20 år etter

[Gjest Deep shit]

... kommer det til overflaten igjen. Trodde det var dødt ogbegravet,men den gang ei. Var utsatt for det man nåfortiden kaller "misbruk av jevnaldrende", altså noe som ikke kan tas ti en rettssal fordi det var "frivillig" -men det startet da jeg var 12 år, ikke akkurat rivillig -jeg skjønte knapt hva som skjedde og siden bare fortsatte det i mange år frem til jeg var 20 - da var jeg en hore i egne øyne. Mejn traff en som ble glad i meg, vi giftet oss og fikk barn, men brukte ti årpå å få tillit til at han var glad imeg.

Når den tilliten var bygd opp og blitt sterk så ble den så sterk at han todre å fortelle meg at han haddevert utro.

Dermed brast tilliten i tusen knas. Det gjorde såvondt at jeg etter et par dager rett og slett måtte begrave smerten. Jeg ristet den va meg, tojk på meg ringen igjen og var ferdig med saken. Men detgikk sjeldnere ogsjeldnere mellom hver gang jeg var villig til åha sex. Gikk gjerne og la meg to timer etter ham f.eks for å slippe "mas".

Men så en dag, i fylla, mens vi hadde sex kom han med ord som for meg opplevdes som fryktelig grove, nedsettende (f.eks "er du kåt nå") og jeg trekker meg vekk. Sexlivet vårt blir etter dette nærmest ikke-eksisterende.

Jeg snakker med ham om dette, sier at hvis han forsatt vil være gift med meg så får han akseptere at jeg ikke ønsker sex. Vi har to barn som er krevende, så resultatete er gitt, ingen av oss har lyst å bryte opp og starte på nytt, må da selge båt og hus og bil, alt dt som gjør livet behagelig.

Jeg kan klare å ha det sånn, mente jeg, men nå er jeg begynt å gå opp i limingen. Problemet er at sex er "grisete", den eneste sexen jeg jklarer er den som foregår i dusjen med meg selv -renslig. Jeg vet hvorfor, jeg vet at det er sånn, men jeg kan ikke si det til en eneste person. Det er for sensitivt. Men jeg trenger hjelp til å komme meg ut av et ekteskap som er i ferd med å kvele meg. vi skal til familiekontoret om et par uker, men jeg kan selvsagt ikke si noe om dette der. han skal jo være med,og da blir det bare bråk når vi kommer hjem. så jeg fortsetter å være flink pike med et ikke-eksisterende sex.liv.

[Gjest Maar]

Du bør snakke med noen...Kan du ikke snakke med hene på familievernkontoret alene først ?

[Gjest et medmenneske]

Det høres ut som du har mer å slite med akkurat nå enn hva et menneske kan klare å sette på plass alene.

Ting topper seg av og til, og da blir det vanskelig å se "klart" uten å ha noen å lufte det med.

Et ekteskap uten sex høres heller ikke ut som noe bra.

Ikke rart tanker kommer opp igjen. Når man har hatt det tøfft tidligere, er man ofte mer sårbare senere i livet dersom man er i krise.

Da tenderer ting å komme tilbake.......

Har villet søke hjelp for dette. Det er jo psykologer som er privatpraktiserende og ikke har så lang ventetid. Eller du kan snakke med fastlegen din dersom denne virker ok....

Ikke gi opp.

Lykke til

[fuji1365380447]

Jeg syntes at du gjør mannen din utrolig urett ved å ikke fortelle han om årsaken til at du ikke vil ha sex lenger.

Du gir ham ingen mulighet til å støtte deg, eller til at dere sammen kan løse problemet. Jeg er sikker på at han ikke sier ting som " er du kåt nå" - for å såre deg. Dette er et utslag av en seksuelt frustrert mann som er redd for at hans kone ikke elsker ham lenger.

Han kan jo ikke vite at det er slike ting som er med på å låse situasjonen enne mer til for deg.

Dette er en floke dere bør løse opp i sammen. Du vil ikke gjøre ekteskapet eller livet ditt bedre ved å trekke deg vekk nå. Få hjelp til å bearbeide overgrepet, og involver mannen din i prosessen. Gi ham muligheten til å hjelpe og støtte deg.

