alene

[alene80]

Alle tror jeg er glad, ingen som vet hvordan jeg har det. Derfor jeg nesten ikke orker å være med folk. Det er så anstrengende å være glad. Med en gang de snur ryggen til er jeg trist igjen, men ingen som ser det. Jeg vil at de skal se det, men tør ikke vise det. Er redd. Er redd for hva andre skal synes om meg, er redd for at ingen skal like meg lenger. Er redd for å virke selvmedlidende, redd for at folk skal trekke seg unna. Redd for å vise følelser, redd for å ikke klare å stoppe å gråte når jeg først begynner. Livredd for at noen skal finne ut hvordan jeg egentlig er..

Er helt alene med meg selv, Har lyst å gi opp, blir fortært innenfra.

[Gjest gamlebarbie]

Ikke gi opp. Du er ikke alene. Du er en av mange.:-

Så lenge du later som hele tiden, kan ingen forstå at du er trist, vet du. Hva om du snakker med noen om det? En venninne eller noe? Ikke gi opp i hvertfall.

Om du vil skrive, fortelle, kan du gjøre det, om du bare vil få ut litt av det vonde, gjør det.

Men ikke gi opp.

[alene80]

Ikke gi opp. Du er ikke alene. Du er en av mange.:-

Så lenge du later som hele tiden, kan ingen forstå at du er trist, vet du. Hva om du snakker med noen om det? En venninne eller noe? Ikke gi opp i hvertfall.

Om du vil skrive, fortelle, kan du gjøre det, om du bare vil få ut litt av det vonde, gjør det.

Men ikke gi opp.

men innimellom virker alt så håpløst. Det blir fullstendig kaos i hodet mitt og jeg vet ikke lenger hvorfor jeg er trist, eller om jeg i det hele tatt har noen grunn til å være trist. Jeg vet ikke engang om jeg har noen "rett" til å skrive her, for jeg vet ikke om jeg har vært utsatt for overgrep. Skjønt jeg opplevde det som det, men det gjorde kanskje ikke "overgriperen". Jeg lot han gjøre det for jeg turde ikke gjøre motstand, og det gir meg så ufattelig mye skyldfølelse, for hvem sin feil var det da? Jeg vet ikke engang om problemene mine skyldes dette. Det er så mye mer.. foreldrene mine. Ikke få ha privatliv, ikke få ha grenser, bebreidelser, utleverelser, ikke en gang kroppen min er privat. Jeg er alltid redd. Sosial fobi tror jeg det heter. Men det hadde jeg allerede før "overgrepet". Var forresten ett til etter det første, men det var på samme måte. Prøvde meg med å si at jeg ville gå hjem, at jeg var forelsket i en annen, men jeg sa ikke at jeg ikke ville ligge med han, turte ikke det, så da gjorde han som han ville da. -og så de siste. Det er ikke så lenge siden, jeg var sammen med han, så jeg tenkte at da hadde han vel lov. De siste er de som ligner mest på overgrep, for da ga jeg tydelig beskjed, og han brukte sin styrke på å få det som han ville. Likevel er det disse siste som gjør minst vondt, det er jo litt rart.. Har faktisk ikke noe særlig problemer med å omgås han i dag. Hadde jeg møtt igjen de to første, hadde jeg dødd.

Har forresten snakket med noen nå. Ikke om opplevelsene mine, men jeg har fortalt at jeg har angst, det har jeg aldri gjort før. Han var veldig forståelsesfull. Vil gjerne forklare hvorfor jeg har angst, og hvorfor jeg er deprimert, men jeg vet jo ikke hvorfor, eller gjør jeg det? Det er så vanskelig å sette ord på det. Føler meg veldig stygg hvis jeg kaller det for overgrep, føler meg veldig stygg hvis jeg prøver å gi foreldrene mine skylden, de er jo glad i meg..

Jeg er så ufattelig redd for å fortelle noe til noen at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg holder på å få panikk, begynner å svette noe helt forferdelig og får hjertebank. Jeg har en legetime om ikke så lenge, og meningen min er å be om å få gå til psykolog, men jeg tør jo ikke! Hva er i veien med meg? Jeg er så redd for å si noe at man skulle tro legen hadde tenkt å drepe meg.

Sukk!

Det var i hvertfall godt å få skrive litt.. (litt?? Det ble mye!!)

