Forskjellen på normalitet og psykdom

[Gjest trassasa]

I trygderett har jeg som jusstudent lært at man skal avgrense sykdomstilfeller mot normaltilstander. Eks. på normale tilstander er graviditet, fyllesyke og sosiale og økonomiske kriser.

Kjærlighetssorg er en slik normal tilstand, men hvor går grensen mellom psykelig reaksjon og normal tristhet?

Nå er jeg ikke ute etter trygd av noe slag, men det er jo ikke til å unngå at man tenker litt som en jurist når man er på vei til å bli en.

Legen har satt meg på Cipralex da han mente jeg var deprimert og jeg har fått time hos psykiater om et par mnd. Er veldig forvirret når det gjelder hva som egentlig feiler meg eller om det i det hele tatt er noe psykelig galt.

Hva mener dere er forskjellen på det normale og "unormale"?

Går det i det an å konkretisere det?

Mitt inntrykk er at ingen er normale og at alle som opplever noe vanskelig hadde hatt godt av litt hjelp.

Selv har jeg slitt mye med angst, spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker og alt det der i tenårene. (Er 22 nå) Var sikkert "psyk" da, men da fungerte jeg i alle fall relativt normalt sosialt og skolemessig. Nå føler jeg meg mer normal i hodet, men fungerer ikke så bra i hverdagen likevel. Rart?

Huff. ble mye surr det her. Kan skrive i uendelighet, men jeg stopper her. Håper noen skjønte spørsmålet mitt og kan komme med noen tanker omkring det.

Er det flere som er like forvirret som meg?

Hilsen