Voldtatt?

[alene80]

Jeg var sammen med en eldre gutt/mann da jeg var 17. Han var av den dominerende typen og jeg var veldig usikker på meg selv og hadde liten seksuell erfaring. Han fikk meg til å gjøre seksuelle ting med han som jeg ikke hadde lyst til, men uten å bruke vold. Bare èn gang gjorde han meg virkelig vondt, men da beklaget han veldig etterpå. Etter at det ble slutt med han begynte jeg å ligge med "alle". Hadde vel egentlig ikke lyst, men jeg brydde meg ikke om det. Jeg latet som jeg hadde lyst. Bortsett fra èn gang, da prøvde jeg å slippe unna, men det var noen veldig spede forsøk, jeg turte ikke gjøre motstand. Sånn holdt jeg på¨noen år, selv om jeg aldri hadde noen nytelse av det....Nåfor et års tid siden var jeg sammen med en. Han pleide å være veldig full, og da tok ikke han et nei for et nei. Noen ganger våknet jeg av at han lå med meg, og jeg prøvde å dytte han vekk, men måtte tilslutt gi opp. I dag er jeg 24, og har veldig store problemer med sex. Ikke det at jeg ikke klarer å ha sex, men jeg er liksom aldri tilstede da, og jeg klarer ikke nyte det. Jeg er sammen med en fantastisk mann nå, og vil gjerne fortelle han om dette, men jeg får det ikke til. Hadde vært enkelt om jeg bare kunne si at jeg er blitt voldtatt, men jeg er jo aldri blitt voldtatt? Jeg vet ikke hva jeg kan kalle dette. Vet ikke om jeg kan kalle det overgrep. Jeg synes det er min egen feil, for jeg kunne sagt mye tydeligere ifra at jeg ikke ville. Føler meg dum fordi jeg har sånne store problemer, jer er jo ikke blitt voldtatt

[undrerinnen]

Et nei er et nei, og motstand er motstand, uansett hvor sped denne motstanden enn måtte være.

At du har problemer med sex nå er vel ikke rart, grensene dine har blitt tråkket på. Og det setter dype spor.

Jeg kjenner meg mye igjen i dine beskrivelser, da jeg var 15 ble jeg sammen med en eldre gutt. Han fikk meg til å gjøre ting jeg ikke ville, ikke med fysisk makt, men med psykisk makt! Og det er på mange måter verre. Fordi det er etter å ha vært utsatt for psykisk maktmisbruk at man sitter igjen med mest skyldfølelse, fordi man "ikke gjorde nok motstand"..

Synes du skal fortelle typen din om det som skjedde, på den måten du opplevde det. Som voldtekt og overgrep. Bare på den måten kan dere sammen finne veien til et sexliv som kan være godt for deg også. Lykke til!

[alene80]

Et nei er et nei, og motstand er motstand, uansett hvor sped denne motstanden enn måtte være.

At du har problemer med sex nå er vel ikke rart, grensene dine har blitt tråkket på. Og det setter dype spor.

Jeg kjenner meg mye igjen i dine beskrivelser, da jeg var 15 ble jeg sammen med en eldre gutt. Han fikk meg til å gjøre ting jeg ikke ville, ikke med fysisk makt, men med psykisk makt! Og det er på mange måter verre. Fordi det er etter å ha vært utsatt for psykisk maktmisbruk at man sitter igjen med mest skyldfølelse, fordi man "ikke gjorde nok motstand"..

Synes du skal fortelle typen din om det som skjedde, på den måten du opplevde det. Som voldtekt og overgrep. Bare på den måten kan dere sammen finne veien til et sexliv som kan være godt for deg også. Lykke til!

Takk! Innerst inne vet jeg at du har rett i det du skriver, at det ikke var min feil, men jeg klarer ikke bli kvitt skammen, og følelsen av at det jeg har opplevd ikke er ille nok til at jeg har lov til å føle som jeg gjør. Jeg klarer fortsatt ikke å kalle noe av det jeg har opplevd for voldtekt. Jeg tenker at kanskje de ikke oppfattet at jeg ikke ville..Til han jeg var sammen med da jeg var 17, sa jeg ikke engang noenting. Jeg turte ikke motsi han uansett hva det gjaldt. Jeg var redd han selvom han aldri brukte fysisk makt mot meg. Han gjorde ting så jeg ikke fikk puste og trodde jeg skulle bli kvalt, men jeg sa ingenting etterpå heller, og jeg tenkte at han kanskje ikke oppdaget at han gjorde noe galt. Vet ikke hvorfor jeg driver og forsvarer dem...Føler vel at jeg var med på det. Og føler meg veldig ekkel når jeg tenker på alle jeg lå med i årene etterpå, ofte var det jeg som tok initiativet. Jeg var en hore!! Har ikke så veldig lyst å fortelle kjæresten min det...Jeg hater meg selv når jeg tenker på det. Selvom jeg tror kjæresten min ville forstå. Jeg får bare ikke til å si noe, ordene setter seg fast i halsen. Og så er det det at vi allerede har hatt sex. Ikke det at jeg ikke har hatt lyst- helt til vi har begynt. så har jeg bare latet som jeg har hatt det godt. Vil ikke såre han med å si det. Men du har nok rett i at jeg burde snakke med han..Det er bare så vanskelig

