En presentasjon

[Bugge1365380662]

Endel av dere som har vært mye på disse sidene i lang tid har kanskje lagt merke til at jeg har gitt tilbakemelding til mange av dere.Dette er første gangen jeg skriver det første innlegget, og det er kanskje litt symptomatisk for meg at det er lettere for meg å prøve å hjelpe andre , enn selv å søke trøst og hjelp. Tenkte jeg kunne si litt om meg selv. Har vært utsatt for omsorgssvikt og senere overgrep i ungdomstiden.Hadde da store problemer med panikkangst,prestasjonsangst og depresjoner. Den eneste voksne jeg hadde til å hjelpe meg med dette var han som forgrep seg på meg. Iårene som fulgte utviklet jeg flere nevrologise lidelser,Hvorav spesielt en av dem er regnet for å være spesielt smertefull. De siste 15 årene har jeg slitt med overspising / tvangsspising. Etter jeg fikk barn fikk jeg bekkenleddsyndrom og har hatt det i mange år. Har utdannelse, men har ikke vært i jobb de siste årene. Jeg har lidd mye i helsevesenet, før jeg endelig kom meg til en fantastisk psykiater. Nå har jeg gått i terapi i flere år og føler det forandrer livet mitt sakte men sikkert. Men ofte føler jeg meg svært ensom. Jeg har vansker for å dele dette her med venner,og føler også at jeg må skjerme mannen min så det ikke blir for mye på ham. Jeg tenker ofte at jeg blir så dritlei av meg selv og mitt eget liv, så hvordan kan da andre rundt meg orke meg. Tåle meg.Men dette er selvfølgelig en så stor del av meg og min tankeverden, og jeg føler meg ofte som et skall i sosiale sammenhenger. Nå skal jeg begynne på attføring til høsten og videreutdanne meg. Skal ha møte med aetat om 2 dager og gruer meg noe forferdelig.

Til slutt vil jeg si at hvis jeg skulle gi dårlige råd eller såre noen, så er det selvfølgelig ikke hensikten. Men det er godt og kanskje kunne bruke litt av elendigheten og erfaringene sine til noe godt.

[Kizza1365380506]

Når man har opplevd så mye vondt som deg synes jeg det er en selvfølge at det er problematisk å snakke om det. Men har du fortalt mannen din at du sliter og ikke orker å snakke om det. Jeg mener en skal ikke dynge partneren ned med problemene sine, det gjør ikke jeg heller. Men det er greit å gjøre dem oppmerksomme liksom. Gir man råd ut i fra hva en selv følger, slik som jeg gjør nå, må man gjøre regning med at det av og til er litt feil. Ikke alle løsninger passer alle mennesker vi er jo forskjellige. Men du skal nå ikke slutte å gi råd for det. Alle vet at det er velment. Så det må du iallefall ikke tenke på.

Det at du skriver dette innlegget er en god begynnelse for deg. Jeg har iallefall hatt veldig godt av å få råd her inne. Her er det iallefall mennesker som forstår deg. Og som ikke dømmer. Synes du er flink jeg.

Når det gjelder AETAT kunne du gjerne sette tankene dine ned på papiret idag. Og så sette opp spørsmål du lurer på. Ta disse spørsmålene med deg for det er utrolig lett å glemme hva en skal spørre om når en først sitter der.

Ønsker deg lykke til og håper du får en god løsning på problemet ditt om to dager.

Mvh

[kvakker]

Hei.

Jeg synes du viser veldig styrke i det innlegget ditt.

Ja,livet er forbanna hardt når det blir slik.

Jeg kjenner meg selv igjen i det du skriver.

Men du viser at det går an å snu det negative over til lærdom.

For å kunne bruke det positivt.

Og det er en fin måte å overleve på.

Selv tenker jeg at alt har en grunn.

Kanskje det er meningen at vi skal ha disse erfaringene for å kunne bruke dem til noe.

Slik velger ihvertfall jeg å tenke, men det er ikke alltid like lett nei.

Men vi prøver ihvertfall,ikke sant?

[Gjest pomona]

Hei Bugge.

Vil bare si velkommen, og håper du får like stort utbytte av dette forumet som jeg. Føler at det er stor takhøyde her, dine meninger og synspunkt kommer godt med. Håper å lese mer fra deg.

Klem

[Bugge1365380662]

Når man har opplevd så mye vondt som deg synes jeg det er en selvfølge at det er problematisk å snakke om det. Men har du fortalt mannen din at du sliter og ikke orker å snakke om det. Jeg mener en skal ikke dynge partneren ned med problemene sine, det gjør ikke jeg heller. Men det er greit å gjøre dem oppmerksomme liksom. Gir man råd ut i fra hva en selv følger, slik som jeg gjør nå, må man gjøre regning med at det av og til er litt feil. Ikke alle løsninger passer alle mennesker vi er jo forskjellige. Men du skal nå ikke slutte å gi råd for det. Alle vet at det er velment. Så det må du iallefall ikke tenke på.

Det at du skriver dette innlegget er en god begynnelse for deg. Jeg har iallefall hatt veldig godt av å få råd her inne. Her er det iallefall mennesker som forstår deg. Og som ikke dømmer. Synes du er flink jeg.

Når det gjelder AETAT kunne du gjerne sette tankene dine ned på papiret idag. Og så sette opp spørsmål du lurer på. Ta disse spørsmålene med deg for det er utrolig lett å glemme hva en skal spørre om når en først sitter der.

Ønsker deg lykke til og håper du får en god løsning på problemet ditt om to dager.

Mvh

En stor takk til dere som gav meg tilbakemelding på innlegget mitt. Det varmet veldig. Takk for råd om møtet med aetat, det skal jeg følge.

Jeg traff mannen min når vi var veldig unge, og han har vært en fantastisk støtte for meg. Lurer mange ganger på hvordan det hadde vært uten han. I og med at han har levd med meg i snart 15 år så sier det seg selv at livet mitt sliter på ham også.Jeg synes det har vært og er vanskelig å finne en balanse mellom å ikke slite ham ut med problemene mine, og det å trekke seg for langt unna så han ikke går helt lei.Spesielt når jeg sliter på nettene og vet han trenger å sove.Da føler jeg meg ekstra ensom. Men nå får jeg øse angsten og elendigheten ut på nettet. Nattdyr som jeg er.