Skildring av et minne.

[fudge]

Lyset var rosa.

Hun kikket i taket. Prøvde å fokusere på lyspæra der oppe. Lyset var rosa, og når hun knep øynene sammen kom det morsomme striper, nesten som solstråler, ut av lyspæra.

Hvis hun ikke blunket på en stund, svevde det små, rare figurer over øynene hennes i det rosa lyset. De var så lette og grasiøse, nesten som sommerfugler.

Hun måtte ikke sovne.

Lyset ble blått.

Det luktet surt. En anelse råttent og surt. En kvalmende følelse bredte seg i kroppen hennes. Hun visste ikke hvor lenge hun ville makte å være tilskuer til denne forferdelige scenen som ikke bare utspilte seg like foran øynene hennes, men i like stor grad var en del av henne. Hun kunne lukke øynene, men det ville ikke ha annen effekt enn at denne forferdelige stanken ville bli enda mer kvalmende og at panikken fikk enda større grep. De groteske lydene ble også mer intense. Hun orket ikke mer, måtte bare bort. Hun lukket øynene, men i det samme kjente hun brekningene. Hun hørte et smell like i nærheten. Men selv om hun skjønte at smellet var høyt, og at det som hadde utløst smellet, måtte være veldig nært, hørte hun det bare som en liten rekvisit i den ellers så overfylte scenen. Hun skjønte ikke hvordan hun hadde endt opp her. Hun visste bare at hun trengte å komme seg bort, og at det var umulig.

Lyset ble borte.

Døden tok en tur gjennom ørekanalene, besøkte hjernen, og hun kjente at frykten grep henne om halsen. Hun begynte å hyperventilere ved tanken på at alt snart kunne være over. Panikken tok tak i henne, men noen klare sekunder, visste hun jo at hun ville overleve, men at hun ikke var sterk nok til å overvære resten av kampen. Det faktum at hun ville våkne opp med solen i øynene og kjenne varmen bre seg i den iskalde kroppen, veiet ikke opp for at den samme kroppen ville være ødelagt, skitten, fæl og avskyelig, og ikke minst ute av stand til å fungere på mange dager.

Men hun visste at hun ville smile når hun våknet... hadde hun noe annet valg? Hun ville våkne... Hun ville våkne til solen og smile.

Smertene var umennskelige nå, men hun hadde koblet ut. Hun hadde forlatt sin egen kropp. Hun så ned på seg selv. Så frykten i sine egne øyne. Så muskelkrampene som angsten bar med seg stadig slite i henne. Hun kjente graden av kontroll over sitt eget sinn, selv om hun altså lå der totalt blottet for beskyttelse....

Der smalt det igjen.

Lyset ble gult.

Sola skinte gjennom de blomstrete gardinene i det lille vinduet oppe i kvisten.

Hadde hun sovet?

Hun lå lenge helt stille før hun turte å snu seg rundt. Det var ingen der.

Hun skrubbet seg, kledde på seg smilet og gikk ned trappen. Men hun smilte med lukket munn... så ikke lukten skulle slippe ut.

[sleipner]

Uhyre sterkt. Uhyre godt skrevet. Uhyrlige minner!

Teksten slår meg midt i trynet, men samtidig er jeg glad for at du greier å sette ord på følelsene dine på denne måten - samtidig som du slipper å gå i detaljer.

Du er tøff, fudge, og at du tør og vil _skrive_ er enda en grunn til at du vil komme ut på andre siden som et helt menneske, og ikke som et offer.

Det er en fantastisk kraftig tekst - skrevet i et svakt øyeblikk, og det er ikke lett å gi tilbakemelding, men jeg er overbevist om at teksten gjør mye for de som leser den. - På godt og vondt.

Skriv mer! Klem!

[Gjest en som bryr seg]

*uten ord* ... ..

*holder godt rundt deg*

varm og trygg klem fra

[Ritva]

Det er sterkt skrevet. Sleipner sier at du er tøff, tørr og vil skrive og jeg er veldig enig. Men jeg synes det er enda tøffere av lille fudge å skrive dette. Det ligger mye smerte, vondhet, sårhet og alenehet i ordene. Jeg synes det er flott at du klarer å slippe lille fudge løs med sine ord og følelser på hennes språk. Hun trenger det, hun trenger å få slippe frem i lyset, rope ut og hun trenger og forsone seg med store fudge.

Dette er noe jeg tror vi alle trenger som har vært utsatt for overgrep i liten alder. Vi trenger å forsone/annerkjenne "lille jeg" med "store jeg". De to trenger hverandre...begge to er endel av deg og vil alltid være. Derfor bør og skal de kjempe sammen imot friheten fra aleneheten, sorgen, sårheten, skittenheten, skammen, skylden, for ingen av de, hverken den lille eller den store er eiere av disse følelsene!

Klem fra