farskompleks?

[bnagen]

jeg er en jente på 22 år som føler meg så fryktelig rådvill. jeg tror jeg har mistet evnen til å forelske meg. den forige kjæresten min såret meg veldig og sviktet meg ved flere anledninger. jeg tror jeg har mistet respekten for kjærlighetsforhold og forakter alt som har med "kjæresteri" å gjøre. men samtidig er jeg veldig søkende og nesten desperat etter en mann. ute på byen kan jeg møte noen jeg liker og føler meg tiltrukket av, men så fort det viser seg å være gjensidig mister jeg totalt interessen. Jeg møter eksen min jevnlig og vi har et fungerende sex og samvær forhold. jeg tror ikke jeg ønsker meg han tilbake, men vil ikke at noen andre skal ha han heller (ja, dette er selvsagt en normal følelse..)

jeg føler vel egentlig at jeg har en stor kjærlighet i livet og dette er en voksen mann som er ca tretti år eldre enn meg. jeg klarer ikke å glemme han selv om det er fire år siden jeg har sett han. ja, han var selvsagt læreren min og det får vel neppe blitt mer patetisk...men jeg synes det er på tide at det går over snart. jeg lengter meg gal etter han.

jeg har aldri hatt noen tilstedeværende far og tenker at det sikkert har noe med saken og gjøre. særlig siden jeg følte meg så forstått og alt det der av denne mannen. følte at vi hadde et spesielt bånd og alt det der som sansynligvis bare er ønsketenkning. Jeg vet at han satte pris på meg som elev og lurer ikke på om jeg skal ta kontakt med han eller noe, for til det respekterer jeg livet hans for mye og orker ikke å bli avvist. jeg vet ikke om han forstod hva jeg følte for han,men jeg tror nesten ikke det gikk helt opp for meg før jeg gikk ut av skolen. men om han merket det så lot han meg være i den tro at det var min hemmelighet og det er jeg glad for. så nå ser jeg etter liknende egenskaper hos en potensiell partner, men det blir vel bare erstatninger alikevel. også er det ike mange steder for 22 år gamle jenter å komme i kontakt med eldre, sympatiske, kloke, varme og normale menn. også vil ikke ha den typiske mannsgrisen som tar helt av pga den unge alderen min heller. de jeg vil ha vil ikke ha meg fordi de er for hensynsfulle, reflekterte og modne til å få noe ut av en 22 åring.

dette er ikke første gang jeg har fallt for eldre menn, men denne gangen går det visst ikke over. jeg savner han så vanvittig og føler meg rett og slett ikke hel uten han som fast ingrediens i livet mitt. og dette har vart i 4 år!jeg tar sikkert feil, men jeg kan ikke skjønne annet enn at jeg elsker han. jeg får gåsehud når jeg tenker på han, gråter meg ofte i søvn og dagdrømmer om han stort sett hver dag. men jeg prøver liksom å ikke tviholde på det heller da.

jeg lurer på hvordan jeg kan komme meg videre i livet mitt. for dette hindrer meg i å nyte livet i så stor grad som jeg skulle ønske siden jeg hele tiden føler at noe mangler.han hindrer meg i å forelske meg.jeg er ellers en veldig populær jente med mange venner og interesser. jeg er absolutt ikke noe offer som griper etter noen som kan forstå meg totalt.jeg har bare til gode å more meg så mye i noens selskap som i hans, føle meg så levende som når jeg pratet med han, le så godt som jeg gjorde med han og begjære noen så vanvittig intenst som jeg fortsatt begjærer han. og han er ikke spesielt kjekk eller noe sånn så det er ikke slik at hele skolen var avstandsforelsket i han.jeg synes forresten gutter på min egen alder er gørrkjedelige og totalt turn-off (men gode kamerater av og til) det hører kanskje med til historien at eksen min er javngammel med meg og at jeg ikke har noe erfaring med eldre menn overhodet, bortsett fra i min svært livlige fantasi:)

håper på respons