[undrerinnen]

Sitere PieLill her, synes hun hadde et godt svar på omtrent samme problemstilling som jeg framsatte for noen dager siden:

"Det er vanlig å få problemer med grensesetting etter en voldtekt.

Hvis du tenker deg livet ditt som en middelaldersk festning; De grenser å kjøreregler du vil ha for livet ditt er yttermurene. En voldtekt er at noen slår hull på en eller flere yttermurer å gjør hærverk på innsiden. Det tar tid å bygge opp igjen de murene. Du kan trenge hjelp til å gjøre det. Og du trenger ekstra vakt på utsiden der muren er nedrevet for å unngå flere inntrengere. Du må lage en sikkerhetssone langt utenfor murene til de igjen er inntakte. Og du må ikke minst vite at en nedrevet mur er en grense som har like stort krav på å ikke krenkes. Selv om den står svakt i å gjøre sitt krav gjeldende.

For mange er det vanskelig å få til denne sikkerhetssonen. Derfor blir de grenseløse i større eller mindre grad. Det blir for lett å presse dem og få dem til å gi etter. De er ikke billige, ikke skitne, ikke umoralske. De har en skadet mur. Noen andre ødela den."

Selv om du er usikker på om det du opplevde fra den eldre kjæresten din var voldtekt eller ikke, mener jeg at det var det. Fordi utgangspunktet for en voldtekt er at den ene parten blir tvunget til noe hun ikke vil, og det ble jo du!

[alene80]

Sitere PieLill her, synes hun hadde et godt svar på omtrent samme problemstilling som jeg framsatte for noen dager siden:

"Det er vanlig å få problemer med grensesetting etter en voldtekt.

Hvis du tenker deg livet ditt som en middelaldersk festning; De grenser å kjøreregler du vil ha for livet ditt er yttermurene. En voldtekt er at noen slår hull på en eller flere yttermurer å gjør hærverk på innsiden. Det tar tid å bygge opp igjen de murene. Du kan trenge hjelp til å gjøre det. Og du trenger ekstra vakt på utsiden der muren er nedrevet for å unngå flere inntrengere. Du må lage en sikkerhetssone langt utenfor murene til de igjen er inntakte. Og du må ikke minst vite at en nedrevet mur er en grense som har like stort krav på å ikke krenkes. Selv om den står svakt i å gjøre sitt krav gjeldende.

For mange er det vanskelig å få til denne sikkerhetssonen. Derfor blir de grenseløse i større eller mindre grad. Det blir for lett å presse dem og få dem til å gi etter. De er ikke billige, ikke skitne, ikke umoralske. De har en skadet mur. Noen andre ødela den."

Selv om du er usikker på om det du opplevde fra den eldre kjæresten din var voldtekt eller ikke, mener jeg at det var det. Fordi utgangspunktet for en voldtekt er at den ene parten blir tvunget til noe hun ikke vil, og det ble jo du!

syns det var et fint svar. Jeg har nok hatt litt problemer med å få til sikkerhetssonen min. I tillegg til at jeg hele tiden har prøvd å fortrenge og latet som at alt var greit. At det skulle være sånn. Først nå den siste tiden har jeg begynt å tenke gjennom ting, og funnet ut det ikke er som det skal og at jeg ikke har det bra. Tror egentlig at noen av grensene mine ble ødelagt allerede før jeg hadde denne eldre kjæresten, av foreldrene mine, skjønt det hadde ikke noe med sex å gjøre. Jeg har en stund lurt på om jeg skulle gå til psykolog, og tror jeg skal gjøre det. Har du vært til psykolog noen gang? Vet du hva det koster?

[undrerinnen]

syns det var et fint svar. Jeg har nok hatt litt problemer med å få til sikkerhetssonen min. I tillegg til at jeg hele tiden har prøvd å fortrenge og latet som at alt var greit. At det skulle være sånn. Først nå den siste tiden har jeg begynt å tenke gjennom ting, og funnet ut det ikke er som det skal og at jeg ikke har det bra. Tror egentlig at noen av grensene mine ble ødelagt allerede før jeg hadde denne eldre kjæresten, av foreldrene mine, skjønt det hadde ikke noe med sex å gjøre. Jeg har en stund lurt på om jeg skulle gå til psykolog, og tror jeg skal gjøre det. Har du vært til psykolog noen gang? Vet du hva det koster?

