Natten vil ikke ha meg

[sterksvak]

Aldri en god natts søvn.

Ringene under øynene blir større og større. Blir gal av dette her!

Spik steike hakke sprø!

JEG VIL SOVE NÅ!

Grubler og grubler og grubler.

Ingen svar å få. Psyk. sier at hun ikke vil si det for det hjelper ikke hva hun sier, jeg har så innbarka tro på at det ikke var noe at det ikke nytter uansett hva hun sier vil det ikke hjelpe. Hun skal ha meg til å si hva det var. Men jeg vil bare ha bekreftelse på at det var det, for da kan jeg kanskje ha grunn til samtalegruppe. Med det jeg sliter med, så MÅ det ha vært det. Jeg sa nei, nei nei nei nei. Drittsekken. Var det et overgrep den gangen?

Blir tullete. Når man har fått banket inn i skallen at man ikke har rett til å tenke egne tanker er det jaggu ikke lett å stole på seg selv!

"hvis du tar fra noen følelsene og tankene deres bit for bit, uten avbrudd, da har du ingenting tilbake, bortsett fra et ubøyelig, gnagende, ekkelt lite instinkt, der nede, et eller annet sted, som ormer seg rundt i magen, men så langt nede, så skjult, at det er umulig å finne det."

David Edgar

Mamma sa til meg når jeg ble sykemeldt: "du kan si hva du vil til meg nå, og det er greit at du tar det ut på meg, men når du blir frisk vil du angre på alt du har sagt!"

Takk for den, du som har manipulert og kjefta på meg hele livet. Drittkjærring. Jeg hater deg.

Når jeg er hjemme og tilfeldigvis er off guard setter dere inn støtet, PANG ,for da ser dere at dere kan såre. Jeg HATER dere.

Mobba og erta helt fra jeg var bittelita, ikke rart det gjentok seg på skolen. Ikke rart jeg flytta sammen en drittsekk.

JEG HATER DERE.

Det er det jeg tenker, men så tviler jeg og tviler og tviler og tenker jeg er gal som tenker sånn. For ingen kan vel være så jævlige mot barna sine???? Og de er oppegående sterke og med gode jobber. Så ingen ser. bare jeg vet. men hvem skal tro meg. jeg klarer det ikke selv en gang.

Huff......langt dette.

Natta alle sammen!

[Gjest en annen]

"For ingen kan vel være så jævlige mot barna sine?"

Jo, det kan de. Og jeg veit hvor umulig det er å tro det, jeg tror det heller ikke selv ofte. Det er som å bli født til tyver som suger deg ut. De stjeler fra deg og de fester seg i deg slik at de fortsetter å leve i deg. Jeg veit hvordan det kan være.

Jeg håper du får sove til slutt. Du er ikke den eneste.

[sterksvak]

"For ingen kan vel være så jævlige mot barna sine?"

Jo, det kan de. Og jeg veit hvor umulig det er å tro det, jeg tror det heller ikke selv ofte. Det er som å bli født til tyver som suger deg ut. De stjeler fra deg og de fester seg i deg slik at de fortsetter å leve i deg. Jeg veit hvordan det kan være.

Jeg håper du får sove til slutt. Du er ikke den eneste.

Som å bli født til tyver som suger deg ut.....har aldri tenkt på det sånn. Godt sagt.

Egentlig for jævlig at de klarer det også. Burde ikke gi dem den fornøyelsen at jeg er "SYK" (les: går til psykolog, da er jeg VIRKELIG syk)

Klumpen i brystet nekter å forsvinne. Helt umulig å fjerne den.

Håper du får sove der ute!

[Ritva]

ikke "vil" ha natten...fordi du grubler livet av deg, sliter, har det vondt og tøft. Denne grublingen går gjerne i en rundkjøring hos deg, den går i sirkel...du blir sliten og tappet for energi..men du klarer ikke å komme ut av den sirkelen..du er for opphengt i dine egne følelser, meninger, tanker, angst, du snakker rett og slett for mye med deg selv:) osv. for at du selv klarer å se klart hvordan du skal slippe unna denne rundkjøringen.

Du kan ikke "forlange" at psyk skal gi deg bekreftelse på noe du ikke selv forteller/vil si:)..Du har skrevet noen innlegg her inne og du nevnte vel i et innlegg at du skrev mye forrige helg?. Noen ganger er det så vanskelig å snakke høyt ut..til f.eks. psyk...Print ut hva du har skrevet og gi det til psyk...dermed har psyk også et mye bedre utgangspunkt til å stille de riktige spørsmålene til å få deg til å snakke litt. Snakke er ikke så farlig som du tror skjønner du:) og du trenger hjelp til å tine opp Gryta di:). Sats på degselv, du er verdt det!

