Hjelp meg!

[no-smile]

Jeg sliter. Mildt sagt.

Historien min er at jeg har gått gjennom tre aborter de siste 5 årene. Og nå etter den siste har jeg blitt helt forandret. Jeg griner, er sur, skikkelig sinna. Jeg har mareritt og smilet når sjeldent øynene. Jeg har begynt å ta piller for å sove. når jeg endelig sovner, vil jeg sove hele tiden. Det blir et slit å komme seg ut av sengen, selv bare for å gå på do. Når jeg ikke får sove, ligger jeg å tenker på hva som kunne vært, hater kjæresten min for at det skjedde. Skylder på han. Hater meg selv. Jeg har i det siste fått stygge tanker om å ta mitt eget liv, bare for å få slutt på smerten, det river i meg. Det er liksom ikke noe lys i min tunell, det blir bare mørkere og mørkere. Og nå begynner det for alvor å gå ut over det forholdet jeg er i. Og mister jeg han, da har jeg i allefall lite igjen å leve for. Jeg trenger hjelp, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få den. hjelp meg!!!!

[Gjest bella bulimi]

Hei

Du har vel opplevd noe av det værste et menneske kan oppleve. Det behøver ikke bety at du skal slippe ditt liv av den grunn.

Det jeg vil tipse deg til er å få anbefalt en psykolog i ditt nærområde som kan romme all smerte og sinne du har i deg nå.

Ønsker deg alt godt, og tror du - med egeninnsats og hjelp - kan komme deg ut i dagslys og til glede igjen.

[Lady 2004]

Hei.

Jeg vet selvsagt ikke hvor langt du har kommet i svangerskapet, men det spiller ingen rolle. Sorgen over det tapte barnet er der, og du må tillate deg selv å sørge. Men det betyr ikke at det ikke er håp om å forsøke på nytt, selv om tanken kanskje ikke er der for deg nå.

Jeg hadde tro det eller ei 6 aborter med en utskarapning.

det var ufattelig tøft, og jeg følte meg TOM innvendig, som om livet ikke var verd å leve.

Jeg opplevde at det hjalp å jobbe med sorgen, snakk om det som har skjedd. Vet det ikke er lett, men det vil nok hjelpe. Og det er også viktig at dere ikke klandrer dere selv for abortene, selv om du gjør det. Håper han er sterk nok, og forstår at det er vanskelig å finne ord og forklaring på det som skjedde.

Har du ikke barn fra før, så er det ikke uvanlig å ha noen aborter før det virkelig klaffer.Da tenker jeg på før dere klarer å få det første barnet. Selv om det ikke er noe trøst da. Det er en mening med selv om du ikke finner svar på hvorfor det skjedde.

Etter hvert vil du lære deg å leve med det, eller akseptere det slik det er. Det jeg vet selv av erfaring, er at det er viktigere å komme videre.

Og jeg tror det er vanskelig for deg nå.

Søk hjelp, enten profesjonellt eller at dere har noen å snakke med. Det er utrolig viktig at dere to snakker om det også.

Prøve å gjøre noe positivt. Gå ut bruk tid på deg selv og gjør noe du liker å holde på med. Start på "nytt".

Vi valgte å prøve på nytt nesten med en gang, det gav oss et håp, noe vi tviholdt oss på. Og en grunn til å fortsette. Ca 2 år etter abortene, fikk vi en nydelig og etter lengtet gutt. Og da satt jeg igjen med tanken om at abortene var faktisk verd det. Vist det var prisen JEG måtte betale for at jeg faktisk skulle få et friskt barn. Slik lært jeg å takle sorgen også. Men alt vil nok være "glemt" og jeg vet at dere har mangen fine muligheter frem for dere. Så det er bare å stå på.

MANGEN GODE LYKKEØNSKNINGER TIL DERE MED FORHOLDET OG DET Å PRØVE PÅ NYTT.

Klem

[Kizza1365380506]

Kjære deg, jeg synes det er helt naturlig at du får en reaksjon etter 5 aborter. Jeg fikk etter 1. Du må ta kontakt med en lege og få henvisning til psykolog. Meld deg inn i en forening for likesinnede. Du er absolutt ikke alene om dette problemet.

Har du sjekket med gynekolog om du er av de som ikke klarer å bære på barnet. At du må få satt inn en ring i livmoråpningen f.eks. Det er utallig mange grunner til abort vet du.

Håper virkelig du får hjelp. Enten av psykolog/psykiater eller likesinned.

Klem fra