Hjemme her?

[sterksvak]

Vet ikke egentlig hva det er som gjør at jeg skriver akkurat her akkurat nå. Kjenner meg bare veldig igjen i alle følelsene, redslene, uroen, utryggheten som så mange uttrykker i sine innlegg. På en måte er jeg kommet et stykke på vei. Det er langt igjen. Jeg sover fremdeles ikke godt om nettene, jeg er så sint på mamma og pappa. Jeg tror virkelig jeg hater broren min. Så får jeg dårlig samvittighet da, og føler meg så veldig slem. Har ikke hatt kjæreste siden jeg flyttet fra samboeren min (takk og lov for at jeg gjorde det. Han gav meg tre uker, så skulle jeg komme krypende tilbake.Drittsekken...) Så snart det blir litt seriøst med en gutt blir jeg fysisk dårlig. Jeg kaster opp.....så jeg holder meg unna for sikkerhets skyld. Det er så lang vei å gå.... veksler mellom å gi opp alt og bare ikke stå opp, og gå ut, møte verden og faktisk (som regel) få en fin dag....selv om jeg ikke får sove om natten fordi jeg tenker på alt det dumme jeg har sagt og gjort i løpet av dagen.

I det siste har jeg begynnt å føle det jeg forteller om meg selv til psykologen, og det er virkelig grusomt. Tør ikke åpne helt opp fordi jeg føler det er farlig å åpne, kanskje det aldri tar slutt. Gråten er så vond og dyp at hele brystet presses sammen. Åpner for en smerte så vond og dyp at den kanskje kan ødelegge for det jeg har klart. Å gå ut, mestre panikkangsten, snakke med mennesker, begynne på skole, ta oppgjør (delvis) med noe av min fortid. Og jeg hater så intenst. Hater mamma så intenst. Tenker at dersom hun noengang hadde støttet meg ville ikke alt det som skjedde ha skjedd. Da ville jeg lært å sette grenser. Men dersom man bare får straff for å stå opp for seg selv er det ikke akkurat lett å gjøre det, ihvertfall ikke når du er 9 år. Da vil du gjøre som mamman din har lært deg. Så får jeg vondt av henne og dårlig samvittighet da, fordi hun vet jo ikke hva det har ført til....

Så det var et innlegg her om ei som hadde en kjæreste som ikke respekterte hennes grenser. Jeg levde i et slikt forhold, og det var vanskelig å bryte ut, men en dag bare bestemte jeg meg....har aldri hatt det så vondt, men heller aldri så godt som disse årene etter jeg begynnte å bestemme selv. Men det er en ting jeg aldri har angret på, det er at jeg flyttet fra ham! Når jeg kjennte et stikk av anger (nå tenker jeg ikke på ham, han er ikke verdt det!) leste jeg noe av det jeg hadde skrevet når vi var sammen, da husket jeg igjen hvordan det var, og alle stikk forsvannt!

Ser det er noen "voksne" her. Hadde vært fint å høre hvordan og når ting vil bli lettere å bære. Høres dumt ut....men jeg begynner virkelig å bli utålmodig. Vil IKKE ha det sånn mye lengre!!!! Jeg vil ha et normalt liv....jeg ønsker å ikke spy hver gang jeg liker en gutt...jeg vil sove om nettene. Har ikke sovet godt på flere år. kronisk sovetablettbruker......messed up....

Ellers kan jeg anbefale boksing for å få ut sinne....forestiller meg alle jeg er sinte på og slår i vei....

[Bugge1365380662]

Du spør om hvordan og når ting kan bli bedre. Jeg tror det er veldig individuelt. Min erfaring etter mange år i terapi er at det går i rykk og napp. Og av og til må det bli mye verre før det blir bedre. det er derfor det er så viktig å ha en god terapeut ved sin side. Uansett er jeg overbevist om at terapi hjelper på sikt men en må nok lære seg tålmodighet. Kansje er det bra at det går i rykk og napp så en kan få seg en slags "pause" innimellom.

[sterksvak]

Du spør om hvordan og når ting kan bli bedre. Jeg tror det er veldig individuelt. Min erfaring etter mange år i terapi er at det går i rykk og napp. Og av og til må det bli mye verre før det blir bedre. det er derfor det er så viktig å ha en god terapeut ved sin side. Uansett er jeg overbevist om at terapi hjelper på sikt men en må nok lære seg tålmodighet. Kansje er det bra at det går i rykk og napp så en kan få seg en slags "pause" innimellom.

hmmmm......ja, jeg må vel bare bli litt mer tålmodig. Prøver så hardt å rette opp...så redd for at det skal bli for sent. Og er så oppgitt fordi jeg ser at andre klarer å fokusere så mye mer på skolen enn det jeg makter. Er redd for å ikke rekke å skape meg et godt liv, noe jeg virkelig ønsker. Du har nok rett....Jeg MÅ bli mer tålmodig, mange år kan jo ikke rettes opp over natten.

Tusen takk for så raskt svar!