.. men det kan nok være vel verdt pengene!

Gikk til psykolog da jeg var under 18, og da kostet det jo ingenting. Men følte at det hjalp meg veldig mye. Gikk til mange forskjellige psykologer, og det var spesielt en som hjalp meg spesielt mye. For meg var det riktigste å gå til en kvinnelig psykolog. Prøvde med en mannlig, men klarte ikke å forholde meg naturlig til han. på den annen side kunne det kanskje være bra å lære å forholde seg til menn på en "annen måte".. Vet ikke jeg. Høres ut som om vi har ganske lik historie faktisk. Psykologene hjalp meg å innse at jeg alltid har hatt problemer med mine grenser, fordi de ble tråkket på fra jeg var ganske liten. Ikke seksuelt, men med en mor som aldri aksepterte mine private grenser i hjemmet.

Dette tror jeg det er viktig at du får arbeidet med.

Hvorfor ikke ringe en psykolog i morgen, høre hva det koster? Uansett er ventetiden så lang at du rekker å ombestemme deg om det ikke skulle være aktuelt. Du kan også få timer hos fastlegen din, det har jeg hatt. Et annet alternativ kan jo være å ta kontakt med Dixi?

Håper det går bra med deg i alle fall. Du er ikke alene om å føle deg "ekkel" og "skitten", det er vel egentlig noe som går igjen hos de fleste av oss som har opplevd å føle oss tvunget til å gjøre noe vi ikke egentlig ville..

[alene80]

.. men det kan nok være vel verdt pengene!

Gikk til psykolog da jeg var under 18, og da kostet det jo ingenting. Men følte at det hjalp meg veldig mye. Gikk til mange forskjellige psykologer, og det var spesielt en som hjalp meg spesielt mye. For meg var det riktigste å gå til en kvinnelig psykolog. Prøvde med en mannlig, men klarte ikke å forholde meg naturlig til han. på den annen side kunne det kanskje være bra å lære å forholde seg til menn på en "annen måte".. Vet ikke jeg. Høres ut som om vi har ganske lik historie faktisk. Psykologene hjalp meg å innse at jeg alltid har hatt problemer med mine grenser, fordi de ble tråkket på fra jeg var ganske liten. Ikke seksuelt, men med en mor som aldri aksepterte mine private grenser i hjemmet.

Dette tror jeg det er viktig at du får arbeidet med.

Hvorfor ikke ringe en psykolog i morgen, høre hva det koster? Uansett er ventetiden så lang at du rekker å ombestemme deg om det ikke skulle være aktuelt. Du kan også få timer hos fastlegen din, det har jeg hatt. Et annet alternativ kan jo være å ta kontakt med Dixi?

Håper det går bra med deg i alle fall. Du er ikke alene om å føle deg "ekkel" og "skitten", det er vel egentlig noe som går igjen hos de fleste av oss som har opplevd å føle oss tvunget til å gjøre noe vi ikke egentlig ville..

..at noen andre har det som meg. Jeg mener ikke at jeg synes det er bra at du har det vondt, men det er godt å ikke føle seg så alene. Jeg har alltid følt meg så unormal, hvis du skjønner. Jeg tror også vi har veldig lik historie. Jeg hadde heller ingen private grenser i hjemmet da jeg var liten. Eller det vil si mest da jeg var tenåring. Fikk ikke lov å ha privatliv. Foreldrene mine leste i dagboken min, og respekterte ikke grensene jeg prøvde å sette. Og så fikk jeg veldig mye kjeft etter en hendelse som overhodet ikke var min feil.. Det var noe som noen andre hadde gjort mot meg. Men de fikk meg til å føle at det var min feil, og de fikk meg til å føle meg veldig ekkel og skitten og verdiløs. Disse følelsene sitter enda ganske dypt, tror muligens det er derfor jeg jeg tar på meg så mye skyld for det som har hendt etterpå og. Denne hendelsen skulle foreldrene mine i utgangspunktet ikke vite om, de fant selvfølgelig ut av det ved å lese i dagboken min en dag jeg ikke var hjemme. De ville jo sikkert bare hjelpe, men...

