Tidsnok

[Melk1365380360]

Jeg tenker litt mye, det vet jeg at jeg gjør. Jeg analyserer og dveler, grubler og mimrer. Og jeg blir ikke klokere.

Jeg tror jeg har det godt, jeg vet ikke. Jeg har blitt så amputert i følelsene mine, jeg er så likegyldig og tafatt. Jeg skulle ønske jeg kunne le godt. Skulle ønske jeg kunne gråte hvis jeg var trist. Men slik er det ikke.

Jeg er på ei flat linje, og jeg kan ikke fordra det.

Jeg har opplevd mye, og jeg vet at det er mye av grunnen til at jeg skriver dette. Fordi jeg vil veldig gjerne ha hjelp til å hanskes fortiden min, men ikke til enhver pris. Jeg orker ikke å rippe opp, gjøre ting verre, det orker jeg ikke.

Men jeg skulle ønske jeg ikke var så redd. Når jeg går rundt i byen er jeg livredd. Føler meg som et åpent sår alle stikker knivene sine inni. Føler at alle glor, at alle dømmer. Samtidig ser jeg meg i speilet, og jeg ser ei søt jente som ingen hadde dømt nord og ned ved første øyekast. Men når jeg går rundt i byen vil jeg aller helst dra hjem. Men jeg holder ut. Jeg liker å tro at hvis jeg gjør dette nok, så vil det bli en vane. Og da blir ikke det å være ute bland mennesker så vondt.

Når jeg er sammen med venner prater jeg. Jeg er morsom og ertete, litt tøff i trynet og ovenpå. Men med en gang jeg blir alene, blir jeg veldig alene. Jeg føler meg som verdens eneste menneske, og misunner disse menneskene som kan gå bekymringsfritt rundt. Uten å måtte tenke på om jeg ser på dem eller ikke. De driter i det.

Jeg skulle ønske at jeg ikke spiste så mye. Jeg er normalvektig, men vekta svinger mye. Noen ganger er jeg tynn, andre ganger "normal". Aldri tykk, ikke det. Men jeg spiser for å lindre denne stormen inni meg.

Ofte blir jeg fryktelig sliten av å være sammen med venner. Nesten slik at jeg sover. Det er ikke kjedelig å være sammen med dem, men jeg bruker så mange krefter på å være glad sammen med dem. Men med en gang jeg blir alene igjen, så føler jeg meg så tom.

Jeg har så mange rare ting å tenke på, og jeg vedder på at det ikke en gang er problemer. Men jeg har så virkelig, virkelig lyst til å legge meg inn. Få en pause, få hjelp. Men jeg vet ikke. Jeg bor i Oslo. Det er ikke her jeg kommer fra. Alle andre bor i andre enden av landet.

Jeg aner ikke råd. Som jeg skrev før i kveld: Jeg vil bare gråte. Få det ut. Men dessverre får jeg det ikke til. Og jeg er enkelt og greit fortvilet. Uansett hvor dumt det høres ut..

[sterksvak]

Du skriver: "jeg vil så gjerne få help, men er redd for å rippe opp i ting fortiden".

Jeg har gått til psykolog i 3 år nå, og det går saakte (men rett vei tror jeg). Dersom du har en dyktig psykolog, vil ikke han/hun presse deg til mer enn du selv ønsker og klarer. Etterhvert blir du kanskje til og med sterk nok til å snakke om de mest plagsomme og smertefulle minnene. Jeg er ikke der enda, men kjenner at det er så mye jeg lurer på så tror ikke det er lenge til jeg kanskje tør ta det opp... for meg har det vært SÅ godt å få hjelp. Noen som hører på meg, tror meg og er der for meg. Jeg er nok blitt litt mer trygg i verden.

I tillegg er det ulike terapiformer, og hver av disse har ulike måter å jobbe på. Enkelte fokuserer mest på nåtiden, og ser det ikke som så veldig hensiktsmessig å rippe opp i fortiden, feks. atferdsterapi, kognitiv terapi osv. Så er det psykoanalytiske vinklinger som mener fortiden er det sentrale tema innen terapien.

De fleste psykologer bruker litt av hvert når de jobber med en klient, alt etter hva som passer til problemene og personen. For meg var det så bra å få hjelp. Du bestemmer jo farten selv. Hvis behandleren forsøker tvinge deg til å si ting du ikke vil eller er klar for, behøver du ikke svare. Du kan sågar si fra, eller bytte dersom du ikke trives med denne personen. Vi er ikke til for å tekkes dem, de er der for å hjelpe oss!

Lykke til!