Sambuar?

[Gjest Sambuar?]

Hvordan er det å bli sambuar?Hvordan er det å dele alt?Hvordan er det å bli 1 til 2?Har dere alenetid?Hver for dere?Eller er dere alltid sammen?Angrer dere på at dere gikk inn i et sambuarskap?

Det er mye frykt i det å gå inn i det ukjente, men ser også på dette som en god ting:-)

hvordan være forberedt og hvordan vite at dette er det rette?

[vaness]

jeg er samboer med kjæresten min.. vi deler vel veldig mye tid i lag, men det er fordi vi har valgt det, slik trives vi best.. i lag.. det er det beste jeg noengang har valgt.. men vær sikker.. er ikke like lett å flytte ut igjen som inn..

[KaVa]

Det tar tid å venne seg til hverandres vaner (og uvaner :-). Såfremt begge er villige til å inngå kompromis, er det egentlig helt greit!

Jeg tror det er viktig å rydde tid "for seg selv" også - kanskje trening, venninnekvelder eller lignende (eller kompiskvelder).

Det som var vanskeligst for meg, var at jeg ikke uten videre kunne begynne å ominnrede når jeg fant det for godt (halv tolv om kvelden og slikt....)

lykke til!

[morsan]

Den gangen jeg flyttet sammen med han som jeg senere ble gift med, og fortsatt er gift med, var det bare topp! Vi bodde et stykke fra hverandre, og det var deilig å kunne være mer sammen og dele små hverdagslige ting med hverandre. Og så var det deilig å slippe å "bo i koffert".

men for å snakke om de sidene som ikke bare er topp:

På forhånd følte jeg at jeg kjente ham svært godt, og fikk egentlig ikke så mange overraskelser. De største overraskelsene gikk nok på meg selv og mine vaner/uvaner. Når du bor alene får du ikke noe "korrektiv" på dine vaner/uvaner. Det var litt overraskende å oppdage at han reagerte på noe som jeg gjorde eller ikke gjorde, for vi var utrolig på bølgelengde før vi flyttet sammen.

En annen uvant ting var dette med å være sammen/gjøre det samme/legge seg samtidig/sex.

jeg putter alt dette i én bolk, fordi før vi flyttet sammen så var det slik at enten var vi ikke sammen, ellers så var vi det. Og i sistnevnte tilfelle gjorde vi alt sammen, så på de samme programmene på TV/video, spiste sammen, la oss sammen, hadde sex hver gang etc.

Før hadde vi alenetid uten at den andre var til stede. Nå skulle vi ha alenetid med den andre ytilstede i huset. Ikke noen big deal, men litt uvant. Husker jeg følte meg litt snurt en kveld han strekte seg, gjespet høyt og sa: Nei nå går jeg og legger meg. Og klokka var bare 10! Tidligere hadde jeg aldri fått med meg at han likte å legge seg tidlig, for han la seg tidlig alle de gangene jeg ikke var der! *S*

En annen ulempe (for meg) i starten var at jeg flyttet inn hos han, og hadde naturlig nok lyst til å sette mitt preg på hemmet. Det var ikke bare populært, men dette gikk seg til etterhvert!

Alt-i-alt synes jeg det var topp å flytte sammen. Kunne ikke tenkte meg å ikke bo sammen med kjæresten min, og nå er det ca 14 år siden vi gjorde det!

Lykke til! :-)