Kan stresset være årsaken ?

[Dionysos]

Et bilde av et talglys svunnet hen står klart foran meg. 32 års stearin ligger utover i ujevne bølger på et litt mindre stødig bord. Et liv på karriere karusellen - ligger foran meg, eller kanskje bak meg ?

I løpet av de siste to årene - etter å ha påtatt meg en sjefsstilling i en større offentlig organisasjon. En organisasjon i stor omstilling. Takket ja til å lede talløse prosjekter. Et giftemål. Bygget hus jeg drømte å realisere. Fulgte et krevende lederprogram. Et barn i vente. Jeg realiserte mer i denne knappe to års perioden enn de ti foregående. I denne perioden begynte snikende fysiske plager å manifestere seg. Disse ble totalt ignorert - å forkastet - til å være bare noen små tegn på at det var litt stor fart i svingene for tiden. Jeg lyttet ei til hva kroppen sa. Arbeidsdagene ble lengre og lengre. Mobiltelefonene sto ikke. Ferie ble satt til side. Jeg var tilstede overalt. Likte å føle kontrollen over alle tenkelige dimensjoner av det som beveget seg i sfæren rundt meg. Så vel private - som de som var relatert til en stadig mer krevende jobb. Hvor jeg nok må innrømme at - ingen hadde vel så store ambisjoner i forhold til organisasjonen som meg selv. Ingen krevde vel så mye av meg - som nettopp meg selv.

I dag sitter jeg tilbake sliten - i metaforen - om å brenne mitt eget lys i begge ender. Utbrent. Etter endeløse besøk hos allmedisinens vise menn - for gang på gang å få konstatert at der finnes ingen spor av problemer med meg i deres terminologi, finner jeg ingen andre svar at min streben etter å være til for andre og andres mål og suksess har kostet mer enn jeg trodde.

Fysiologisk finner jeg sporene jeg har lest meg opp til i en rekke forskjellige media. Batterier uten energi. Konsentrasjonssvikt. Hukommelse svikt. Sviktende seksualliv. Mangel på fokus. Alt er et ork - selv de aktiviteter jeg alltid har satt stor pris på.

Så nå - trenger jeg hjelp - må jeg bare innrømme. En litt sår følelse. En følelse tung å bære for en - der har fått æren å stå foran andre - å lede andre mot mål og visjoner. Men i min streben glemte jeg vel meg selv.

Kan noen sette noen merkelapper på meg etter den introduksjonen ?

[Gjest sonja]

Hei dionysos!

Du høres deprimert ut, men kanskje ordet utbrent stresset eller utladet passer bedre for deg. Jeg tror absolutt at stresset kan være en utløsende årsak for deg, men en psykolog ville nok stille spørsmål om hvorfor du blir stresset. Ta deg en tur innom forum for psykiatri. Der treffer du mange i din situasjon.

Jeg har selv stått på for mange over flere år. Nå orker jeg ikke mer, gir blaffen, prøver å bare tenke på meg selv samtidig som det gir meg dårlig samvittighet.

Ikke lett å leve nei, men jeg har fått igjen troen på at man kan komme seg opp av bunnen, men jeg strever jeg også.

Nyttårsklem fra

[Knut-Erik Ånensen, Allmennlege]

Til Dionysos

"Dessverre" beskriver du meget godt og ganske detaljert mer eller mindre klare sammenhenger og årsaker til et sannsynlig "burnout-syndrom".

Du feiler ikke nødvendigvis noe fysisk direkte, ei heller er det påvist spesifikke mangler i blod eller andre systemer. Imidlertid høres det ut som du har brent lyset for sterkt i noen tid.

Etter min mening bør du i en type behandling hos psykolog eller psykiater- det er ihvertfall et viktig element. Jeg tror ikke du alene, eller sammen med dine nærmeste vil makte hele oppgaven med å få deg tilbake på rett kjøl.