Jeg slo henne..

[undrerinnen]

.. vet ikke hva som skjer. Har aldri slått noen før. Kunne slått henne i hjel, men klappet bare til henne en gang. Likevel tok det all min viljestyrke å ikke slå igjen og igjen og igjen.. "Hun" er moren min. Jeg bor hos henne. Vi har et forferdelig forhold, for langt til å gå inn på. Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her. Kanskje fordi jeg prøvde å åpne meg for søsteren min, den eneste personen jeg trodde jeg (kanskje) kunne snakke med, og hun sa det "ikke var hennes sak, dette må du ordne opp i selv"..

Javel..

Vet ikke hva jeg skal si. Det moren min sa til meg var grusomt, og kanskje hadde jeg fått høre en gang for mye at jeg er ei hore, men kan ikke fatte at jeg slo henne. Har aldri slått noen før. Det verste er at jeg vil slå henne mer...

[Kizza1365380506]

Det er utrolig frustrerende når en ikke får respons på det en mener, og bare får en reaksjon som en oppfatter som urettferdig og sårende. Jeg kan ikke skjønne at foreldre kan si slikt til sine barn. Men jeg vet hva slik frustrasjon kan føre til, jeg har opplevd det selv. Jeg forsvarer ikke at du slo,jeg mener bare at av og til er det forståelig. Og kanskje din mor opplever at hun/dere må sette dere ned og snakke rolig sammen. Du får la det gå ett par dager så sinnene får roe seg litt og så snakke med henne igjen. Jeg vet ikke annet råd å gi.

Klem fra

[Gjest Engelen33]

Jeg må bare si.. jeg forstår deg!! Selv slo jeg min mor i bakken da jeg 12 år, og klorte henne opp... hadde mine grunner da.. men det forstod ingen. Håper som Kizza her sier at dere kan få snakket ut før det er for sent.

Lykke til.

Styrkeklem fra

[Nevrolingvistiker]

Kjære Undrerinnen

Du er et menneske med instinkter som forsvarer deg. Uansett hvor mye et samfunn forteller deg hva som er naturlig og ikke naturlig er det, i enkelte situasjoner vanskelig å holde tilbake ord, følelser eller til og med en "lusing". At din mor har brukt mindre pent språk til deg, er noe du ikke skal akseptere, men jeg har et forslag til en langt bedre økologisk løsning. Som noen andre sa her, kom deg bort fra mor litt. Hvis du eller hun ikke forstår grunnen til at dere endte i klammeriet, forselår jeg at dere ikke holder dere sammen før dere faktisk begge to er klar over det og villige til å endre på det som ledet til hendelsen.

Jeg forstår deg så inderlig og jobber selv med flere kvinner og menn som har opplevd liknende situasjoner, både som foreldre og som barn. Å gå et mønster om og om igjen er poengløst. Søk en objektiv person, gjerne noen som jobber spesifikt med slike ting (Familieterapi).

[undrerinnen]

Det er utrolig frustrerende når en ikke får respons på det en mener, og bare får en reaksjon som en oppfatter som urettferdig og sårende. Jeg kan ikke skjønne at foreldre kan si slikt til sine barn. Men jeg vet hva slik frustrasjon kan føre til, jeg har opplevd det selv. Jeg forsvarer ikke at du slo,jeg mener bare at av og til er det forståelig. Og kanskje din mor opplever at hun/dere må sette dere ned og snakke rolig sammen. Du får la det gå ett par dager så sinnene får roe seg litt og så snakke med henne igjen. Jeg vet ikke annet råd å gi.

Klem fra

Takk til dere som svarte. Hadde egentlig forventet entydig negative raksjoner. Å slo noen har jeg alltid sett på som en handling som ikke kan forsvares, uansett, mye fordi jeg selv opplevde å få juling innimellom av min tidligere kjæreste.

