Jeg tror det er mange

[Ritva]

her inne i dette forum, og sikkert andre også, som har et spent forhold til sine nærmeste, familie, samboer og venner. Om de vet om deg eller ikke...om du har prøvd å snakke med de, om du har prøvd å ta et oppgjør med de...da mener jeg det reelt og ikke bare i dine tanker hvor du bare får svar fra deg selv...svarer du segselv...så kan det nok hende at du får feil svar. Konfronter...er vel kanskje et nøkkelord! Hva betyr konfronter....jo, det betyr å ta opp hva du tenker og føler med den personen(e) du vil dele tanker og følelser med!

Er ikke helt sikker på hvor jeg vil hen med dette innlegget...men noe falt litt ned i hodet mitt for noen dager siden...da min mor fikk et hjerteinfarkt og skremte livet av meg! Jeg har alltid hatt et godt forhold til min mor, på alle måter, bortsett fra mine ting mht overgrep/voldtekt. Jeg er en gml dame, så jeg har fortalt henne mye synes jeg, det som er merkelig er at hun har kun tatt innover seg noe...i ettertid så ser jeg at hun har tatt innover seg det hun makter og tåler for å overleve selv.

Så jeg skjønte plutselig at hun som mor, ikke klarte å ta innover seg "min historie", det ble for vondt, det ble for smertefullt, det ble for henne som mor et tap og en sorg..Og nå skjønte jeg plutselig hvor vanskelig det er for en pårørende å ta innover seg, enten som mor/far, ektemann, samboer/kjærest, venn og ta innover seg hvor smertefullt det er for den andre å høre og ikke bare den som har vært utsatt for det! På en måte så ble jeg virkelig på den andre siden...av noen...ikke den som ha opplevd det selv..men så helt klart for den som har opplevd dette! -Og fant ut, de pårørende har det ordentlig tøft!

De pårørende har det ordentlig tøft...kanskje er vi ikke flinke nok til å høre hva de sier fordi vi er så opptatt av vårt eget? Hører vi hva de sier til oss sånn egentlig?

Konklusjonen, for meg blir nok, ta vare på de som du har i livet ditt, som gir deg noe, som gjør deg glad, som gir noe av segselv....som du vet vil og ønsker å være der uansett, men som kan også stille deg spørsmål...som bare er der for deg på godt og vondt!

Stol på degselv....du merker og føler hvem som er der for deg eller ikke!

[Gjest gamlebarbie]

Ja, Ritva, jeg er enig med deg. Det å være et "offer" selv, eller som jeg ser det, en overlevende, og skal fortelle til dine nærmeste, er ille nok. Men når man da som en pårørende skal ta inn over seg hva en av dine egne har opplevd, DET er grusomt.

Som du vet snakker jeg av erfaring der. Og det å skulle ta inn alt som har skjedd, og samtidig klare å være sterk, går ikke. Man må rett og slett uteslutte en del av det. Ikke fordi man ikke vil være der, og vite, men fordi det er så enormt vondt å være en pårørende, så enormt vondt å vite at det har skjedd, og ikke kunne stoppet det.

Det at man ikke vet NÅR det skjer, og man får vite det etter lang tid, gjør at man er hjelpesløse. Når vi ikke kunne være der og stoppe det, når vi ikke så det, når vi ikke oppdaget det. Mange ganger spør jeg meg selv, hvorfor så du det ikke? Hvorfor oppdaget du det ikke. Hvorfor......hvorfor. Men jeg kan ikke gjøre det ugjort.

Det er vel det som er det verste, tror jeg. At jeg ikke kan skru tiden tilbake og se. Det eneste jeg kunne gjøre, var å skyve det bort, for i det hele tatt å kunne fungere. Jeg forstår din mor. Veldig godt. Jeg skjønner at hun lot noe gå rett forbi, at hun ikke "hørte" det. For om hun hadde "hørt" alt, og tatt inn alt, ville smerten vært for stor. Smerten over å ikke kunne gjøre noe.

Kjære Ritva, jenta mi. Jeg er enormt glad i deg. Du er så enormt sterk etter det du har opplevd. Du er en stor ressurs for andre. Og du ser mer enn andre, fordi du vet så mye.

Fortsett å være den du er. En dag møtes vi, tar et glass vin, og kiser oss med latter og gråt.:-)

GOD klem

[En_Mamma]

Hei Ritva,

Det er trist å høre om moren din. Skjønner at du fikk en skrekk i livet. Håper hun kommer seg raskt og fullstendig og at dere får fine dager fremover,

[Ritva]

Ja, Ritva, jeg er enig med deg. Det å være et "offer" selv, eller som jeg ser det, en overlevende, og skal fortelle til dine nærmeste, er ille nok. Men når man da som en pårørende skal ta inn over seg hva en av dine egne har opplevd, DET er grusomt.

Som du vet snakker jeg av erfaring der. Og det å skulle ta inn alt som har skjedd, og samtidig klare å være sterk, går ikke. Man må rett og slett uteslutte en del av det. Ikke fordi man ikke vil være der, og vite, men fordi det er så enormt vondt å være en pårørende, så enormt vondt å vite at det har skjedd, og ikke kunne stoppet det.

Det at man ikke vet NÅR det skjer, og man får vite det etter lang tid, gjør at man er hjelpesløse. Når vi ikke kunne være der og stoppe det, når vi ikke så det, når vi ikke oppdaget det. Mange ganger spør jeg meg selv, hvorfor så du det ikke? Hvorfor oppdaget du det ikke. Hvorfor......hvorfor. Men jeg kan ikke gjøre det ugjort.