[sterksvak]

Sovna tilslutt.

Jeg har skrevet hva som skjedde på mail, denne uka. Men jeg tror hun vil at jeg skal innrømme for meg selv hva det var. VIL ikke gi bekreftelse på masse ting. Mener jeg må finne ut selv, og så tro det.

Men denne gangen tror jeg ikke det er riktig for meg. For nå vil jeg bruke det til noe konstruktivt og vil bare ha bekreftelse.

Flytta og bytta psykolog.

Har fortalt det en gang før, og til den forrige psykologen og han reagerte kraftig og sa at det var ikke tvil.

Men så har det vært lagt på is siden den gang for noen år siden, og nå er jeg altså klar for å bli litt mer ferdig.

Jeg blir så frustrert over meg selv.

Hmmm..........

-mer oppklarende?

[Ritva]

Sovna tilslutt.

Jeg har skrevet hva som skjedde på mail, denne uka. Men jeg tror hun vil at jeg skal innrømme for meg selv hva det var. VIL ikke gi bekreftelse på masse ting. Mener jeg må finne ut selv, og så tro det.

Men denne gangen tror jeg ikke det er riktig for meg. For nå vil jeg bruke det til noe konstruktivt og vil bare ha bekreftelse.

Flytta og bytta psykolog.

Har fortalt det en gang før, og til den forrige psykologen og han reagerte kraftig og sa at det var ikke tvil.

Men så har det vært lagt på is siden den gang for noen år siden, og nå er jeg altså klar for å bli litt mer ferdig.

Jeg blir så frustrert over meg selv.

Hmmm..........

-mer oppklarende?

litt mer oppklarende:)... Jeg tror kanskje du må prøve å 0-stille deg litt...Den gml psyk'en fortalte du det til og fikk bekreftelse, men så ble hele "problemstillingen"

lagt på is..kom tydeligvis ikke videre...

Nå har du ny psyk og du er en ny fase samtidig som du føler deg mere klar til

å bli ferdig. Men må allikevel begynne på "scratch". Hvis du føler at det er for vondt

å begynne på nytt med ny psyk..så er du kanskje heller ikke helt ferdig med det som ble jobbet med tidligere hos gml psyk.. Hvis du klarte å fortelle den gml psyk...hva er i veien for å fortelle til den nye...?

Uten at jeg kan si for sikkert....så har du kanskje skrevet til psyk'en

på en måte slik at hun forstår, ser og merker at du ikke har innrømmet

eller akseptert hva som skjedde.

Du må nok uansett komme til den terskelen at duselv tør å si, innrømme, akseptere at det har skjedd, tørre å kjenne på følelsene og tankene som

kommer, du må tørre å rope de ut. Bekreftelse i degselv er veldig viktig...

da kan du bruke det til noe konstruktivt.

Hvordan skal du evt takle en samtalegruppe da hvis ikke du selv er klar

til å snakke om det...?

[sterksvak]

litt mer oppklarende:)... Jeg tror kanskje du må prøve å 0-stille deg litt...Den gml psyk'en fortalte du det til og fikk bekreftelse, men så ble hele "problemstillingen"

lagt på is..kom tydeligvis ikke videre...

Nå har du ny psyk og du er en ny fase samtidig som du føler deg mere klar til

å bli ferdig. Men må allikevel begynne på "scratch". Hvis du føler at det er for vondt

å begynne på nytt med ny psyk..så er du kanskje heller ikke helt ferdig med det som ble jobbet med tidligere hos gml psyk.. Hvis du klarte å fortelle den gml psyk...hva er i veien for å fortelle til den nye...?

Uten at jeg kan si for sikkert....så har du kanskje skrevet til psyk'en

på en måte slik at hun forstår, ser og merker at du ikke har innrømmet

eller akseptert hva som skjedde.

Du må nok uansett komme til den terskelen at duselv tør å si, innrømme, akseptere at det har skjedd, tørre å kjenne på følelsene og tankene som

kommer, du må tørre å rope de ut. Bekreftelse i degselv er veldig viktig...

da kan du bruke det til noe konstruktivt.

Hvordan skal du evt takle en samtalegruppe da hvis ikke du selv er klar

til å snakke om det...?

Hmmm. Ja, det er nok det hun ser....At jeg ikke klarer å innrømme det enda.

Det er så skummelt for jeg er redd for at de skal se på meg som ekkel og bli irritert fordi jeg er meg. Men jeg MÅ komme videre nå, fordi dette ødelegger for meg.

