Reaksjon på diagnose

[Gjest Litt sjokkert?]

Har akkurat fått en diagnose. Ikke noe dødelig. Noe man dør med. De vet ikke om det blir verre eller bedre. Det kan gå alle veier. Men jeg er syk. Plutselig får jeg hjelpemidler og hjelp i fleng. Helsevesenet tar meg på alvor - jeg er ingen potensiell hypokonder lenger.

Men livet går videre. Jeg går på jobb. Fra jobb. Gjør de tingene jeg har gjort - kanskje kan jeg ikke det om noen år. Kanskje kan jeg. Og jeg leter etter en reaksjon på at jeg faktisk har fått en diagnose. Lurer på om det skal komme en reaksjon. Lurer på andres reaksjon.

Hvordan reagerte du?

[Dorthe]

Med lettelse.

Jeg visste hva jeg feilte men journalen min var borte i 30 år og ingen trodde meg før de fant den igjen. Ikke noe gøy og bli mistrodd og det ser jeg tydelig at jeg har blitt fra journalnotater senere.

[Gjest Windsong]

Med lettelse.

Jeg visste hva jeg feilte men journalen min var borte i 30 år og ingen trodde meg før de fant den igjen. Ikke noe gøy og bli mistrodd og det ser jeg tydelig at jeg har blitt fra journalnotater senere.

Det er høyst individuelt hvordan man reagerer på å få diagnostisert en kronisk sykdom. Jeg har både fått diabetes og epilepsi i løpet av ungdommen. Til å begynne med reagerte jeg jo selvfølgelig med sjokk, men jeg beit tenna sammen og skulle være mønsterpasient. Psykiske reaksjoner kom først år etter diagnosene. Jeg er arvsmessig disponert for psykiske problemer, så at jeg endte opp med angst/depresjon er ikke uforståelig. Selvsagt er det vondt å ha det, men det finnes hjelp å få heldigvis.

Jeg tror det er svært viktig at en ikke setter seg for høye mål. Man må klare å gi seg selv tillatelse til å reagere negativt; å få en kronisk sykdom er jo soleklart alt annet enn positivt (bortsett fra at en kan føle seg lettet over endelig å få vite hva som skaper problemer). Det må være lov å være oppgitt, sint, lei og bitter. Man må tillate seg å gråte om en føler behov for det - ikke la alt ligge dypt inne og bygge opp en diger dyp verkebyll. Da blir det så mye vanskeligere å takle.

Samtidig mener jeg ikke at man skal drukne seg i selvmedlidenhet heller. En ballansegang er det man må lete etter, men jeg tror jeg kan påberope meg å vite temmelig godt hvor mye lettere det er sagt enn gjort.

[Gjest nemlig]

Reagerte med lettelse da vi fikk diagnose på barnet vårt fordi en diagnose er porten til et hjelpeapparat og et stønadapparat som vi har vert nødt å greie oss uten i 5 år...