døv

[avtrykk]

Jeg lurer på hvordan det er å være døv. Hvordan opplever dere hverdagen i forhold til oss hørende. Føler dere dere mobbet når vi ikke forstår språket deres? Kan noen fortelle meg en historie som har vært svært humoristisk, lykkelig eller trist, i møtet med hørende? På forhånd takk!

[Gjest togli]

Jeg har vært døv fra fødselen og synes det kan være litt vanskelig å svare på hvordan det er å være døv, når jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Det blir omtrent som å spørre en hørende hvordan det er å være hørende ;o)

Vel, nå har jeg så og si normalt talespråk da, så jeg kommer ikke opp i situasjoner der hørende ikke skjønner hva jeg sier. Det skjer derimot noen ganger at jeg ikke skjønner hva de hørende sier. Når jeg f.eks. står i butikken og skal kjøpe noe... Ekspeditøren kommer bort og begynner å fortelle i det vide og det brede om hva jeg bør kjøpe - og prater gjerne med ryggen mot meg. Da har jeg ikke sjanse. Ganske morsomt når jeg avbryter og sier: "Beklager, men jeg er døv så du må snakke tydelig." Da er det endel som blir lange i maska og ser ganske forskremte ut, ja *hehe*

Mange lurer på om jeg savner å høre musikk. Det gjør jeg ikke. Man kan ikke savne noe man ikke vet hva er )

Skjønner derimot godt at døvblitte kan savne f.eks. å høre på musikk.

For meg er det svært viktig å være en del av døvemiljøet. Der er jeg ikke handicappet i det hele tatt. Sammen med hørende venner kan jeg innimellom føle meg litt utenfor. Alene med en hørende er det ikke noe problem, da blir det "en-til-en-kommunikasjon" og vi kommuniserer godt. Blir det flere enn en hørende, faller jeg lett ut..

Manglende teksting på TV er nok kanskje det som gjør oss døve mest handicappet. Heldigvis har det blitt bedre med årene, men langt fra godt nok!

Mannen min er også døv, og barna våre hørende. Vi har opplevd mange morsomme ting i forbindelse med det å være døv. Døvheten har også gitt meg utallige muligheter jeg aldri ville vært foruten. Kunne faktisk ikke tenke meg å få hørselen tilbake. Det å være døv er en del av min identitet. Skulle jeg blitt hørende nå, tror jeg jeg ville fått problemer med å akseptere det (høres sikkert rart ut for en som hører normalt..)

En morsom historie:

For flere år siden var mannen min og jeg på biltur. Vi stoppet ved en bensinstasjon fordi jeg måtte på toalettet. Toalettdøra var en sånn svær, tung, jerndør med "pumpe"(?) oppe ved døra (slik at døra er tung og lukkes av seg selv). Jeg så at det var ledig på do pga hvit farge ved låsen. Når jeg skulle åpne døra gikk den bare litt opp, for så å lukke seg igjen. Jeg dro hardere i døra, men nei, den var utrolig tung å åpne. Begynte å lure på om det kunne være en feil ved pumpemekanismen i døra. Ropte på gubben som syntes jeg var ei pingle ;o)

Han dro hardt i døra og den føyk endelig opp. På do satt ei dame med buksa nede på knærne og vrælte. Det verste var at gubben ropte: "Kom, vi stikker!", så løp vi flaue bort til bilen og kjørte avgårde.... Herregud, så utrolig dumme vi følte oss. Dama hadde garantert ropt at det var opptatt flere ganger, uten at vi hadde hørt det selvsagt. Hun trodde nok vi var "kikkere" eller noe sånt.... Det aller verste var nok at vi bare stakk av på en sånn teit måte..hehehe...

[avtrykk]

Jeg har vært døv fra fødselen og synes det kan være litt vanskelig å svare på hvordan det er å være døv, når jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Det blir omtrent som å spørre en hørende hvordan det er å være hørende ;o)

Vel, nå har jeg så og si normalt talespråk da, så jeg kommer ikke opp i situasjoner der hørende ikke skjønner hva jeg sier. Det skjer derimot noen ganger at jeg ikke skjønner hva de hørende sier. Når jeg f.eks. står i butikken og skal kjøpe noe... Ekspeditøren kommer bort og begynner å fortelle i det vide og det brede om hva jeg bør kjøpe - og prater gjerne med ryggen mot meg. Da har jeg ikke sjanse. Ganske morsomt når jeg avbryter og sier: "Beklager, men jeg er døv så du må snakke tydelig." Da er det endel som blir lange i maska og ser ganske forskremte ut, ja *hehe*

Mange lurer på om jeg savner å høre musikk. Det gjør jeg ikke. Man kan ikke savne noe man ikke vet hva er )

Skjønner derimot godt at døvblitte kan savne f.eks. å høre på musikk.