Samtalegruppe uten å samtale, hehe.....ja... ikke no vits i det nei.

Det var lettere med den gamle fordi han ga mye mer tilbakemeldinger enn henne jeg går til nå.

Samtidig virket det som om han slet med angst selv, og det vistes innimellom, selv om han taklet det bra. Han var nok en liten resiliens han også. Derfor turde jeg åpne meg mer for ham.

Hun jeg har nå virker så utrolig trygg, og da blir jeg usikker og redd.

Han var mer åpen og rett frem. Ga meg tilbakemeldinger som var så sterke at de kom inn i hodet mitt. Jobbet på en helt annen måte. I tillegg til at han var med fra begynnelsen da jeg var et vrak uten håp om noe som helst, før jeg flyttet for meg selv.

Byttet psyk. fordi jeg er flyttet til Oslo.

Men at hun ser at jeg ikke har innrømmet det, ja. Det er jo derfor jeg skriver til henne, vil hun skal fortelle meg hva det var!!!!! (: Skriver alt i 3 person. Ser på det utenfra liksom. Vet jo at hun vil det godt og det blir det sikkert tilslutt, for det er jo egentlig jeg og bare jeg som vet og kan gi svar, men det er greit å få tilbakemelding! Splittet inni meg dette her!

Tenker at det kanskje er lettere å åpne seg sammen andre som også har opplevd lignende? Det var nok derfor jeg hadde sånn tillit til den gamle psykologen.

Jeg vet jo innerst inne hva det var. Men dersom jeg innrømmer det for meg selv vil det få uante konsekvenser. Da må jeg faktisk forholde meg til det.

Hvordan skal jeg da klare å reise hjem til påske?

hmmm.....

Tusen takk for svar!

[Ritva]

Hmmm. Ja, det er nok det hun ser....At jeg ikke klarer å innrømme det enda.

Det er så skummelt for jeg er redd for at de skal se på meg som ekkel og bli irritert fordi jeg er meg. Men jeg MÅ komme videre nå, fordi dette ødelegger for meg.

Samtalegruppe uten å samtale, hehe.....ja... ikke no vits i det nei.

Det var lettere med den gamle fordi han ga mye mer tilbakemeldinger enn henne jeg går til nå.

Samtidig virket det som om han slet med angst selv, og det vistes innimellom, selv om han taklet det bra. Han var nok en liten resiliens han også. Derfor turde jeg åpne meg mer for ham.

Hun jeg har nå virker så utrolig trygg, og da blir jeg usikker og redd.

Han var mer åpen og rett frem. Ga meg tilbakemeldinger som var så sterke at de kom inn i hodet mitt. Jobbet på en helt annen måte. I tillegg til at han var med fra begynnelsen da jeg var et vrak uten håp om noe som helst, før jeg flyttet for meg selv.

Byttet psyk. fordi jeg er flyttet til Oslo.

Men at hun ser at jeg ikke har innrømmet det, ja. Det er jo derfor jeg skriver til henne, vil hun skal fortelle meg hva det var!!!!! (: Skriver alt i 3 person. Ser på det utenfra liksom. Vet jo at hun vil det godt og det blir det sikkert tilslutt, for det er jo egentlig jeg og bare jeg som vet og kan gi svar, men det er greit å få tilbakemelding! Splittet inni meg dette her!

Tenker at det kanskje er lettere å åpne seg sammen andre som også har opplevd lignende? Det var nok derfor jeg hadde sånn tillit til den gamle psykologen.

Jeg vet jo innerst inne hva det var. Men dersom jeg innrømmer det for meg selv vil det få uante konsekvenser. Da må jeg faktisk forholde meg til det.

Hvordan skal jeg da klare å reise hjem til påske?

hmmm.....

Tusen takk for svar!

Vel slik du beskriver dine psyk'er på så virker det nok som den sistnevnte kanskje er den riktige for deg. Hvorfor blir du så usikker og redd for at hun virker trygg..også utrolig trygg...da er du i trygge hender:)

Ja, jeg visste faktisk at du skrev i 3. person for dette er veldig, veldig normalt og vanlig...Er litt kjekt å vite at du er normal da:)Derfor avslører du også at du ikke selv har akseptert helt hva som gjelder. Skrive i 3. person er avstand og kan handle om hvem som helst...men ikke hvem det gjelder her...og det er _Deg_..og _Du_ er viktig. -Og det vet hun...hun er ikke interessert i å snakke med 3.person...hun er interessert i høre og lese om deg! Hvorfor skal hun snakke med en 3.person som ikke er tilstede når det Deg hun vil snakke med og hjelpe videre?? Det er ikke hun som skal fortelle deg om hva som har skjedd..det er du som må gjøre det...og det vet du. Jeg vet at det er vanskelig å forme ordene, skrive ordene i f.eks. Jeg-form, for det blir nært, skremmende nært...men til syvende og sist er det deg det gjelder og ingen, ingen andre. Det er utrolig tøft og slitsomt, men jeg kan nok love at det er verdt det!

