Mørket sniker seg innpå

[Camilla]

kanskje på tide med en ny oppdatering. Humøret og psyken har synket en del siden sist innlegg, uten at jeg krabber av den grunn. Denne tida på året pleier alltid å være vanskelig. Snart fire år siden min første tvangsinnleggelse.

Jeg skulle så gjerne ha kommet lenger enn jeg har. Det er så utrolig langt igjen og jeg er sliten. Prøver å klare alt selv, vil så gjerne klare meg selv. Skyver mennesker jeg er glad i og som er glade i meg unna fordi jeg er redd for å såre dem. Ved å skyve dem unna, ved å skremme dem, sårer jeg dem bare enda mer og det skjønner jeg ikke før stillheten er som kruttrøyk etter kulene som har tatt fart ut av munnen min.

Jeg bare skriker og skriker, klarer ikke la være. Noen dager klarer jeg ikke la være å skrike, mens andre dager igjen kan jeg ikke prate av frykt for å gråte.

Hater å være så emosjonell som jeg er nå. Tvinger meg selv til å leke normal. Tvinger meg selv til å snakke om ting som ikke engasjerer meg. Tvinger meg selv til å hjelpe andre, på bekostning av meg selv.

Jeg klarer meg. Må bare få litt mer energi, så jeg får klatret opp igjen. Og jeg er sliten, så jeg må hvile litt først.

Søker på videregående til høsten, konsentrert almennfag la jeg fra meg (det blir for hardt). Mitt tredje forsøk, alle gode ting er tre; sant? Skal gå helse og sosial gk, så ambulansefag vk1.

Er så mange ting jeg vil, det er bare så vanskelig å se alle disse tingene i mørket. Men jeg klarer meg. Det er bare hardt nå. Mørkt og hardt og vanskelig. Mørket er så fristende å synke ned i, men jeg må holde meg stående. Stående på vinglende bein.

"du håper livsgnisten

i det minste vil brenne stearinlyslengde" -bertrand besigye

[Gjest LucySky]

Det er håpløst og vi gir oss ikke!

(Jan Erik Vold)

Tørk tårene og knytt nevene!

(husker ikke, pleide å være skriblet på husveggene)

Livet er ikke for amatører!

Darkest before dawn!

Ikke gi deg, Camilla!