Hvem, hva, hvor

[Soria]

Jeg føler at jeg er i en håpløs situasjon nå. Og jeg er ikke engang den viktigste. Etter at jeg fikk vite at moren min måtte ta endel prøver, og etterpå fått vite at hun har lungekreft, har jeg falt helt sammen. Fungerte ikke før det heller, men nå er alt kaotisk og svart. Og det er nå jeg virkelig burde være der for henne. Hvordan skal jeg klare det når jeg er så dårlig? Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med henne for hun utredes ennå, men det ser ikke helt bra ut. Hun har vært mitt eneste nettverk i mange år. Hva om hun blir borte? Jeg flyttet i høst og bor nå et par timers kjøring unna. Så vanskelig det er å dr adit. Og det er det eneste jeg vet jeg burde. Hun vet jo hvor dårlig jeg kan være, men hun trenger ikke det nå. Jeg har snakket med psykiater i dag og det eneste han har å si til depresjon og hypomani og angst er at det er helt normalt. Det er ikke riktig å forandre på noen medisiner nå når situasjonen er så spesiell. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke at når alt er som jævligst, da skal man ikke få medisiner, men når alt er bra da kan jeg få de. Hva skal jeg med dem da?

Dette har vart i noen uker og kommer vel uansett utfall til å vare i måneder og kanskje år. Hvordan skal jeg klare å hjelpe henne? Hvordan skal jeg klare å hjelpe meg selv? Om hun blir borte, hvordan skal jeg overleve?

[toci]

Jeg skjønner at du har det vanskelig nå, Soria.

Jeg tenker at det med medisinene, er jeg ganske enig med din behandler i. Det er ikke "alt" som må medisineres bort. Dette hadde vært en vanskelig situasjon for deg selv om du i utgangspunktet hadde vært helt frisk. Noen situasjoner i livet er vanskelige og vonde, men det er en del av livet, hvor leit det enn kan høres ut.

Jeg tenker at det er viktig både for deg og din mor at du drar for å besøke henne nå. Kanskje føler du deg for sliten til å klare det, men jeg tror at du vil tenke mer om du sitter hjemme og bekymrer deg, enn om du er der og kan holde henne i hånden og snakke med henne.

Jeg tenker på deg, Soria, og håper dette går bra. Grav opp den styrken du kan finne, det er utrolige ressurser i mennesket, selv om det kan føles "tomt" ut når alt er som mørkest!

mvh

[Ritva]

...Ritva her:)

Lungkreft er en forferdelig tung og skemmende diagnose å få...for den det gjelder og pårørende...men som all annen kreft..det er forskjellige graderinger..man kan leve lenge ennå! Det hjelper ikke deg eller mor at du faller i sammen...

Nå er det nok først og fremst sjokket av å vite som preger deg...men ro deg ned litt...og kom til "jorden" igjen. ? om hun blir borte er ikke noe du skal stille deg selv ? om nå..du skal stille deg ? først og fremst hva som gjør både deg og din mor akkurat godt nå! Ikke tenk så veldig mye på "dersom at det"...jeg vet at det er vanskelig...men prøv.

Kanskje det vil være ok nå for deg og din mor og være sammen..kanskje du skal ta deg en tur til henne og være sammen med henne noen dager..uker? Ikke tenk på det som har evt vært mellom dere...men forhold dere til i dag! Du er sterk i degselv Soria...selv om du ikke helt vet det selv:) men du er det!

Mitt råd er å ikke tenk, lage deg tankeoppbygninger om "dersom at det"...la heller dagen i dag forme deg ndg dette.

De fleste sykhus i Norge har i dag selvhjelpsgrupper både for den som har kreft og pårørende....og hvordan takle dette. Ta deg selv i nakken og undersøk hvordan det er med stedet som din mor blir behandlet på!

Klem fra