Jeg er helt overbevist om at hun vil gi deg mange, positive tilbakemeldinger når du tør å være deg og være "jeg"..da vet hun hvem hun snakker med!

I en samtalegruppe er det ikke så vanlig å snakke i 3. person tror jeg:) I en gruppe er det gjerne også flere til stede, og det kan selvfølgelig være letere da å si "jeg", men i mellomtiden før det skjer, så kan du jo prøve å øve deg på psyk'en din...overraske henne med et "jeg":)

"dersom jeg innrømmer det for meg selv vil det få uante konsekvenser". De konsekvenser tror jeg er formet av dine egne følelser og tankeoppbygginger...dersom at jeg sier det...gjør det...da vil det helt sikkert det og det skje..og hvem har gitt deg svar på det allerede...jo, kun deg selv...spørs om det er riktig svar da:) Ja, vi må alle forholde oss til oss selv...og hvis du er redd for å reise hjem til påske (som er 3 uker til)...så har du jo 2 valg...Enten fortsetter du som nå, holder maska og har det vondt og tøft og vanskelig...og tar tak i dette når du er tilbake...ellers så satser du på degselv å være Jeg og ber psyk'en om råd...."Hva gjør jeg...jeg reiser hjem til påske..hvordan skal jeg takle det...?" For å få hjelp og svar på det så må du kanskje tørre å være DEG! Du er verdifull!

"Ikke noe stort blir til plutselig, heller ikke små ting, som en drueklase eller en liten fiken. Hvis du forteller meg at du har lyst på en fiken, svarer jeg at det tar tid. Fikentreet må først blomstre, så bære frukt, deretter må frukten bli moden".

Ikke løp fra deg selv,og Velkommen til Oslo-gryta:) håper du trives!

[Ritva]

Vel slik du beskriver dine psyk'er på så virker det nok som den sistnevnte kanskje er den riktige for deg. Hvorfor blir du så usikker og redd for at hun virker trygg..også utrolig trygg...da er du i trygge hender:)

Ja, jeg visste faktisk at du skrev i 3. person for dette er veldig, veldig normalt og vanlig...Er litt kjekt å vite at du er normal da:)Derfor avslører du også at du ikke selv har akseptert helt hva som gjelder. Skrive i 3. person er avstand og kan handle om hvem som helst...men ikke hvem det gjelder her...og det er _Deg_..og _Du_ er viktig. -Og det vet hun...hun er ikke interessert i å snakke med 3.person...hun er interessert i høre og lese om deg! Hvorfor skal hun snakke med en 3.person som ikke er tilstede når det Deg hun vil snakke med og hjelpe videre?? Det er ikke hun som skal fortelle deg om hva som har skjedd..det er du som må gjøre det...og det vet du. Jeg vet at det er vanskelig å forme ordene, skrive ordene i f.eks. Jeg-form, for det blir nært, skremmende nært...men til syvende og sist er det deg det gjelder og ingen, ingen andre. Det er utrolig tøft og slitsomt, men jeg kan nok love at det er verdt det!

Jeg er helt overbevist om at hun vil gi deg mange, positive tilbakemeldinger når du tør å være deg og være "jeg"..da vet hun hvem hun snakker med!

I en samtalegruppe er det ikke så vanlig å snakke i 3. person tror jeg:) I en gruppe er det gjerne også flere til stede, og det kan selvfølgelig være letere da å si "jeg", men i mellomtiden før det skjer, så kan du jo prøve å øve deg på psyk'en din...overraske henne med et "jeg":)

"dersom jeg innrømmer det for meg selv vil det få uante konsekvenser". De konsekvenser tror jeg er formet av dine egne følelser og tankeoppbygginger...dersom at jeg sier det...gjør det...da vil det helt sikkert det og det skje..og hvem har gitt deg svar på det allerede...jo, kun deg selv...spørs om det er riktig svar da:) Ja, vi må alle forholde oss til oss selv...og hvis du er redd for å reise hjem til påske (som er 3 uker til)...så har du jo 2 valg...Enten fortsetter du som nå, holder maska og har det vondt og tøft og vanskelig...og tar tak i dette når du er tilbake...ellers så satser du på degselv å være Jeg og ber psyk'en om råd...."Hva gjør jeg...jeg reiser hjem til påske..hvordan skal jeg takle det...?" For å få hjelp og svar på det så må du kanskje tørre å være DEG! Du er verdifull!

