rart

[Gjest leter]

Jeg klarer ikke å gjøre noe med det jeg føler.Selv om jeg vet at jeg føler feil.

Jeg er i dag voksen,32 år,og jeg straffer meg selv ennå på et vis.

Jeg kan være veldig flink å putte ord på følelser,og jeg har et sunt syn på det som hendte.

Men jeg straffer meg selv.

Og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg tillater ikke meg selv å ha et liv på en måte.

Jeg merker det skjer noe inni meg nå,når jeg prater om det.

Noe fremmed,noe jeg er redd for.

Skjønner ingenting.Kanskje best jeg ikke graver i det.

skummelt

[vaness]

dette var bare en tanke.. men kanskje straffer du deg selv fordi du er redd for å ha det bra. redd for å slappe helt av og la livet ta deg der du ikke kjenner verden eller har kontroll.. redd for å tro på et liv uten smerte og prøvelser.. redd for å gi slipp..

men det var bare en tanke.. slik har jeg det nemlig..

men lykke til.. og hør på stemmen inni deg, den forteller deg ofte ting som betyr noe..

smil

[Gjest leter]

dette var bare en tanke.. men kanskje straffer du deg selv fordi du er redd for å ha det bra. redd for å slappe helt av og la livet ta deg der du ikke kjenner verden eller har kontroll.. redd for å tro på et liv uten smerte og prøvelser.. redd for å gi slipp..

men det var bare en tanke.. slik har jeg det nemlig..

men lykke til.. og hør på stemmen inni deg, den forteller deg ofte ting som betyr noe..

smil

Det er som om jeg sidestiller meg selv med ham.

Jeg forbinder lyster og slike ting med ham,at det er noe stygt og ekkelt.

Så derfor kan jeg ikke tillate meg selv å ha lyster.

Jeg er egentlig knallhard med meg selv.Jeg vet jeg er urimelig,men klarer ikke å endre det.

Jeg har et stygt syn på meg selv liksom.

Dette høres nok helt merkelig ut, men sånn føler jeg det.

Er dette vanlig etter slike ting?

[vaness]

Det er som om jeg sidestiller meg selv med ham.

Jeg forbinder lyster og slike ting med ham,at det er noe stygt og ekkelt.

Så derfor kan jeg ikke tillate meg selv å ha lyster.

Jeg er egentlig knallhard med meg selv.Jeg vet jeg er urimelig,men klarer ikke å endre det.

Jeg har et stygt syn på meg selv liksom.

Dette høres nok helt merkelig ut, men sånn føler jeg det.

Er dette vanlig etter slike ting?

ja, dette er veldig vanlig tror jeg.. har det selv sånn. klarer ikke å la meg selv ha det for bra, eller gi etter for ting som jeg har lyst på.. men du må ikke sidestille deg med han!! du er så utrolig mye bedre enn han!! han er ikke verdt det! du må nok jobbe med det, prøv å lese mellom linjene på tankene dine.. prøv å se etter årsaker, og når du finner dem, så jobb med å snu dem, finne løsninger som f.eks. å ta ting skritt for skritt.. ikke presse deg selv for hardt, og gi deg selv pauser.. vet ikke helt om dette var det du ville vite, men du er helt normal ihvertfall, det lover jeg deg:)

smil fra meg:)

[Gjest mummat]

ja, dette er veldig vanlig tror jeg.. har det selv sånn. klarer ikke å la meg selv ha det for bra, eller gi etter for ting som jeg har lyst på.. men du må ikke sidestille deg med han!! du er så utrolig mye bedre enn han!! han er ikke verdt det! du må nok jobbe med det, prøv å lese mellom linjene på tankene dine.. prøv å se etter årsaker, og når du finner dem, så jobb med å snu dem, finne løsninger som f.eks. å ta ting skritt for skritt.. ikke presse deg selv for hardt, og gi deg selv pauser.. vet ikke helt om dette var det du ville vite, men du er helt normal ihvertfall, det lover jeg deg:)

smil fra meg:)

Hei, jo jeg er jo egentlig enig med deg.

Men fornuften er en ting og følelsene noe annet liksom.

Jeg vet nemlig at jeg føler galt, men klare ikke å få samkjørt følelser med fornuft.

Det som er rart.

Det er litt splittet der liksom.