For meg er det svært viktig å være en del av døvemiljøet. Der er jeg ikke handicappet i det hele tatt. Sammen med hørende venner kan jeg innimellom føle meg litt utenfor. Alene med en hørende er det ikke noe problem, da blir det "en-til-en-kommunikasjon" og vi kommuniserer godt. Blir det flere enn en hørende, faller jeg lett ut..

Manglende teksting på TV er nok kanskje det som gjør oss døve mest handicappet. Heldigvis har det blitt bedre med årene, men langt fra godt nok!

Mannen min er også døv, og barna våre hørende. Vi har opplevd mange morsomme ting i forbindelse med det å være døv. Døvheten har også gitt meg utallige muligheter jeg aldri ville vært foruten. Kunne faktisk ikke tenke meg å få hørselen tilbake. Det å være døv er en del av min identitet. Skulle jeg blitt hørende nå, tror jeg jeg ville fått problemer med å akseptere det (høres sikkert rart ut for en som hører normalt..)

En morsom historie:

For flere år siden var mannen min og jeg på biltur. Vi stoppet ved en bensinstasjon fordi jeg måtte på toalettet. Toalettdøra var en sånn svær, tung, jerndør med "pumpe"(?) oppe ved døra (slik at døra er tung og lukkes av seg selv). Jeg så at det var ledig på do pga hvit farge ved låsen. Når jeg skulle åpne døra gikk den bare litt opp, for så å lukke seg igjen. Jeg dro hardere i døra, men nei, den var utrolig tung å åpne. Begynte å lure på om det kunne være en feil ved pumpemekanismen i døra. Ropte på gubben som syntes jeg var ei pingle ;o)

Han dro hardt i døra og den føyk endelig opp. På do satt ei dame med buksa nede på knærne og vrælte. Det verste var at gubben ropte: "Kom, vi stikker!", så løp vi flaue bort til bilen og kjørte avgårde.... Herregud, så utrolig dumme vi følte oss. Dama hadde garantert ropt at det var opptatt flere ganger, uten at vi hadde hørt det selvsagt. Hun trodde nok vi var "kikkere" eller noe sånt.... Det aller verste var nok at vi bare stakk av på en sånn teit måte..hehehe...

Takk for svar!!

Morsom historie. Tenker dere lo lenge etter. Jeg sitter her å ler, og ser det for meg.

Forstår at det er viktig for deg å tilhøre et døvemiljø. Det blir vel på samme måte som det å kunne være sammens med noen som forstår språket en snakker?

Det at du kan føle deg litt utenfor sammens med mange hørende kan jeg god forstå. Selv om jeg er hørende, er jeg litt ukonsentrert av meg, og faller fort fra, når det blir for mange intrykk. Særlig når flere prater i grupper, og jeg ikke klare å skille lydene. Det er lettere å kommunisere når en er ferre.

Jeg vil tro at hørende også vil føle seg litt utenfor, hvis de er sammen med mange døve. Dere har jo et rikt kroppspråk, som for meg er ganske uforståelig.

Har du barn? Er de evt. hørende?

Jeg har lest at hørede ofte bruker hørende barn som tolker når foreldrene er døve. Har du opplevd det. Det må jo være litt irriterende, eller frustrerende. Det går vel an å prøve å kommunisere, ved hjelp av skrift eller kroppsspråk. Mange døve har vel lært å lese på munnen også?

Grunnen til at jeg er litt nyskjerrig, er at jeg skal prøve å skrive en oppgave, som går ut på å tolke en døv pikes dikt. Diktet er sånn:

Du høre for mye til å høre meg. Du ser for mye til å se meg. Du taler for mye til å tale med meg. Men smilet ditt kan være den eneste knytteneve som kommer ut av munnen din.

Har du noe forslag?

Du skriver at du ikke har noe forhold til musikk. Men jeg lurer på om du har noe forhold til rytme. Jeg tenker på at et foster inne i magen, føler hjerterytmene til moren, kjenner bevegelsene med mer.

En finner jo rytme i gange, når en sitter å vugger.