"Ikke noe stort blir til plutselig, heller ikke små ting, som en drueklase eller en liten fiken. Hvis du forteller meg at du har lyst på en fiken, svarer jeg at det tar tid. Fikentreet må først blomstre, så bære frukt, deretter må frukten bli moden".

Ikke løp fra deg selv,og Velkommen til Oslo-gryta:) håper du trives!

Huffa meg...glemte jo det viktigste...travel uke..DU er ikke EKKEL el irriterende! Du har mange ? i degselv du surrer med rundt og rundt...hvis du klarer å tine den Gryta di..og være "jeg"..så vil du etterhvert vite, se, føle og kjenne at du ikke er det, men stikk motsatt. Jeg lover faktisk:)

[sterksvak]

Vel slik du beskriver dine psyk'er på så virker det nok som den sistnevnte kanskje er den riktige for deg. Hvorfor blir du så usikker og redd for at hun virker trygg..også utrolig trygg...da er du i trygge hender:)

Ja, jeg visste faktisk at du skrev i 3. person for dette er veldig, veldig normalt og vanlig...Er litt kjekt å vite at du er normal da:)Derfor avslører du også at du ikke selv har akseptert helt hva som gjelder. Skrive i 3. person er avstand og kan handle om hvem som helst...men ikke hvem det gjelder her...og det er _Deg_..og _Du_ er viktig. -Og det vet hun...hun er ikke interessert i å snakke med 3.person...hun er interessert i høre og lese om deg! Hvorfor skal hun snakke med en 3.person som ikke er tilstede når det Deg hun vil snakke med og hjelpe videre?? Det er ikke hun som skal fortelle deg om hva som har skjedd..det er du som må gjøre det...og det vet du. Jeg vet at det er vanskelig å forme ordene, skrive ordene i f.eks. Jeg-form, for det blir nært, skremmende nært...men til syvende og sist er det deg det gjelder og ingen, ingen andre. Det er utrolig tøft og slitsomt, men jeg kan nok love at det er verdt det!

Jeg er helt overbevist om at hun vil gi deg mange, positive tilbakemeldinger når du tør å være deg og være "jeg"..da vet hun hvem hun snakker med!

I en samtalegruppe er det ikke så vanlig å snakke i 3. person tror jeg:) I en gruppe er det gjerne også flere til stede, og det kan selvfølgelig være letere da å si "jeg", men i mellomtiden før det skjer, så kan du jo prøve å øve deg på psyk'en din...overraske henne med et "jeg":)

"dersom jeg innrømmer det for meg selv vil det få uante konsekvenser". De konsekvenser tror jeg er formet av dine egne følelser og tankeoppbygginger...dersom at jeg sier det...gjør det...da vil det helt sikkert det og det skje..og hvem har gitt deg svar på det allerede...jo, kun deg selv...spørs om det er riktig svar da:) Ja, vi må alle forholde oss til oss selv...og hvis du er redd for å reise hjem til påske (som er 3 uker til)...så har du jo 2 valg...Enten fortsetter du som nå, holder maska og har det vondt og tøft og vanskelig...og tar tak i dette når du er tilbake...ellers så satser du på degselv å være Jeg og ber psyk'en om råd...."Hva gjør jeg...jeg reiser hjem til påske..hvordan skal jeg takle det...?" For å få hjelp og svar på det så må du kanskje tørre å være DEG! Du er verdifull!

"Ikke noe stort blir til plutselig, heller ikke små ting, som en drueklase eller en liten fiken. Hvis du forteller meg at du har lyst på en fiken, svarer jeg at det tar tid. Fikentreet må først blomstre, så bære frukt, deretter må frukten bli moden".

Ikke løp fra deg selv,og Velkommen til Oslo-gryta:) håper du trives!

Tusen takk for så gode svar og råd!

Du er et av de kloke menneskene du!

Nå forstår jeg faktisk litt mer hvorfor jeg føler at jeg stanger hodet i veggen hos den nye psyken. Må hele tiden ha bekreftelse, men det blir aldri nok.

Så det er vanlig å skrive i 3 person? visste jeg ikke. Synes liksom jeg har vært "flink" og fortalt, og så HOLDER DET IKKE! Blir så fortvilet.

Men da er jeg på en måte normal da! Litt godt også.

Det jeg ikke klarer forholde meg til er hva jeg må ta oppgjør med dersom jeg innrømmer.