Lykke til.

[fudge]

Jeg syntes at du gjør mannen din utrolig urett ved å ikke fortelle han om årsaken til at du ikke vil ha sex lenger.

Du gir ham ingen mulighet til å støtte deg, eller til at dere sammen kan løse problemet. Jeg er sikker på at han ikke sier ting som " er du kåt nå" - for å såre deg. Dette er et utslag av en seksuelt frustrert mann som er redd for at hans kone ikke elsker ham lenger.

Han kan jo ikke vite at det er slike ting som er med på å låse situasjonen enne mer til for deg.

Dette er en floke dere bør løse opp i sammen. Du vil ikke gjøre ekteskapet eller livet ditt bedre ved å trekke deg vekk nå. Få hjelp til å bearbeide overgrepet, og involver mannen din i prosessen. Gi ham muligheten til å hjelpe og støtte deg.

Lykke til.

Hva er det du mener her? Er hun pliktig å fortelle mannen sin at hun er utsatt for overgrep som barn?? Det syns jeg var litt drøyt...!

Jeg er enig i at hun bør uttrykke at hun har problemer nå som gjør at sex er vanskelig, kanskje spesielt så han ikke tror det er hans skyld, men hun har INGEN plikt til å si eller fortelle noe som hun ikke er klar for å dele! Hun gjør ikke noen urett fordet! Mange ting ville nok kanskje blitt enklere å både takle og forstå om hun delte sine opplevelser med mannen sin, men da skal det være fordi hun ØNSKER det og fordi hun føler hun kan stole på han og at han gir trygghet nok til at hun kan fortelle.

Utroskap er vel heller ikke akkurat tillitsvekkende...

"Deep shit" - jeg håper at dere finner ut av ting! Jeg tror det er veldig viktig at dere snakker mer om deres tanker rundt det at han var utro. Det er ikke rart du ikke har lyst på sex når dette ligger og trykker i bakhodet! For det gjør det, når du bare har svelget det ned uten å bearbeide det... Jeg kan vanskelig se for meg hvordan dere kan klare å bygge opp tilliten igjen uten å sammen gå gjennom dette skikkelig.

Når dere så (forhåpentligvis) kommer ut på andre siden, så håper jeg du finner det trygt å fortelle din kjære litt mer om hvorfor sex og nærhet er vanskelig og "grisete". Men husk da at du gjør det fordi du _velger_ det... ikke fordi du er pliktig.

Den eneste du skylder noe er deg selv... Du skylder degselv en sjanse til å jobbe deg gjennom og bli "ferdig" med alle de dårlige erfaringene du har hatt i oppveksten. For du fortjener å ha det bra! )

Lykke til!!

[Gjest jeje8]

Du bør snakke med noen...Kan du ikke snakke med hene på familievernkontoret alene først ?

Det er utrolig hva et ekteskap kan tåle hvis man er åpne med hverandre og søker hjelp når man trenger det.I lange perioder, og da snakker jeg flere år, har jeg ikke klart å ha sex med mannen min. Men det er utrolig hva som går så lenge han skjønner hva som skjer og kommunikasjonen er god. Det er selvfølgelig ikke lett alltid, men tenk over om det egentlig er mannen din du vil bli kvitt. Overgriperne har en tendens til å bli med på

lasset. Og dem er det en lang og møysommelig prosess som skal til for å bli kvitt. Søk hjelp. Det er faktisk mindre skummelt enn en skulle tro. Ingen tvinger deg til å snakke om ting før du selv vil. Jeg husker at i begynnelsen av min terapi startet jeg med å fortelle at jeg hadde opplevelser jeg ikke klarte å snakke om . Lenge var jeg der. Så kom det gradvis. Uansett, lykke til. Jeg ønsker det aller beste for deg.

[fuji1365380447]

Hva er det du mener her? Er hun pliktig å fortelle mannen sin at hun er utsatt for overgrep som barn?? Det syns jeg var litt drøyt...!

