Føler meg kvelt

[Gjest finnguala]

Jeg har en viss avstand til foreldrene mine nå når jeg har flyttet. Men de, spesielt min mor, kan prege meg veldig ennå. Selv om jeg stadig blir mer uavhengig.

Jeg slet ganske lenge med dette praksis-marerittet. To siste dagene har jeg hatt det bedre.

Så skjer det noe igjen selvfølgelig. Det samme..

Jeg trives ikke i gruppa mi. Det er svært sjeldent jeg møter mennesker jeg overhodet ikke går sammen med, men guess what, nå er vi samlet i en gruppe.

Hun ene har en veeeldig appellerende personlighet. Vi bruker flere timer hver uke på å pendle til skolen, og vi pendler sammen.

I løpet av disse timene sitter hun og messer opp igjen og opp igjen om problemene sine, som egentlig er hverdagsproblemer og alle vi andre sitter og "godsnakker med henne" men ingenting hjelper.

Hun har vært frekk med meg en gang og da satt jeg henne på plass. Hun nektet å prate med meg i noen dager, men kom etter x antall uker med en halveis unnskyldning.

Siden hun også har en meget sympatisk og appellerende personlighet og fordi hun fortalte alt hun hadde vært gjennom så syntes jeg det var helt greit å prate med henne og være venner.

I dag etter forelesning traff jeg de i gruppa i kantina. Jeg spurte de om ting jeg ikke hadde fått helt tak på i forelesningen og da begynte hun med problemene å KJEFTE på meg, hun stilte de samme spørsmålene opp igjen: Skal VI fortelle deg hva som ble sagt?? Du sa jo du hadde fått det med det!!!

Jeg ble helt skjokkert, men bet igjen og var ganske bestemt og kvass men rolig og viste at sånt finner jeg meg ikke i. Men jeg var helt SKJELVEN. Det er omtrent det samme som jeg opplevde på en arbeidsplass tidligere, i forhold til praksisveilederen min, i forhold til foreldrene mine..

Og SELVFØLGELIG sa hun på slutten av dagen: Håper du ikke ble lei deg....

Da jeg kom hjem ringte jeg til ei vennine, men ble skuffa da jeg føler hun ikke respekterer meg. Hun tar meg liksom for gitt. Sist gang hun inviterte meg hjem til seg feks, så satt hun i telefonen nesten hele tiden jeg var der.. Hun kommenterte det selv, men likevel. Riktignok så var det en del ting hun MÅTTE ordne, men noe var også med kjæresten, en annen vennine...Jeg synes at hun IKKE burde invitert meg i det hele tatt jeg da.

Så jeg hadde en uggen følelse etter å ha snakket med henne i dag.

Så ringte min mor. Hun spurte om jeg skulle være med på trening. Klok av skade (fordi jeg hørte hun hadde dårlig tid) sa jeg ydmykt at jeg bare måtte sjekke om det passet og om jeg kunne få spise en brødskive først. Hun var nesten krakilsk fordi hun var så stressa. Så jeg kuttet ut den treningen.

Det ørlille jeg hadde igjen av selvtillit renner vekk noe sånt som dette skjer. Jeg får angst, depresjon i mye sterkere grad enn hva jeg har hatt opp gjennom.

Jeg føler meg trengt opp i et hjørne. Fordi de fleste av de jeg omgås er som jeg har beskrevet her.

Er helt shaky og jeg aner ikke hvordan bli ferdig med de to store oppgavene jeg skal gjøre ferdig til 1.mars.

[Kizza1365380506]

Kjære finngula. Slike mennesker finnes dessverre overalt. Du vil møte på dem stadig vekk. Selvfølgelig i en større sammenheng er det lettere å unngå og velge vekk slike mennesker.

Du burde egentlig bli sint på henne og jobbe med å ikke bry deg. Jeg vet at det er vanskelig jeg har vært slik selv. Tok inn over meg alt det mennesker sa, og trodde de ikke likte meg fordi de bet av meg hodet av og til. Har også opplevd en som psyket meg ut. Du må ikke la henne vinne, du må gjøre deg sterk og heve deg over henne. Hun er stakkarslig som lar sitt dårlige humør/irritasjon gå ut over deg. Det er vel ikke bare deg hun er slik mot håper jeg.

Klem fra

[Gjest finnguala]

Kjære finngula. Slike mennesker finnes dessverre overalt. Du vil møte på dem stadig vekk. Selvfølgelig i en større sammenheng er det lettere å unngå og velge vekk slike mennesker.

