tanker

[Gjest navneløs]

Kroppen min er stygg og ufyselig ekkel. Jeg skammer meg over den.

Vil ikke være i den mer. Jeg vil ut og vekk. Klarer ikke å være her lengre med den. Har lyst til å synke sammen og flyte vekk.

Jeg vil være vektløs, uten konturer. En sky eller en drøm som kan fly dit den vil uten hodet eller kropp.

Jeg vil ikke være menneske.

[huufsa]

Kroppen din har en stygg og ufyselig ekkel skam i seg. Kroppen din har vært utsatt for noe stygt og ufyselig ekkelt... Kroppen din er deg... Den som utsatte deg for dette stygge, ufyselige.. -bør skamme seg. Ikke du.

Du har ikke noe å skamme deg over. Du skal være det mennesket du er, og du skal være stolt over deg selv!

Søk den hjelpen du trenger for å komme deg videre med livet ditt... -Som det stolte mennesket du bør være!

[Ritva]

Åh så mange av oss som har hatt de samme tanker som deg. -Men den/de som har fått deg til å føle og ønske slik vinner og det vet jeg at du ikke vil. Din kropp er IKKE stygg og ekkel...den er boligen til dine tanker, følelser og opplevelser. Kroppen din har ikke gjordt noe galt, DU har ikke gjordt noe galt...men noen eller noe har gjordt noe galt mot den som får deg til å flykte...Det er ikke DIN skam eller skyld! Du er verdifull, ikke flykt fra deg selv..søk hjelp med det du sliter med.

[agapetos]

kjære, kjære navneløs!

I så mange stille nattetimer har jeg felt bøttevis med tårer og tenkt samme tanker som deg, og jeg vet det ikke hjelper om jeg sier: "det vil bli bedre!" for slik kjennes det ikke for deg nå.

men selv om du ikke tror det vil jeg allikevel si det: DU ER VAKKER!

jeg kan jo ikke annet enn å snakke om egen erfaring, men dine ord er som mine. og jeg forstår at du har det vont nå. for meg symboliserte kroppen min alt jeg var blitt utsatt for. problemet var bare at jeg trodde alt var min feil. derfor hatet jeg kroppen min. fordi jeg med min kropp hadde latt meg selv bli voldtatt av en i familien min. jeg skammet meg, for jeg klarte ikke å si nei. jeg bare lå der - helt apatisk. og bare hatet. ikke han, men MEG!

alt jeg ville var å flykte. bort fra min egen kropp og identitet. for det var jo den som var skitten. eller?

jeg refererte kroppen min som "fienden". den var liksom ikke meg. hadde "fienden" vært en del av meg hadde jeg ikke overlevd for skammen var for stor.

dessverre kan vi ikke skille oss fra kroppen vår. vi må rett og slett leve med den og alt den har vært igjennom. og det gjør vondt. forbanna vondt!

og det finnes bare en måte og ta kontrollen tilbake på, og det er å snakke. snakke i evigheter. snakke til man er så sliten at tårekanalene er tømt og til hodet har sluttet å produsere tanker. først da kan man ta en liten pause før man gjør det samme en gang til, og en gang til osv....

just hang in there friend...

ønsker deg alt det beste for fremtiden. ta en dag av gangen og tenk på deg selv.

mange klemmer fra Agapetos (en gammel forum-skribent som ikke er så mye på nett lengre pga magel på nett) )

[Gjest linn007]

Kjære deg...

Da jeg leste innlegget ditt ble jeg utrolig lei meg.Jeg har vært jeg også.

Selv om jeg bare er 16 år så har jeg opplevd mye. Da jeg var 13 år hadde jeg min første kjæreste, vi var sammen til jeg var 15 år, da fant jeg en annen. vi har nå vært sammen i 1 år. Det jeg ikke tenkte på da jeg gjorde det slutt med den første kjæresten min, var hvordan han ville reagere...

Å da jeg fant den nåværende kjæreste så klikka x min. Han har truet meg mange ganger. Når han er full eller lei seg så ringer han og forteller hvor mye han elsker meg. Da vi to var sammen ble jeg misbrukt av kameraten hans...Kjærsten min trodde på meg. Heldigvis. Men etter noen mnd så begynte han å bli rar. Masse rare tanker i hodet sitt. Jeg skjønte ikke at han hadde klikka før han en dag banka meg. Det endte med at han banka meg 3 ganger, knekte nesten armen min og ikke før da bestemte jeg meg for å gå fra han. Etter jeg ble misbrukt så likte jeg ikke kroppen min...prøvde å ta selvmord mange ganger. Nå har det altså skjedd igjen, jeg har blitt misbrukt av en nær venn av meg. Selvsagt trodde jeg aldri det kom til å skje..han var jo så snill. Nå i helga skal jeg anmelde han, fortelle det til foreldrene mine og alt som følger med. skal ha rettsak, det er det jeg gruer meg til. Føler meg heller aldri skikkelig ren som før, nå dusjer jeg 3 ganger om dagen...med masse såpe osv, men enda så føler jeg hendene hans over hele meg. Har hatt delvis anoreksia pga det. Nå i helga er det slutt.

å dersom jeg vinner rettsaken og han blir straffet, da jubler jeg og lever videre.

men dersom jeg taper.... da har ikke mamma eller pappa minste jenta si lengre...

tenker på deg.

klem fra...