Om å anmelde..

[undrerinnen]

Etter at jeg skrev om voldtekten, festvoldtekten, den ufrivillige sex'en, whatever jeg nå enn skal kalle det, er det mange av dere som mener at jeg bør anmelde det..Og ja, jeg vet hva han heter og nesten hvor han bor. Men likevel. Det kan jo hende jeg bare stumpet av. At han ikke puttet noe i drinken min. Det er jo rart, i.o.m at jeg bare hadde drukket 3 øl og et glass konjakk, men jeg VET jo ikke. Dessuten.. Har vært gjennom en anmeldelse før. Går ikke inn på tema her, men det gjaldt i alle fall overgrep, det resulterte i 3 uker fengsel. 3 UKER!!? Og dette gjaldt overgrep på flere enn meg, med klare beviser!

Selvfølgelig var det en lettelse at han ble dømt, men denne saken pågikk i over 2 år. Og var en enorm psykisk påkjenning. Bare for at han skulle få 3 stakkarslige uker i fengsel. Vet også at jeg var ekstremt "heldig", de fleste som går gjennom dette, opplever at gjerningsmannen blir frikjent, og mest sannsynlig ville dette blitt resultatet dersom jeg hadde anmeldt i den mannen som utnyttet min dumhet. Det finnes ingen beviser, de som måtte finnes ble vasket vekk minutter etter at jeg våknet og skjønte hva som var skjedd. Derfor vil jeg ikke utsette meg for den belastningen.

Men uansett.. Takk for svarene.. Det hjalp meg littegrann til å plassere skyld.. Fordi jeg så på det som ene og alene min skyld først. Nå er jeg litt mer åpen for at det var galt av han, det han gjorde. Samtidig fraskriver jeg meg ikke det ansvaret jeg har, som tillot at noen ødela grensene jeg hadde klart å bygge opp -igjen. Det kan jeg vel aldri tilgi meg selv, og klarer heller ikke helt å tro på at jeg har utsatt meg selv for dette en gang til. Jeg orker ikke gå gjennom den samme prosessen, var kommet så langt. Derfor prøver jeg, så langt det er mulig å stenge opplevelsen ute fra mitt hverdagsliv. Kan ikke la det ødelegge for meg, gjort er gjort, livet må gå videre. Men det er veldig fint å ha dere å skrive med, siden jeg ikke vil fortelle noen om dette. Gjør jeg det blir jeg bare nødt til å prate omdet i tide og utide. Nå kan jeg skrive om det, og stenge det ute når jeg vil.. Uansett; Takk for at dere er her!

[Gjest abrigal]

Det er uansett din avgjørelse.

Føler du at det er slitsomt psykisk , så kan det være lurt å kontakte en psykolog. Det er bedre å bearbeide raskt, enn å late som det ikke er der og så får du smellen etter noen år. (Jeg testet det siste, og det er ikke å anbefale!!!)

Lykke til i livet!

Klem fra