Du burde egentlig bli sint på henne og jobbe med å ikke bry deg. Jeg vet at det er vanskelig jeg har vært slik selv. Tok inn over meg alt det mennesker sa, og trodde de ikke likte meg fordi de bet av meg hodet av og til. Har også opplevd en som psyket meg ut. Du må ikke la henne vinne, du må gjøre deg sterk og heve deg over henne. Hun er stakkarslig som lar sitt dårlige humør/irritasjon gå ut over deg. Det er vel ikke bare deg hun er slik mot håper jeg.

Klem fra

Takk for svar søte deg

Ja, det går bedre i dag. Sånne folk skal ikke få psyke meg ut. Og jeg og mor hadde en god prat i dag. Vet foreldrene mine er glad i meg!

Tror ting skal ordne seg etterhvert som jeg blir mer stabil i meg selv. Er allerede blitt mer stabil enn før.

Jeg også har opplevd å bli psyka ut før, en person jeg jobba sammen med en gang som var etter meg i 9 mnd, dvs den tiden jeg jobbet der.

Men man blir sterkere av slikt! Jeg sa klart i fra til henne det gjelder nå, og det må vi fortsette med!

*stor klem*

[Kizza1365380506]

Takk for svar søte deg

Ja, det går bedre i dag. Sånne folk skal ikke få psyke meg ut. Og jeg og mor hadde en god prat i dag. Vet foreldrene mine er glad i meg!

Tror ting skal ordne seg etterhvert som jeg blir mer stabil i meg selv. Er allerede blitt mer stabil enn før.

Jeg også har opplevd å bli psyka ut før, en person jeg jobba sammen med en gang som var etter meg i 9 mnd, dvs den tiden jeg jobbet der.

Men man blir sterkere av slikt! Jeg sa klart i fra til henne det gjelder nå, og det må vi fortsette med!

*stor klem*

Så fint at du fikk snakket med din mor. Det er viktig å være trygg på familien sin iallefall. Å vite at de er glad i deg uansett er det viktigste.

Selsikkerheten voksen også sammen med den sikkerheten man får i jobben. Sånn har iallefall jeg det akkurat nå.

Klem fra

[Gjest finnguala]

Så fint at du fikk snakket med din mor. Det er viktig å være trygg på familien sin iallefall. Å vite at de er glad i deg uansett er det viktigste.

Selsikkerheten voksen også sammen med den sikkerheten man får i jobben. Sånn har iallefall jeg det akkurat nå.

Klem fra

Så fint at du får vokse gjennom jobben! :-)

Jeg har endelig bestemt meg for hva jeg vil satse på. Det blir engelsk og så spes.ped etterpå. Heldigvis ikke noe særlig karakterkrav for å komme inn på spes.ped. Jeg er heldig som får denne sjansen gjennom attføring! Og jeg ønsker inderlig å finne et yrke jeg trives i, for jeg vil ikke bli sykemeldt!

Jeg har hatt en kamp med meg selv i kveld.

Hvem vil jeg være? Jeg er så ambvivalent.

Mine mål: Komme meg gjennom studiet og bestå med rimelig karakter. Og slanke meg fem kilo og trene.

Det høres så banalt ut. Men jeg må bli flinkere til å gjennomføre de mål jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg vil det og det så gjør jeg det motsatte i neste øyeblikk, blir så frustrert på meg selv!

Men i morgen er det en ny dag. Jeg VIL klare det!

klem

[Kizza1365380506]

Så fint at du får vokse gjennom jobben! :-)

Jeg har endelig bestemt meg for hva jeg vil satse på. Det blir engelsk og så spes.ped etterpå. Heldigvis ikke noe særlig karakterkrav for å komme inn på spes.ped. Jeg er heldig som får denne sjansen gjennom attføring! Og jeg ønsker inderlig å finne et yrke jeg trives i, for jeg vil ikke bli sykemeldt!

Jeg har hatt en kamp med meg selv i kveld.

Hvem vil jeg være? Jeg er så ambvivalent.

Mine mål: Komme meg gjennom studiet og bestå med rimelig karakter. Og slanke meg fem kilo og trene.

Det høres så banalt ut. Men jeg må bli flinkere til å gjennomføre de mål jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg vil det og det så gjør jeg det motsatte i neste øyeblikk, blir så frustrert på meg selv!

Men i morgen er det en ny dag. Jeg VIL klare det!

klem

Så fint at du har bestemt deg. Som jeg sa tidligere til deg så er det viktig å ta det rolig, bruke små skritt. Du kommer der til slutt. Nå når du er ung så er det så lett å bli utålmodig. Men du har livet foran deg. Du når dine mål om du er tålmodig.

Lykke til