Men det som er problemet er at jeg og min mor ikke kan "snakke sammen". Alt er som normalt nå, og vi nevner ikke hendelsen engang. Men jeg tenker mye på det, for det skremte meg utrolig. Jeg har aldri i mitt voksne liv slått noen før, og jeg tror faktisk, at jeg der og da i øyeblikket, kunne slått henne i hjel. Jeg så på henne og kunne ikke føle annet enn hat. Men heldigvis flytter jeg om 5 mndr, det jeg trøster meg med. Uansett, takk for svarene deres. Det hjelper å vite at det ikke bare er jeg som har hatt det slik.. Har i ettertid lurt på om jeg det holder på å "klikke" for meg. Men.. har vel kommet fram til at jeg bare er sliten, av å høre om hvor flau hun er av meg osv..

[Ritva]

Kjære Undrerinnen

Du er et menneske med instinkter som forsvarer deg. Uansett hvor mye et samfunn forteller deg hva som er naturlig og ikke naturlig er det, i enkelte situasjoner vanskelig å holde tilbake ord, følelser eller til og med en "lusing". At din mor har brukt mindre pent språk til deg, er noe du ikke skal akseptere, men jeg har et forslag til en langt bedre økologisk løsning. Som noen andre sa her, kom deg bort fra mor litt. Hvis du eller hun ikke forstår grunnen til at dere endte i klammeriet, forselår jeg at dere ikke holder dere sammen før dere faktisk begge to er klar over det og villige til å endre på det som ledet til hendelsen.

Jeg forstår deg så inderlig og jobber selv med flere kvinner og menn som har opplevd liknende situasjoner, både som foreldre og som barn. Å gå et mønster om og om igjen er poengløst. Søk en objektiv person, gjerne noen som jobber spesifikt med slike ting (Familieterapi).

Jeg er så enig med Nevrolingvistiker....du er _bare_ et menneske du også med instinkter som forsvarer deg! Selv mot dine egne! Du har et forferdelig forhold til din mor og det sier i seg selv ganske så mye...mye imot/for, mye oppladet energi, mye som har bygget/bygger seg opp til et klimaks...som bare sprekker den dagen "nok er nok". Det er tydelig at dere ikke klarer å kommunisere på "vanlig" plan, har ikke kjemi og ikke forstår hverandre...da er det nok det beste for begge...at man tar avstand for en periode.

Oki...basen er vel at du har hørt en gang for mye og ofte at du er en hore og evt annet...du føler at hun har absolutt ingen innsikt el forståelse for hva du strever med i livet ditt. Hun/de forstår ikke din frustrasjon, dine tanker, følelser eller grunner. Du vil gjerne at de skal forstå deg, akseptere og bekrefte at de forstår...men viser og gjør annet...og det kan være av mange grunner!

Jeg vet at det er svært vanskelig å sette grenser for sine nærmeste...men til slutt er det dine grenser og det er du som må sette dem og kreve respekt for dem! Jeg har også hatt mine runder med min mor gjennom årene...og et par har vært fysisk, i hvertfall for meg! En utrolig trang for å beskytte megselv og mitt....hvor tilhørerne...var litt i det blå...for min egen del, så var det så mye underbygget sinne og frustrasjon som kom til utbrudd uten at jeg hadde satt meg rolig ned for å forklare og fortelle....fra A-Å. -Men min mor "klapper" igjen, så det var greit:)

Jeg er kanskje en av de heldige...for jeg har fortalt...og gav henne tid til.."fordøye"...hennes naturlig reaksjoner i begynnelsen forstår jeg var og er naturlige for henne...men i ettertid så har vi blitt så enige!. -Men for at hun skulle forstå og tenke seg om...så måtte jeg la henne få tid alene..og jeg trengte også den tiden alene...

Du er sint på moren din/vondt forhold og det er av en grunn...og den grunnen ville du ikke gå innpå så derfor er det litt vanskelig å svare deg konkret/med eksempler at du normal:)

Mvh