Er en liten gutt der som ikke behøver mer turbulens i livet sitt nå. Og et oppgjør blir ikke bra.

Han kan ikke få det på toppen av resten han har opplevd. Han er så redd og utrygg allerede. Og jeg har så dårlig samvittighet for at jeg holder meg her og "lar ham i stikken"......

Samtidig har han bodd så mange plasser til nå at det er best han får være der han er. Og det kan ikke jeg rote til for ham. Jeg tror ikke han (VET, for det har jeg tenkt gjennom.)

opplever overgrep av den typen der.

Det er det som er så vanskelig for meg å takle hvis jeg må innrømme dette her.

Prøver å ta vare på ham så godt jeg kan, og dersom jeg må innse fakta, vil jeg ikke klare å forholde meg til dem der hjemme. Tenker ofte at det hadde vært bedre å fortsette livet uten dem.

Men holder kontakten for hans del.

Men det er jo bare det JEG tenker at jeg blir nødt til....jeg må jo ikke av fri vilje gå rett inn i helvetesgapet.

Det fører ikke noe med seg likevel.

De skulle visst at jeg skriver dette om dem!

Jeg har venner, merkelig nok. Så altfor flink til å trekke meg unna. Men kan ikke åpne dette for dem, de er jo bare mennesker og har sitt å streve med, de kan ikke ta imot det jeg har.

Ikke alle mennesker kan takle at man forteller. Og hvis jeg åpner blir de så slitne av meg. Det kan jeg ikke risikere. Føler heller ikke at det er riktig.

Tenkte på smi.....hvis jeg tør gå dit. Er så tøff i trynet men feig når det kommer til stykket. Innbiller meg at det er lettere å gå dersom jeg har noe "konkret"!!!! (les: samtalegruppe)

Tenker at det kanskje er bra for meg å dra dit, men da har jeg jo et ansikt!!!!

Farlig helt alene!

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare. Jeg har fått masse ut av det!

[sterksvak]

Tusen takk for så gode svar og råd!

Du er et av de kloke menneskene du!

Nå forstår jeg faktisk litt mer hvorfor jeg føler at jeg stanger hodet i veggen hos den nye psyken. Må hele tiden ha bekreftelse, men det blir aldri nok.

Så det er vanlig å skrive i 3 person? visste jeg ikke. Synes liksom jeg har vært "flink" og fortalt, og så HOLDER DET IKKE! Blir så fortvilet.

Men da er jeg på en måte normal da! Litt godt også.

Det jeg ikke klarer forholde meg til er hva jeg må ta oppgjør med dersom jeg innrømmer.

Er en liten gutt der som ikke behøver mer turbulens i livet sitt nå. Og et oppgjør blir ikke bra.

Han kan ikke få det på toppen av resten han har opplevd. Han er så redd og utrygg allerede. Og jeg har så dårlig samvittighet for at jeg holder meg her og "lar ham i stikken"......

Samtidig har han bodd så mange plasser til nå at det er best han får være der han er. Og det kan ikke jeg rote til for ham. Jeg tror ikke han (VET, for det har jeg tenkt gjennom.)

opplever overgrep av den typen der.

Det er det som er så vanskelig for meg å takle hvis jeg må innrømme dette her.

Prøver å ta vare på ham så godt jeg kan, og dersom jeg må innse fakta, vil jeg ikke klare å forholde meg til dem der hjemme. Tenker ofte at det hadde vært bedre å fortsette livet uten dem.

Men holder kontakten for hans del.

Men det er jo bare det JEG tenker at jeg blir nødt til....jeg må jo ikke av fri vilje gå rett inn i helvetesgapet.

Det fører ikke noe med seg likevel.

De skulle visst at jeg skriver dette om dem!

Jeg har venner, merkelig nok. Så altfor flink til å trekke meg unna. Men kan ikke åpne dette for dem, de er jo bare mennesker og har sitt å streve med, de kan ikke ta imot det jeg har.

Ikke alle mennesker kan takle at man forteller. Og hvis jeg åpner blir de så slitne av meg. Det kan jeg ikke risikere. Føler heller ikke at det er riktig.

Tenkte på smi.....hvis jeg tør gå dit. Er så tøff i trynet men feig når det kommer til stykket. Innbiller meg at det er lettere å gå dersom jeg har noe "konkret"!!!! (les: samtalegruppe)

Tenker at det kanskje er bra for meg å dra dit, men da har jeg jo et ansikt!!!!

Farlig helt alene!

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare. Jeg har fått masse ut av det!

Har fått sove i natt.

Så godt!

Sovna etter 1/2 time faktisk, våkna etter en time som vanlig, og sovna igjen!!!!!!!