Vil jo tro at det går an å forestille seg musikk, ved å klappe seg på låret, og vugge på kroppen? Jeg vet ikke?

[Gjest togli]

Takk for svar!!

Morsom historie. Tenker dere lo lenge etter. Jeg sitter her å ler, og ser det for meg.

Forstår at det er viktig for deg å tilhøre et døvemiljø. Det blir vel på samme måte som det å kunne være sammens med noen som forstår språket en snakker?

Det at du kan føle deg litt utenfor sammens med mange hørende kan jeg god forstå. Selv om jeg er hørende, er jeg litt ukonsentrert av meg, og faller fort fra, når det blir for mange intrykk. Særlig når flere prater i grupper, og jeg ikke klare å skille lydene. Det er lettere å kommunisere når en er ferre.

Jeg vil tro at hørende også vil føle seg litt utenfor, hvis de er sammen med mange døve. Dere har jo et rikt kroppspråk, som for meg er ganske uforståelig.

Har du barn? Er de evt. hørende?

Jeg har lest at hørede ofte bruker hørende barn som tolker når foreldrene er døve. Har du opplevd det. Det må jo være litt irriterende, eller frustrerende. Det går vel an å prøve å kommunisere, ved hjelp av skrift eller kroppsspråk. Mange døve har vel lært å lese på munnen også?

Grunnen til at jeg er litt nyskjerrig, er at jeg skal prøve å skrive en oppgave, som går ut på å tolke en døv pikes dikt. Diktet er sånn:

Du høre for mye til å høre meg. Du ser for mye til å se meg. Du taler for mye til å tale med meg. Men smilet ditt kan være den eneste knytteneve som kommer ut av munnen din.

Har du noe forslag?

Du skriver at du ikke har noe forhold til musikk. Men jeg lurer på om du har noe forhold til rytme. Jeg tenker på at et foster inne i magen, føler hjerterytmene til moren, kjenner bevegelsene med mer.

En finner jo rytme i gange, når en sitter å vugger.

Vil jo tro at det går an å forestille seg musikk, ved å klappe seg på låret, og vugge på kroppen? Jeg vet ikke?

Mine to barn er hørende og nå venter jeg tredjemann:o)

Det er få døve som har døve barn. Da må i så fall døvheten være arvelig betinget og det gjelder ikke mange døve familier i Norge.

Nå bruker jeg høreapparater som jeg føler jeg får mye lydutbytte av, men lydene klarer jeg ikke å skille særlig godt. Høreapparatene hjelper meg derimot til å regulere eget stemmeleie når jeg snakker med hørende. Er det mye støy rundt en, må man jo snakke høyere og omvendt.

Før i tiden var det nok kanskje vanlig å bruke egne barn som "tolker", men nå tror jeg de aller fleste døve er så bevisste på dette at de unngår å bruke barna som "tolkehjelp". Idag har vi jo også krav på tolk i forbindelse med jobb, fritid, legebesøk etc. Dette var ingen selvfølge før rundt 80-tallet.

Det er klart døvemiljøet blir viktig for oss døve. Det er jo det eneste stedet vi kan prate uanstrengt på vårt eget språk, tegnspråk. Norsk Tegnspråk (tegnspråk er _ikke_ internasjonalt) har sin særegne grammatikk som er helt ulik norsk grammatikk. Tegn til tale er en variant som baserer seg på norsk tale med tegn til, dette har svært lite med tegnspråk å gjøre selv om mange av tegnene er like.

Jeg oppfatter musikk gjennom høreapparatene, men lyden blir nok veldig metallisk i forhold til det et normalt øre kan oppfatte. Vi døve har gjerne bedre utviklet rytmesans enn hørende (følelsessansen kompenserer for den manglende sansen..). Mange døve er glad i musikk- da musikk med mye rytme og kanskje basslyder. Det er også mange døve som er veldig flinke til å danse (jeg er ikke en av dem ;o))

Selv er jeg en god munnavleser, da jeg er totalt avhengig av munnavlesning i all kommunikasjon med hørende. De fleste døve er gode til å munnavlese, men det er umulig å klare å munnavlese 100% av en ytring. Man blir gjerne en god "tolker" også, noe som igjen kan gi mange "god-dag-mann-økseskaft-situasjoner" mellom døve og hørende ;o)

Når det gjelder diktet ditt tenker jeg at den hørende hører for mye til å høre den døve (hører for godt til å ha lært den døves språk). Ser for mye (ser på den døve som litt "rar" pga tegnspråkbruk?), taler for mye (prater via taleorganene istedetfor å ta i bruk visuelle metoder?) Siste setning er jeg uaikkr på. Kan det være at den døve kun oppfatter et hånlig smil fra den hørende, eller innbiller seg at den hørende ler av den døve, og dette er det eneste den døve forstår av den hørendes kommunikasjon (kjennes som å få en knyttneve i fjeset?) Hmmm...., nei, aner ikke, men kanskje det får deg inn på noen tanker iallefall..