[vaness]

men innimellom virker alt så håpløst. Det blir fullstendig kaos i hodet mitt og jeg vet ikke lenger hvorfor jeg er trist, eller om jeg i det hele tatt har noen grunn til å være trist. Jeg vet ikke engang om jeg har noen "rett" til å skrive her, for jeg vet ikke om jeg har vært utsatt for overgrep. Skjønt jeg opplevde det som det, men det gjorde kanskje ikke "overgriperen". Jeg lot han gjøre det for jeg turde ikke gjøre motstand, og det gir meg så ufattelig mye skyldfølelse, for hvem sin feil var det da? Jeg vet ikke engang om problemene mine skyldes dette. Det er så mye mer.. foreldrene mine. Ikke få ha privatliv, ikke få ha grenser, bebreidelser, utleverelser, ikke en gang kroppen min er privat. Jeg er alltid redd. Sosial fobi tror jeg det heter. Men det hadde jeg allerede før "overgrepet". Var forresten ett til etter det første, men det var på samme måte. Prøvde meg med å si at jeg ville gå hjem, at jeg var forelsket i en annen, men jeg sa ikke at jeg ikke ville ligge med han, turte ikke det, så da gjorde han som han ville da. -og så de siste. Det er ikke så lenge siden, jeg var sammen med han, så jeg tenkte at da hadde han vel lov. De siste er de som ligner mest på overgrep, for da ga jeg tydelig beskjed, og han brukte sin styrke på å få det som han ville. Likevel er det disse siste som gjør minst vondt, det er jo litt rart.. Har faktisk ikke noe særlig problemer med å omgås han i dag. Hadde jeg møtt igjen de to første, hadde jeg dødd.

Har forresten snakket med noen nå. Ikke om opplevelsene mine, men jeg har fortalt at jeg har angst, det har jeg aldri gjort før. Han var veldig forståelsesfull. Vil gjerne forklare hvorfor jeg har angst, og hvorfor jeg er deprimert, men jeg vet jo ikke hvorfor, eller gjør jeg det? Det er så vanskelig å sette ord på det. Føler meg veldig stygg hvis jeg kaller det for overgrep, føler meg veldig stygg hvis jeg prøver å gi foreldrene mine skylden, de er jo glad i meg..

Jeg er så ufattelig redd for å fortelle noe til noen at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg holder på å få panikk, begynner å svette noe helt forferdelig og får hjertebank. Jeg har en legetime om ikke så lenge, og meningen min er å be om å få gå til psykolog, men jeg tør jo ikke! Hva er i veien med meg? Jeg er så redd for å si noe at man skulle tro legen hadde tenkt å drepe meg.

Sukk!

Det var i hvertfall godt å få skrive litt.. (litt?? Det ble mye!!)

hei igjen!!

det du skriver, høres litt ut som meg.. jeg gjorde heller ikke motstand.. men jeg sa jeg ikke ville.. men da det skjedde forsvant jeg ut av meg selv og så alt fra utsiden.. han var kjæresten min og jeg trodde det beste om han!! jeg klarte ikke si det til noen.. var liveredd for ikke å bli trodd.. det var hardt, men etter hvert ble jeg så kvalm og dårlig av å holde alt innestengt at jeg måtte si det.. da hadde jeg akkurat fått meg en ny kjæreste og jeg klarte såvidt å holde rundt han.. men da jeg sa det forstod han og gav meg tid og muligheten til å ha en å støtte meg til! jeg sliter fremdeles, men takker høyere makter for at jeg turde si noe til noen..

gi deg selv en sjanse til å la andre hjelpe deg!!

forresten trenger du ikke be legen din om psykolog hjelp.. gå på et voldtektssenter.. dixi, smi eller noe og få en samtale med noen.. de jobber med våre problem hver eneste dag og kan virkelig gi en hjelpende hånd.. også til å sende deg til psyokolog!

og send meg gjerne en mail om du trenger noen å prate med..