Blir så lettet. En natts ordentlig søvn. Deilig.

Måtte bare få sagt det!

[Ritva]

Tusen takk for så gode svar og råd!

Du er et av de kloke menneskene du!

Nå forstår jeg faktisk litt mer hvorfor jeg føler at jeg stanger hodet i veggen hos den nye psyken. Må hele tiden ha bekreftelse, men det blir aldri nok.

Så det er vanlig å skrive i 3 person? visste jeg ikke. Synes liksom jeg har vært "flink" og fortalt, og så HOLDER DET IKKE! Blir så fortvilet.

Men da er jeg på en måte normal da! Litt godt også.

Det jeg ikke klarer forholde meg til er hva jeg må ta oppgjør med dersom jeg innrømmer.

Er en liten gutt der som ikke behøver mer turbulens i livet sitt nå. Og et oppgjør blir ikke bra.

Han kan ikke få det på toppen av resten han har opplevd. Han er så redd og utrygg allerede. Og jeg har så dårlig samvittighet for at jeg holder meg her og "lar ham i stikken"......

Samtidig har han bodd så mange plasser til nå at det er best han får være der han er. Og det kan ikke jeg rote til for ham. Jeg tror ikke han (VET, for det har jeg tenkt gjennom.)

opplever overgrep av den typen der.

Det er det som er så vanskelig for meg å takle hvis jeg må innrømme dette her.

Prøver å ta vare på ham så godt jeg kan, og dersom jeg må innse fakta, vil jeg ikke klare å forholde meg til dem der hjemme. Tenker ofte at det hadde vært bedre å fortsette livet uten dem.

Men holder kontakten for hans del.

Men det er jo bare det JEG tenker at jeg blir nødt til....jeg må jo ikke av fri vilje gå rett inn i helvetesgapet.

Det fører ikke noe med seg likevel.

De skulle visst at jeg skriver dette om dem!

Jeg har venner, merkelig nok. Så altfor flink til å trekke meg unna. Men kan ikke åpne dette for dem, de er jo bare mennesker og har sitt å streve med, de kan ikke ta imot det jeg har.

Ikke alle mennesker kan takle at man forteller. Og hvis jeg åpner blir de så slitne av meg. Det kan jeg ikke risikere. Føler heller ikke at det er riktig.

Tenkte på smi.....hvis jeg tør gå dit. Er så tøff i trynet men feig når det kommer til stykket. Innbiller meg at det er lettere å gå dersom jeg har noe "konkret"!!!! (les: samtalegruppe)

Tenker at det kanskje er bra for meg å dra dit, men da har jeg jo et ansikt!!!!

Farlig helt alene!

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare. Jeg har fått masse ut av det!

Du må ikke misforstå, for du har har vært kjempeflink, tøff og modig som har fortalt, selv om det er i 3. person. -Men nå begynner du å bli klar til å bli enda flinkere:.)

"Det jeg ikke klarer forholde meg til er hva jeg må ta oppgjør med dersom jeg innrømmer".

Hvordan vet du hva du må forholde deg til og ta oppgjør med da hvis du ikke har innrømmet? Da tror jeg du i den runde, svarte gryta di igjen:) hvor dine egne tanker og følelser ligger...hvor ingen har fått "innsyn" slik at de kan hjelpe deg med å se deg selv og ditt fra en annen vinkel. Da tenker du ting og tang som kan skje...og det er absolutt ikke ting som behøver å skje:)

Er ikke helt sikker på om jeg skjønte om den lille gutten er hos deg eller annet sted. -Men det jeg vet er at han vil også få det mye bedre og tryggere når du har det bra! Nå er du veldig usikker, føler deg alene og har det vondt..også er det noe som heter "Alt til sin tid..og ting tar tid"...Jeg kan ikke gjenta for ofte at DU er viktig med alle dine sider, tanker og følelser uansett!. Jeg synes kanskje at du skal bruke litt tid og krefter til å klare og forholde deg til degselv først og fremst. Du er ikke egoistisk eller få dårlig samvittighet av den grunn...for det du gjør for degselv gjør du også for andre og de rundt deg som er glade i deg for den du er og hva du står for! Hvis du klarer, og det gjør du vett du med tiden og når ønsket og viljen er tilstede:) å forholde deg til degselv, så blir det også mye enklere å forholde seg til andre rundt deg. Du må uansett være deg for degselv før du kan være der for andre...