Jeg er enig i at hun bør uttrykke at hun har problemer nå som gjør at sex er vanskelig, kanskje spesielt så han ikke tror det er hans skyld, men hun har INGEN plikt til å si eller fortelle noe som hun ikke er klar for å dele! Hun gjør ikke noen urett fordet! Mange ting ville nok kanskje blitt enklere å både takle og forstå om hun delte sine opplevelser med mannen sin, men da skal det være fordi hun ØNSKER det og fordi hun føler hun kan stole på han og at han gir trygghet nok til at hun kan fortelle.

Utroskap er vel heller ikke akkurat tillitsvekkende...

"Deep shit" - jeg håper at dere finner ut av ting! Jeg tror det er veldig viktig at dere snakker mer om deres tanker rundt det at han var utro. Det er ikke rart du ikke har lyst på sex når dette ligger og trykker i bakhodet! For det gjør det, når du bare har svelget det ned uten å bearbeide det... Jeg kan vanskelig se for meg hvordan dere kan klare å bygge opp tilliten igjen uten å sammen gå gjennom dette skikkelig.

Når dere så (forhåpentligvis) kommer ut på andre siden, så håper jeg du finner det trygt å fortelle din kjære litt mer om hvorfor sex og nærhet er vanskelig og "grisete". Men husk da at du gjør det fordi du _velger_ det... ikke fordi du er pliktig.

Den eneste du skylder noe er deg selv... Du skylder degselv en sjanse til å jobbe deg gjennom og bli "ferdig" med alle de dårlige erfaringene du har hatt i oppveksten. For du fortjener å ha det bra! )

Lykke til!!

"Den eneste du skylder noe er deg selv... " - skriver du.

Det er jeg svært uenig i. Jeg mener at når man er gift, så har man et ansvar overfor sin ektemake - og man bør involvere hverandre i alvorlige ting som får konsekvenser får den andre.

Selv om man er blitt misbrukt, og dette gjør hverdagslivet og sexlivet vanskelig å takle, så har man likevel et ansvar som voksent menneske og ektefelle.

Prøv og sett deg inn i hans situasjon. Jeg tror mange menn føler seg såret av å bli holdt utenfor på et tema som i aller høyeste grad påvirker hans følesesliv og ekteskap.

[fudge]

"Den eneste du skylder noe er deg selv... " - skriver du.

Det er jeg svært uenig i. Jeg mener at når man er gift, så har man et ansvar overfor sin ektemake - og man bør involvere hverandre i alvorlige ting som får konsekvenser får den andre.

Selv om man er blitt misbrukt, og dette gjør hverdagslivet og sexlivet vanskelig å takle, så har man likevel et ansvar som voksent menneske og ektefelle.

Prøv og sett deg inn i hans situasjon. Jeg tror mange menn føler seg såret av å bli holdt utenfor på et tema som i aller høyeste grad påvirker hans følesesliv og ekteskap.

"Jeg mener at når man er gift, så har man et ansvar overfor sin ektemake - og man bør involvere hverandre i alvorlige ting som får konsekvenser får den andre."

Selvfølgelig har man ansvar overfor sin ektemake! Men _ingen_ skal tvinges til å fortelle noe dersom de ikke er klare for det eller tilliten rett og slett ikke er stor nok for det.

"Selv om man er blitt misbrukt, og dette gjør hverdagslivet og sexlivet vanskelig å takle, så har man likevel et ansvar som voksent menneske og ektefelle."

Hvor i all verden skrev jeg at overgrepsutsatte ikke har ansvar som voksne mennesker?

"Prøv og sett deg inn i hans situasjon. Jeg tror mange menn føler seg såret av å bli holdt utenfor på et tema som i aller høyeste grad påvirker hans følesesliv og ekteskap."

Prøv å sette deg inn i _hennes_ situasjon, der hun bærer minner om overgrep og nå er plaget av ettervirkninger. Det er ikke bare å spytte det ut til hvemsomhelst! Og i et forhold der mannens utroskap ikke en gang er gjennomarbeidet skjønner jeg veldig godt at tilliten er for liten til å kunne fortelle om overgrep i barndommen!

