Sosial fobi/angst?

[Gjest abcdABCD]

Hva er sosial fobi?

Hvem får det?

Hva kan gjøres for å ikke få det?

Hva er symptomene?

Jeg tror at jeg har sosial fobi og at jeg tror også at jeg har hatt det lenge. Jeg går hos psykolog og har vært der omtrent 7 ganger. Sammen har vi snakket mye om en del ting. Likevel er det noe som forstyrrer meg.

For eksempel begynte jeg på en skole ifjor og hadde da da ikke det godt med meg selv. Lavt selvbilde og slike problemer. Det endte med at jeg nesten ikke ble kjent med folk og de få jeg ble kjent med så ut som om de ikke ville ha meg der. Jeg merket jo dette og holdt meg unna dem. Det går en gutt i klassen min som er to år mindre enn meg (jeg er 23) og han liker jeg ikke fordi han er en bråkmaker og tar ikke noe seriøst. Det endte med at jeg "må" gå sammen med han og vennene hans selv om jeg ikke liker de. Det er blitt så ille for meg at er de ikke en dag på skolen så blir det en ekkel dag for meg. Jeg kjenner noen ålreite folk i klassen også. En gang vi skulle ha gruppearbeid, spurte jeg dem om jeg kunne være med i gruppa deres. Det kunne jeg ikke siden de hadde nok folk i gruppa.

Jeg ser for meg at hadde jeg gått hos psykologen ifjor så hadde det kanskje blitt mye bedre. Men jeg begynte å gå i slutten av 2003 og da var liksom de fleste kjent med hverandre og det blir vanskelig å komme seg inn blant folk da. Jeg har ikke vært på de siste 2 klassefestene heller. Føler ikke at det er noe vits i å dra dit heller.

Idag skjedde akkurat det samme. de gutta jeg "må" gå sammen med, kom ikke på skolen og jeg måtte dra etter 1 time siden jeg ikke ville sitte alene. Nå sitter jeg og tenker på at det er et stort hull i livet mitt. Kanskje det aldri blir fylt, til tross for psykologhjelp. Jeg trives ikke på skolen og jeg lurer på om jeg har tatt et feilvalg igjen. Har gjort det samme før og da var også det sosiale i søkelyset. Jeg gikk på videregående skole med de vennene jeg hadde på ungdomsskolen. Jeg følte da at jeg vill være den som lettest ville klare å komme seg fram i livet men akkurat nå ser det ut til at det motsatte skjer. Jeg vil ikke sutre over ting, jeg har det jo godt tross alt men dette plager livet av meg at jeg ikke er som de andre. At jeg bare kan ta en prat med folk og slikt. det hender jeg har dager da jeg er i knallhumør og da tør jeg alt men ellers er det mørkt. Det var så ekkelt å sitte i klassen og likevel være som en fremmed. (klassen er stor, det er snall om 30 elever fordelt på 3 hovedklasser). Jeg vet at man ikke kan bli kjent med alle men noen må man da klare å bli kjent med. Jeg trodde at usikkerheten min for en stund var et tilbakelagt stadium men det er visst ikke slik. Jeg er veldig urolig for fremtiden og hva den vil bringe for meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Noe har stoppet opp et sted.

[Gjest Lotus-Or.]

Hei,

Jeg sliter også med å ta kontakt med andre, med å starte en samtale eller bare svare hvis noen snakker til meg. Kjenner veldig igjen din beskrivelse av skolehverdagen.

Det var bare noen veldig få jeg snakket med, stort sett oppholdt jeg meg bare i nærheten for at jeg ikke skulle gi inntrykk av å være så utenfor. Det var nok bare meg selv jeg lurte. ;-)

Du går vel ikke på skolen først og fremst av sosiale grunner? Hold ut, bli på skolen selv om de du pleier å snakke med ikke er der. Ikke gi opp utdannelsen din.

Dine sosiale problemer må du jobbe med ved siden av. Det er vanskelig å komme inn i en gruppe som allerede er "dannet". Men ikke gi opp. Kanskje det er lettere å ta opp faglige ting? Der har dere jo et felles utgangspunkt.

Lykke til.