[email protected]..

lykke til!!

krysser fingrene for deg:)

[alene80]

hei igjen!!

det du skriver, høres litt ut som meg.. jeg gjorde heller ikke motstand.. men jeg sa jeg ikke ville.. men da det skjedde forsvant jeg ut av meg selv og så alt fra utsiden.. han var kjæresten min og jeg trodde det beste om han!! jeg klarte ikke si det til noen.. var liveredd for ikke å bli trodd.. det var hardt, men etter hvert ble jeg så kvalm og dårlig av å holde alt innestengt at jeg måtte si det.. da hadde jeg akkurat fått meg en ny kjæreste og jeg klarte såvidt å holde rundt han.. men da jeg sa det forstod han og gav meg tid og muligheten til å ha en å støtte meg til! jeg sliter fremdeles, men takker høyere makter for at jeg turde si noe til noen..

gi deg selv en sjanse til å la andre hjelpe deg!!

forresten trenger du ikke be legen din om psykolog hjelp.. gå på et voldtektssenter.. dixi, smi eller noe og få en samtale med noen.. de jobber med våre problem hver eneste dag og kan virkelig gi en hjelpende hånd.. også til å sende deg til psyokolog!

og send meg gjerne en mail om du trenger noen å prate med..

[email protected]..

lykke til!!

krysser fingrene for deg:)

Det er godt med litt oppmuntring! Tenk at jeg trodde jeg var den eneste i hele verden før jeg for litt siden oppdaget dette forumet!

Jeg føler at ting er litt lettere akkurat nå. Jeg har fått mye støtte av han som jeg snakket med, han er forresten kjæresten min. Jeg har enda ikke fortalt hvorfor jeg har det sånn, men jeg tror han skjønner hvorfor. Han foreslo også at jeg skulle skrive et brev til legen, og han sa noenlunde det samme som du, at legen vil jo hjelpe meg og det blir lettere for han om jeg forteller alt. Nå ser jeg faktisk frem til å gå til legen, eller i hvertfall til å få det overstått. Men lenger frem enn det tør jeg ikke tenke. Ett steg om gangen! Jeg er på vei i hvertfall, og jeg føler egentlig en stor lettelse inni meg. Endelig! Etter så lang tid!

Jeg takker for invitasjonen til å sende mail til deg, men jeg tror jeg vil holde meg mest mulig anonym en stund til...

Har nok lang vei igjen enda, ja...

Men ting ser litt lysere ut nå

Fint at du turte å si det til den nye kjæresten din!

P.S Er ikke SMI for incestofre?

Og finnes DIXI i alle byer?

[vaness]

Det er godt med litt oppmuntring! Tenk at jeg trodde jeg var den eneste i hele verden før jeg for litt siden oppdaget dette forumet!

Jeg føler at ting er litt lettere akkurat nå. Jeg har fått mye støtte av han som jeg snakket med, han er forresten kjæresten min. Jeg har enda ikke fortalt hvorfor jeg har det sånn, men jeg tror han skjønner hvorfor. Han foreslo også at jeg skulle skrive et brev til legen, og han sa noenlunde det samme som du, at legen vil jo hjelpe meg og det blir lettere for han om jeg forteller alt. Nå ser jeg faktisk frem til å gå til legen, eller i hvertfall til å få det overstått. Men lenger frem enn det tør jeg ikke tenke. Ett steg om gangen! Jeg er på vei i hvertfall, og jeg føler egentlig en stor lettelse inni meg. Endelig! Etter så lang tid!

Jeg takker for invitasjonen til å sende mail til deg, men jeg tror jeg vil holde meg mest mulig anonym en stund til...

Har nok lang vei igjen enda, ja...

Men ting ser litt lysere ut nå

Fint at du turte å si det til den nye kjæresten din!

P.S Er ikke SMI for incestofre?

Og finnes DIXI i alle byer?

hei! greit å være anonym.. jeger det i mailen min også! skal love deg at det er lurt å ta et skritt om gangen.. det har jeg gjort, og gjør det veldig fremdeles.. smi er for incestofre, men samtidig har de veldig mye for voldtektsofre der.. dixi finnes kun i oslo og stavanger såvidt jeg vet.. veldig kjipt.. derfor er det ofte smi du må til istedenfor.. ihvertfall sånn som jeg har skjønt det..

det er godt å kunne ha en å snakke med.. jeg føler jeg har mistet alle vennene mine når ting begynte å bli for vanskelig, men kjæresten min står fast ved min side.. og det er helt utrolig godt.. det er veldig vanskelig for han og til tider, men han sier det er verdt det.. han bryr seg og vil hjelpe meg.. gi kjæresten din en sjanse når du er klar..

lykke til..

ta ta og klem