gjort. Hun lider mer enn noen kan se. noen ganger skulle jeg nesten ønske jeg ikke hadde sagt noe, kanskje hun ikke vile lidd da? men det er ikke lett å vite at det samme kunne skjedd mot hun. den lille flotte jenta mi, med det lange blonde fine håret, med de blå uskyldige øynene.. hadde noe skjedd hun vet jeg ikke hva som hadde skjedd, HAN kunne hvertfall ikke levd lenge. jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan klare å gjøre noe slikt, hvordan noen kan klare og misbruke barn de har levd med fra de var babyer. hvordan? selv er jeg 16år nå, venter en liten baby, men kan aldri la en gutt/mann være alene med babyen. det er trist, men det er det verste jeg noen gang kunne tenkt meg. At noen skal misbruke Min, min eneste øyensten.. nei! aldri i livet! noe slikt skal jeg aldri la skje.. selv ble jeg misbrukt fra jeg var rundt 9-10år til jeg ble 14ca, hver helg. og hver dag måtte jeg se han, hver dag var jeg redd for å sove, redd for Han skulle komme på mitt rom, mitt private rom. jeg venter rettsak jeg nå, og er veldig redd for å tape. det vil gjøre livet veldig vanskelig, jeg må vite han sitter å bare ler av meg, ler av meg som tapte saken. men jeg vet jo, at egentlig er ikke saken tapt, for jeg har sagt ifra og saken er hvertfall der. jeg har blitt hørt, blitt trodd, og det er nok også en "gevinst". men jeg lurer på mange ting, som svar på hva kan gjøres for å glemme.. jeg vil ikke gå til psykolog, jeg vil ikke til gruppeterapi, det er ikke noe der som kan hjelpe meg, men jeg spør hva kan hjelpe? hva kan Jeg gjøre får å takle dette og komme fint gjennom det og videre?

[Ritva]

Det er ingen som kan fortelle deg hvorfor det skjedde deg...det skjer med noen og andre ikke...men det er ikke din skyld eller skam av den grunn! Det vil det aldri bli! Det er alltid lett å være etterpåklok..når du vet..men ikke når du selv er i det..da vil du bare skjule, gjemme og glemme! Du har nok med ditt..du hadde ingen anelser om hva som kunne skje med din søster. I familie så er vi veldig sårbare og vi er veldig lojale...og vi vil helst ikke tro og/eller føle det vi selv vet er sant...! Jeg forstår at du ikke vil såre mamma, men hun må gå igjennom den smerten som både du og din søster gjør..også får dere stå i sammen!

Du venter en liten baby..hvor er far? Du er ung lille venn og det er klart du vil klare å la en gutt/mann være alene med baby/barn...men du har ikke i deg tryggheten til å gjøre det ennå...men det kommer...Ikke alle menn er overgripere...faktisk er det en veldig liten prosent som er det! Du kan ikke glemme sånn på egen hånd, du trenger noen du kan snakke ut med, som kan hjelpe deg med å sette puslebitene på plass, og sette det hele i perspektiv. Dette klarer du ikke alene..for hvis så...så vil spøkelsene jage deg resten av livet. Du må være villig til å sette ord på dine tanker og følelser...dette er ikke noe du klarer å gjøre på egen hånd!

Mvh