Lykke til med tolkningen:o)

[avtrykk]

Mine to barn er hørende og nå venter jeg tredjemann:o)

Det er få døve som har døve barn. Da må i så fall døvheten være arvelig betinget og det gjelder ikke mange døve familier i Norge.

Nå bruker jeg høreapparater som jeg føler jeg får mye lydutbytte av, men lydene klarer jeg ikke å skille særlig godt. Høreapparatene hjelper meg derimot til å regulere eget stemmeleie når jeg snakker med hørende. Er det mye støy rundt en, må man jo snakke høyere og omvendt.

Før i tiden var det nok kanskje vanlig å bruke egne barn som "tolker", men nå tror jeg de aller fleste døve er så bevisste på dette at de unngår å bruke barna som "tolkehjelp". Idag har vi jo også krav på tolk i forbindelse med jobb, fritid, legebesøk etc. Dette var ingen selvfølge før rundt 80-tallet.

Det er klart døvemiljøet blir viktig for oss døve. Det er jo det eneste stedet vi kan prate uanstrengt på vårt eget språk, tegnspråk. Norsk Tegnspråk (tegnspråk er _ikke_ internasjonalt) har sin særegne grammatikk som er helt ulik norsk grammatikk. Tegn til tale er en variant som baserer seg på norsk tale med tegn til, dette har svært lite med tegnspråk å gjøre selv om mange av tegnene er like.

Jeg oppfatter musikk gjennom høreapparatene, men lyden blir nok veldig metallisk i forhold til det et normalt øre kan oppfatte. Vi døve har gjerne bedre utviklet rytmesans enn hørende (følelsessansen kompenserer for den manglende sansen..). Mange døve er glad i musikk- da musikk med mye rytme og kanskje basslyder. Det er også mange døve som er veldig flinke til å danse (jeg er ikke en av dem ;o))

Selv er jeg en god munnavleser, da jeg er totalt avhengig av munnavlesning i all kommunikasjon med hørende. De fleste døve er gode til å munnavlese, men det er umulig å klare å munnavlese 100% av en ytring. Man blir gjerne en god "tolker" også, noe som igjen kan gi mange "god-dag-mann-økseskaft-situasjoner" mellom døve og hørende ;o)

Når det gjelder diktet ditt tenker jeg at den hørende hører for mye til å høre den døve (hører for godt til å ha lært den døves språk). Ser for mye (ser på den døve som litt "rar" pga tegnspråkbruk?), taler for mye (prater via taleorganene istedetfor å ta i bruk visuelle metoder?) Siste setning er jeg uaikkr på. Kan det være at den døve kun oppfatter et hånlig smil fra den hørende, eller innbiller seg at den hørende ler av den døve, og dette er det eneste den døve forstår av den hørendes kommunikasjon (kjennes som å få en knyttneve i fjeset?) Hmmm...., nei, aner ikke, men kanskje det får deg inn på noen tanker iallefall..

Lykke til med tolkningen:o)

Takk for idekasting og mer viten.

Har ikke sett på tolkingen av diktet slik før, bra med noe inputt, som får kreativiteten i gang.

Har lest litt om døve nå, i forbindelse med oppgaven. Har også lastet ned et alfabet med tegn. Det er rart med det, men en ser som regel det som opptar en, rundt seg. Slik som mødre plutselig legger merke til hvor mange som går å triller, når en er i samme situasjon selv. Så nå, etter at jeg leste om døve, har jeg plutselig lagt merke til at det befinner seg døve rundt meg. Har sikkert vært der hele tiden, jeg har bare ikke lagt merke til det,

snålt.

Det er ihvertfall viktig å tenke på at jeg er like "sjelden" i ditt miljø, som eventuellt du ville vært i mitt. En kunne også si unik, spesiell.

Fint at ikke alle er like. Det hadde vært virkelig kjedelig.

Lykke til med nummer tre!!!

[Gjest togli]

Takk for idekasting og mer viten.