Det er vel det som er det verste, tror jeg. At jeg ikke kan skru tiden tilbake og se. Det eneste jeg kunne gjøre, var å skyve det bort, for i det hele tatt å kunne fungere. Jeg forstår din mor. Veldig godt. Jeg skjønner at hun lot noe gå rett forbi, at hun ikke "hørte" det. For om hun hadde "hørt" alt, og tatt inn alt, ville smerten vært for stor. Smerten over å ikke kunne gjøre noe.

Kjære Ritva, jenta mi. Jeg er enormt glad i deg. Du er så enormt sterk etter det du har opplevd. Du er en stor ressurs for andre. Og du ser mer enn andre, fordi du vet så mye.

Fortsett å være den du er. En dag møtes vi, tar et glass vin, og kiser oss med latter og gråt.:-)

GOD klem

Tusen takk, du nevner mye som også er reelt for megselv i megselv som "pårørende". En som står meg så nær og kjær ble utsatt for voldtekt hvor jeg befant megselv i en situasjon akkurat da som jeg ikke kunne hjelpe, men i ettertid ser hva jeg kunne ha gjordt for å forhindre..du vet, etterpåklokskap er vitenskap! -Og det er forferdelig vanskelig og tøft å ta innover seg, og det spiser meg opp innvendig...at jeg ikke var der da eller kan være der nå i ettertid...jeg oppdager at det er så mye lettere å være selv "offer"...enn pårørende...for meg er det slik...så på mange måter kan jeg relatere meg til de som er pårørende...Ja, det er grusomt!

En dag møtes vi vett du:-))

Go'klem fra meg

[Gjest ikkenåidag]

Jeg har fortalt mine gamle foreldre om overgrepene som skjedde meg som barn.Jeg fortalte det til dem nå som jeg er voksen.De er gamle og syke.Skulle jeg spart dem for det ?Jeg fikk slengt i ansiktet da jeg fortalte det til mamma, at dette kunne jeg latt være å fortelle om nå som jeg var voksen.Jeg kunne heller SAGT DET SOM BARN.Hun pleier fortsatt omgang med min overgriper, for han er så snill mot henne.Skulle jeg spart henne for dette ?

[Ritva]

Jeg har fortalt mine gamle foreldre om overgrepene som skjedde meg som barn.Jeg fortalte det til dem nå som jeg er voksen.De er gamle og syke.Skulle jeg spart dem for det ?Jeg fikk slengt i ansiktet da jeg fortalte det til mamma, at dette kunne jeg latt være å fortelle om nå som jeg var voksen.Jeg kunne heller SAGT DET SOM BARN.Hun pleier fortsatt omgang med min overgriper, for han er så snill mot henne.Skulle jeg spart henne for dette ?

Nei jeg synes da absolutt ikke at du skulle/skal spare noen som helst!

Det var heller ikke det jeg mente eller skrev tror jeg. Dessverre

er det forskjell på foreldre, pårørende og familie...hvike forhold man

generelt sett har, men uansett så trenger de en konfrontasjon. Men jeg tror vi

blir ofte såret over hvordan de reagerer på hva vi har å fortelle, når

vi søker annet. -Og at det da som pårørende er veldig tøft, vondt å vite og

ta innover seg..og det er kanskje derfor de ikke reagerer slik vi kanskje vil

og ønsker at de skal reagere...

For meg - og helt klart også på min mors vegne - så kan man ikke skjønne eller

forstå hva som gjør at en mor/far, pårørende, pleier fortsatt omgang med overgriper...det må jo være noe som ikke har gått helt inn og hvorfor har det da ikke gått helt inn...

[mariamor]

Mye godt sagt her! Har selv erfart en liten ting, riktignok litt på siden av det som blir debattert.

Da jeg fortalte for første gang var jeg livredd for at den jeg fortalte det til skulle fortelle det videre osv, vi er vel en gjeng kontrollfreaks.. Tok en kontroll som var helt syk, det ble faktisk så ille for hun jeg fortalte det til at hun ble sykmeldt. Så det ikke da, men har oppfattet det i ettertid.

Ved senere anledninger har jeg gjort det klart for de jeg har fortalt det til at "dette er ikke lett for deg å høre" Det er forferdelig tungt å bære andres hemmeligheter! Har blitt flink til å gjerne dele det med flere samtidig, evt gjøre det klart hvem som vet og at jeg ikke setter bånd på dem om de ønsker å snakke med andre om det. Riktignok er dette mennesker jeg stoler på, men jeg håper likevel at det vil gjøre det litt enklere å bære det!

Jaja, har også til slutt erfart at det er veldig godt å ha mennesker i sin omgangskrets som "vet", verden blir tryggere da!

Take care!

Og Ritva! Trist å høre om moren din! Håper hun blir bedre snart.

[Ritva]

Tusen takk, du nevner mye som også er reelt for megselv i megselv som "pårørende". En som står meg så nær og kjær ble utsatt for voldtekt hvor jeg befant megselv i en situasjon akkurat da som jeg ikke kunne hjelpe, men i ettertid ser hva jeg kunne ha gjordt for å forhindre..du vet, etterpåklokskap er vitenskap! -Og det er forferdelig vanskelig og tøft å ta innover seg, og det spiser meg opp innvendig...at jeg ikke var der da eller kan være der nå i ettertid...jeg oppdager at det er så mye lettere å være selv "offer"...enn pårørende...for meg er det slik...så på mange måter kan jeg relatere meg til de som er pårørende...Ja, det er grusomt!

En dag møtes vi vett du:-))

Go'klem fra meg

Ditto og jeg lover!

Klem fra meg