Venner er godt å ha...det er forskjell på bekjente og venner..men du vetselv hvem som er dine venner som tar deg som du er og er glad i deg for den du er...ikke hva du har gjort, sagt eller vært utsatt for! Så hvis du tenker deg om så er det kanskje en venn som kan være med deg f.eks. til SMI. SMI er ganske så ufarlig ...selvfølgelig ikke første gang... da har alle de samme tanker og følelser om dette lik dine:) Det eneste farlig du møter er ansikter lik ditt:-).

Så godt at du fikk sove litt mere da...søvn er viktig:)

[sterksvak]

Du må ikke misforstå, for du har har vært kjempeflink, tøff og modig som har fortalt, selv om det er i 3. person. -Men nå begynner du å bli klar til å bli enda flinkere:.)

"Det jeg ikke klarer forholde meg til er hva jeg må ta oppgjør med dersom jeg innrømmer".

Hvordan vet du hva du må forholde deg til og ta oppgjør med da hvis du ikke har innrømmet? Da tror jeg du i den runde, svarte gryta di igjen:) hvor dine egne tanker og følelser ligger...hvor ingen har fått "innsyn" slik at de kan hjelpe deg med å se deg selv og ditt fra en annen vinkel. Da tenker du ting og tang som kan skje...og det er absolutt ikke ting som behøver å skje:)

Er ikke helt sikker på om jeg skjønte om den lille gutten er hos deg eller annet sted. -Men det jeg vet er at han vil også få det mye bedre og tryggere når du har det bra! Nå er du veldig usikker, føler deg alene og har det vondt..også er det noe som heter "Alt til sin tid..og ting tar tid"...Jeg kan ikke gjenta for ofte at DU er viktig med alle dine sider, tanker og følelser uansett!. Jeg synes kanskje at du skal bruke litt tid og krefter til å klare og forholde deg til degselv først og fremst. Du er ikke egoistisk eller få dårlig samvittighet av den grunn...for det du gjør for degselv gjør du også for andre og de rundt deg som er glade i deg for den du er og hva du står for! Hvis du klarer, og det gjør du vett du med tiden og når ønsket og viljen er tilstede:) å forholde deg til degselv, så blir det også mye enklere å forholde seg til andre rundt deg. Du må uansett være deg for degselv før du kan være der for andre...

Venner er godt å ha...det er forskjell på bekjente og venner..men du vetselv hvem som er dine venner som tar deg som du er og er glad i deg for den du er...ikke hva du har gjort, sagt eller vært utsatt for! Så hvis du tenker deg om så er det kanskje en venn som kan være med deg f.eks. til SMI. SMI er ganske så ufarlig ...selvfølgelig ikke første gang... da har alle de samme tanker og følelser om dette lik dine:) Det eneste farlig du møter er ansikter lik ditt:-).

Så godt at du fikk sove litt mere da...søvn er viktig:)

ja, jeg må gå til smi nå. Det er det beste.

Har ingen som kan hjelpe med den bunnløse fortvilelsen som kommer kastende innimellom.

De vennenne her, er gjennom skolen, og alle strever for det er så hardt å komme inn på det vi prøver på.

Bor ikke hjemme, og har dårlig samv pga min nevø som bor hos ham som gjorde dette. men han har bodd i mange fosterhjem til nå, så er best at han får være der han er. Og at det ikke er så mye krangling rundt ham.

Men ringer ofte, passer på, kjefter når de behandler ham dårlig, og sparer sånn at jeg tar ham med på ferie. Kan ikke gjøre mer, må passe på meg selv tror jeg.

Vil ikke spørre noen om smi, men det ordner seg, får hjelp. (takk b.)

Tusen takk!

Ellers har jeg fått helgene til å gå. De er værst.

[sterksvak]

ja, jeg må gå til smi nå. Det er det beste.

Har ingen som kan hjelpe med den bunnløse fortvilelsen som kommer kastende innimellom.

De vennenne her, er gjennom skolen, og alle strever for det er så hardt å komme inn på det vi prøver på.

Bor ikke hjemme, og har dårlig samv pga min nevø som bor hos ham som gjorde dette. men han har bodd i mange fosterhjem til nå, så er best at han får være der han er. Og at det ikke er så mye krangling rundt ham.

Men ringer ofte, passer på, kjefter når de behandler ham dårlig, og sparer sånn at jeg tar ham med på ferie. Kan ikke gjøre mer, må passe på meg selv tror jeg.

Vil ikke spørre noen om smi, men det ordner seg, får hjelp. (takk b.)

Tusen takk!

Ellers har jeg fått helgene til å gå. De er værst.

for jeg kan jo være som jeg er, om jeg er sterk eller svak spiller ingen rolle.

ja takk begge deler kanskje?

passer liksom ikke inn i en kategori.