Har ikke sett på tolkingen av diktet slik før, bra med noe inputt, som får kreativiteten i gang.

Har lest litt om døve nå, i forbindelse med oppgaven. Har også lastet ned et alfabet med tegn. Det er rart med det, men en ser som regel det som opptar en, rundt seg. Slik som mødre plutselig legger merke til hvor mange som går å triller, når en er i samme situasjon selv. Så nå, etter at jeg leste om døve, har jeg plutselig lagt merke til at det befinner seg døve rundt meg. Har sikkert vært der hele tiden, jeg har bare ikke lagt merke til det,

snålt.

Det er ihvertfall viktig å tenke på at jeg er like "sjelden" i ditt miljø, som eventuellt du ville vært i mitt. En kunne også si unik, spesiell.

Fint at ikke alle er like. Det hadde vært virkelig kjedelig.

Lykke til med nummer tre!!!

Synes det er flott at vi døve blir "synlige" i samfunnet. Merker at tidene har endret seg, spesielt etter at døve har blitt mer synlige i media. Det er stor interesse blant hørende for å lære tegnspråk osv. Kjempebra!

Fortsatt lykke til med oppgaven )

[avtrykk]

Synes det er flott at vi døve blir "synlige" i samfunnet. Merker at tidene har endret seg, spesielt etter at døve har blitt mer synlige i media. Det er stor interesse blant hørende for å lære tegnspråk osv. Kjempebra!

Fortsatt lykke til med oppgaven )

Takk for det!!

Ja, hvorfor ikke lære språket deres. En går jo på kurs for å lære andre språk. Jeg ville ihvertfall synes det var like interessant å lære å kommunisere med en døv, som med en franskmann.

Det ville kanskje vært mer nyttig å lære døvespråk, da en kunne brukt det her i landet.

Jeg kan desverre bare noen få ting jeg husker fra da jeg var mindre. Det gikk en serie som jeg så på av og til. Ikke den gyldne hale, det var før det.

Kan hovedstad, jeg er døv ol. Lærte også stygge tegn på døvespråk, sånn som jeg lærte stygge gloser på andre språk. Det er vel det første en lærer, og husker. Litt spennede som barn.

[Gjest]

Jeg har vært døv fra fødselen og synes det kan være litt vanskelig å svare på hvordan det er å være døv, når jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Det blir omtrent som å spørre en hørende hvordan det er å være hørende ;o)

Vel, nå har jeg så og si normalt talespråk da, så jeg kommer ikke opp i situasjoner der hørende ikke skjønner hva jeg sier. Det skjer derimot noen ganger at jeg ikke skjønner hva de hørende sier. Når jeg f.eks. står i butikken og skal kjøpe noe... Ekspeditøren kommer bort og begynner å fortelle i det vide og det brede om hva jeg bør kjøpe - og prater gjerne med ryggen mot meg. Da har jeg ikke sjanse. Ganske morsomt når jeg avbryter og sier: "Beklager, men jeg er døv så du må snakke tydelig." Da er det endel som blir lange i maska og ser ganske forskremte ut, ja *hehe*

Mange lurer på om jeg savner å høre musikk. Det gjør jeg ikke. Man kan ikke savne noe man ikke vet hva er )

Skjønner derimot godt at døvblitte kan savne f.eks. å høre på musikk.

For meg er det svært viktig å være en del av døvemiljøet. Der er jeg ikke handicappet i det hele tatt. Sammen med hørende venner kan jeg innimellom føle meg litt utenfor. Alene med en hørende er det ikke noe problem, da blir det "en-til-en-kommunikasjon" og vi kommuniserer godt. Blir det flere enn en hørende, faller jeg lett ut..

Manglende teksting på TV er nok kanskje det som gjør oss døve mest handicappet. Heldigvis har det blitt bedre med årene, men langt fra godt nok!

Mannen min er også døv, og barna våre hørende. Vi har opplevd mange morsomme ting i forbindelse med det å være døv. Døvheten har også gitt meg utallige muligheter jeg aldri ville vært foruten. Kunne faktisk ikke tenke meg å få hørselen tilbake. Det å være døv er en del av min identitet. Skulle jeg blitt hørende nå, tror jeg jeg ville fått problemer med å akseptere det (høres sikkert rart ut for en som hører normalt..)