Jeg har funnet ut av det der med psykolog.. Skrev et innlegg i forumet for psykiatri, og fikk svar fra psykiateren der. Han skriver at jeg får det på frikort hvis jeg får henvisning i fra legen min. Jeg har bestilt time i morgen.. gruer meg veldig... Jeg er så redd for å bare bli "ledd av". At legen ikke skal synes at jeg har problemer. Klarer bare ikke bli kvitt den følelsen av at jeg ikke har god nok grunn til å ha problemer. Derfor jeg ikke tør snakke med noen...Føler meg pysete. Derfor tror jeg også at jeg helst vil ha en mannlig psykolog, hvis jeg får velge. Tror at andre kvinner bare tenker at " ha! det der er jo ingenting, hadde jeg taklet mye bedre! " eller noe sånt. Høres sikkert veldig teit ut. Jeg går konstant rundt og tror at alle andre er bedre enn meg.

Håper jeg snart får litt mer orden på følelsene og tankene mine! Håper jeg får en henvisning til psykolog i morgen..Uansett så hjelper det jo og skrive her og. Det gjør faktisk veldig godt!

[undrerinnen]

..at noen andre har det som meg. Jeg mener ikke at jeg synes det er bra at du har det vondt, men det er godt å ikke føle seg så alene. Jeg har alltid følt meg så unormal, hvis du skjønner. Jeg tror også vi har veldig lik historie. Jeg hadde heller ingen private grenser i hjemmet da jeg var liten. Eller det vil si mest da jeg var tenåring. Fikk ikke lov å ha privatliv. Foreldrene mine leste i dagboken min, og respekterte ikke grensene jeg prøvde å sette. Og så fikk jeg veldig mye kjeft etter en hendelse som overhodet ikke var min feil.. Det var noe som noen andre hadde gjort mot meg. Men de fikk meg til å føle at det var min feil, og de fikk meg til å føle meg veldig ekkel og skitten og verdiløs. Disse følelsene sitter enda ganske dypt, tror muligens det er derfor jeg jeg tar på meg så mye skyld for det som har hendt etterpå og. Denne hendelsen skulle foreldrene mine i utgangspunktet ikke vite om, de fant selvfølgelig ut av det ved å lese i dagboken min en dag jeg ikke var hjemme. De ville jo sikkert bare hjelpe, men...

Jeg har funnet ut av det der med psykolog.. Skrev et innlegg i forumet for psykiatri, og fikk svar fra psykiateren der. Han skriver at jeg får det på frikort hvis jeg får henvisning i fra legen min. Jeg har bestilt time i morgen.. gruer meg veldig... Jeg er så redd for å bare bli "ledd av". At legen ikke skal synes at jeg har problemer. Klarer bare ikke bli kvitt den følelsen av at jeg ikke har god nok grunn til å ha problemer. Derfor jeg ikke tør snakke med noen...Føler meg pysete. Derfor tror jeg også at jeg helst vil ha en mannlig psykolog, hvis jeg får velge. Tror at andre kvinner bare tenker at " ha! det der er jo ingenting, hadde jeg taklet mye bedre! " eller noe sånt. Høres sikkert veldig teit ut. Jeg går konstant rundt og tror at alle andre er bedre enn meg.

Håper jeg snart får litt mer orden på følelsene og tankene mine! Håper jeg får en henvisning til psykolog i morgen..Uansett så hjelper det jo og skrive her og. Det gjør faktisk veldig godt!

.. syntes også det samme, da jeg begynte å skrive her på forumet for 5 års tid siden.. Det ble på en måte en skikkelig "aha-opplevelse" for meg når jeg leste hva de andre skrev, for akkurat slik følte jeg det jo også..

Kjempefint at du har kommet i gang! Får håpe det ordner seg da.. Og å skrive innlegg her inne er veldig god terapi, tror jeg. Her kan man skrive alt, helt usensuret. Hvordan man føler det, hva man har opplevd, uten å måtte "pynte" på sannheten liksom.. Lykke til i alle fall!

[blir trudd 85]

Hei,du er ikke alene!

Du er ikke den første og heller ikke den siste.... jeg var 15 da det skjedde med meg,og han var elder enn meg..(2år eldre).dette er en vond ting,noe av det verste syntes jeg.. det er nå 4år siden dette skjedde med meg,å jeg sliter nå mer en tidliggere,jeg har mystet menstruasjonen for over ett år siden,å den vil ikke komme tilbake. Men jeg har fortalt det til min samboer,å det var noe av det vanskeligste jeg har gjort,han ble ikke akkoratt glad... men vi har fått et mye bedre samliv etter at jeg fortalte ham dette,selv om det var hart for oss begge når jeg sa det til ham! Jeg går nå til terapi pga dette,for det spiser meg opp innen i fra,jeg blir sint for ingen ting,(veldi sint)å da eg det greit at han vet hva jeg har vert igjennom,for da er det lettere får han å hjelpe,å forstå meg. jeg vil anbefale deg å fortelle dette til din type,han vil nok forstå deg bedre etter dette..

Håper alt går bra for deg,ønsker deg all lykke nå å i all fremtid. Helsning ei så blir trudd!!