En morsom historie:

For flere år siden var mannen min og jeg på biltur. Vi stoppet ved en bensinstasjon fordi jeg måtte på toalettet. Toalettdøra var en sånn svær, tung, jerndør med "pumpe"(?) oppe ved døra (slik at døra er tung og lukkes av seg selv). Jeg så at det var ledig på do pga hvit farge ved låsen. Når jeg skulle åpne døra gikk den bare litt opp, for så å lukke seg igjen. Jeg dro hardere i døra, men nei, den var utrolig tung å åpne. Begynte å lure på om det kunne være en feil ved pumpemekanismen i døra. Ropte på gubben som syntes jeg var ei pingle ;o)

Han dro hardt i døra og den føyk endelig opp. På do satt ei dame med buksa nede på knærne og vrælte. Det verste var at gubben ropte: "Kom, vi stikker!", så løp vi flaue bort til bilen og kjørte avgårde.... Herregud, så utrolig dumme vi følte oss. Dama hadde garantert ropt at det var opptatt flere ganger, uten at vi hadde hørt det selvsagt. Hun trodde nok vi var "kikkere" eller noe sånt.... Det aller verste var nok at vi bare stakk av på en sånn teit måte..hehehe...

*LOL*

[tiliti]

Jeg har vært døv fra fødselen og synes det kan være litt vanskelig å svare på hvordan det er å være døv, når jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Det blir omtrent som å spørre en hørende hvordan det er å være hørende ;o)

Vel, nå har jeg så og si normalt talespråk da, så jeg kommer ikke opp i situasjoner der hørende ikke skjønner hva jeg sier. Det skjer derimot noen ganger at jeg ikke skjønner hva de hørende sier. Når jeg f.eks. står i butikken og skal kjøpe noe... Ekspeditøren kommer bort og begynner å fortelle i det vide og det brede om hva jeg bør kjøpe - og prater gjerne med ryggen mot meg. Da har jeg ikke sjanse. Ganske morsomt når jeg avbryter og sier: "Beklager, men jeg er døv så du må snakke tydelig." Da er det endel som blir lange i maska og ser ganske forskremte ut, ja *hehe*

Mange lurer på om jeg savner å høre musikk. Det gjør jeg ikke. Man kan ikke savne noe man ikke vet hva er )

Skjønner derimot godt at døvblitte kan savne f.eks. å høre på musikk.

For meg er det svært viktig å være en del av døvemiljøet. Der er jeg ikke handicappet i det hele tatt. Sammen med hørende venner kan jeg innimellom føle meg litt utenfor. Alene med en hørende er det ikke noe problem, da blir det "en-til-en-kommunikasjon" og vi kommuniserer godt. Blir det flere enn en hørende, faller jeg lett ut..

Manglende teksting på TV er nok kanskje det som gjør oss døve mest handicappet. Heldigvis har det blitt bedre med årene, men langt fra godt nok!

Mannen min er også døv, og barna våre hørende. Vi har opplevd mange morsomme ting i forbindelse med det å være døv. Døvheten har også gitt meg utallige muligheter jeg aldri ville vært foruten. Kunne faktisk ikke tenke meg å få hørselen tilbake. Det å være døv er en del av min identitet. Skulle jeg blitt hørende nå, tror jeg jeg ville fått problemer med å akseptere det (høres sikkert rart ut for en som hører normalt..)

En morsom historie:

For flere år siden var mannen min og jeg på biltur. Vi stoppet ved en bensinstasjon fordi jeg måtte på toalettet. Toalettdøra var en sånn svær, tung, jerndør med "pumpe"(?) oppe ved døra (slik at døra er tung og lukkes av seg selv). Jeg så at det var ledig på do pga hvit farge ved låsen. Når jeg skulle åpne døra gikk den bare litt opp, for så å lukke seg igjen. Jeg dro hardere i døra, men nei, den var utrolig tung å åpne. Begynte å lure på om det kunne være en feil ved pumpemekanismen i døra. Ropte på gubben som syntes jeg var ei pingle ;o)

Han dro hardt i døra og den føyk endelig opp. På do satt ei dame med buksa nede på knærne og vrælte. Det verste var at gubben ropte: "Kom, vi stikker!", så løp vi flaue bort til bilen og kjørte avgårde.... Herregud, så utrolig dumme vi følte oss. Dama hadde garantert ropt at det var opptatt flere ganger, uten at vi hadde hørt det selvsagt. Hun trodde nok vi var "kikkere" eller noe sånt.... Det aller verste var nok at vi bare stakk av på en sånn teit måte..hehehe...

Hehehehe, så bra.

*gapskratte*