Hun har ingen plikt til å fortelle noe hun ikke vil.

[fuji1365380447]

"Jeg mener at når man er gift, så har man et ansvar overfor sin ektemake - og man bør involvere hverandre i alvorlige ting som får konsekvenser får den andre."

Selvfølgelig har man ansvar overfor sin ektemake! Men _ingen_ skal tvinges til å fortelle noe dersom de ikke er klare for det eller tilliten rett og slett ikke er stor nok for det.

"Selv om man er blitt misbrukt, og dette gjør hverdagslivet og sexlivet vanskelig å takle, så har man likevel et ansvar som voksent menneske og ektefelle."

Hvor i all verden skrev jeg at overgrepsutsatte ikke har ansvar som voksne mennesker?

"Prøv og sett deg inn i hans situasjon. Jeg tror mange menn føler seg såret av å bli holdt utenfor på et tema som i aller høyeste grad påvirker hans følesesliv og ekteskap."

Prøv å sette deg inn i _hennes_ situasjon, der hun bærer minner om overgrep og nå er plaget av ettervirkninger. Det er ikke bare å spytte det ut til hvemsomhelst! Og i et forhold der mannens utroskap ikke en gang er gjennomarbeidet skjønner jeg veldig godt at tilliten er for liten til å kunne fortelle om overgrep i barndommen!

Hun har ingen plikt til å fortelle noe hun ikke vil.

"Det er ikke bare å spytte det ut til hvemsomhelst!"

....han er da ingen hvemsomhelst, han er da mannen hennes!

Ordet "plikt" blir veldig feil her, syntes jeg. Ingen bør vel ha plikt som bevegrunn for å kommunisere i et ekteskap.

Men jeg syntes at man bør ha som målsetning å involvere sin mann i et så stort problem.

[fudge]

"Det er ikke bare å spytte det ut til hvemsomhelst!"

....han er da ingen hvemsomhelst, han er da mannen hennes!

Ordet "plikt" blir veldig feil her, syntes jeg. Ingen bør vel ha plikt som bevegrunn for å kommunisere i et ekteskap.

Men jeg syntes at man bør ha som målsetning å involvere sin mann i et så stort problem.

Nei, mannen hennes er ikke en hvemsomhelst, men han er en tillitsperson som nettopp har vært utro mot henne! Han har ødelagt tilliten og det er ikke hennes feil.

"Ordet "plikt" blir veldig feil her, syntes jeg. Ingen bør vel ha plikt som bevegrunn for å kommunisere i et ekteskap."

Ikke alt er like lett å snakke om, men du har kanskje lett for å snakke om det meste, og det er flott for deg! )

Jeg for min del forstår godt at "Deep shit" syns det er vanskelig å fortelle dette til mannen sin. Og jeg mente det var feil av deg å si at hun gjorde han urett ved å ikke fortelle.

Takk for meg )

[Gjest Deep shit]

Det er utrolig hva et ekteskap kan tåle hvis man er åpne med hverandre og søker hjelp når man trenger det.I lange perioder, og da snakker jeg flere år, har jeg ikke klart å ha sex med mannen min. Men det er utrolig hva som går så lenge han skjønner hva som skjer og kommunikasjonen er god. Det er selvfølgelig ikke lett alltid, men tenk over om det egentlig er mannen din du vil bli kvitt. Overgriperne har en tendens til å bli med på

lasset. Og dem er det en lang og møysommelig prosess som skal til for å bli kvitt. Søk hjelp. Det er faktisk mindre skummelt enn en skulle tro. Ingen tvinger deg til å snakke om ting før du selv vil. Jeg husker at i begynnelsen av min terapi startet jeg med å fortelle at jeg hadde opplevelser jeg ikke klarte å snakke om . Lenge var jeg der. Så kom det gradvis. Uansett, lykke til. Jeg ønsker det aller beste for deg.

Tusen takk for den utrolige flotte støtten dere har gitt meg her.

Jeg hadde en episode på jobb her i uka som gjorde at jeg kladdet oppsigelsen, før jeg ved hjelp av nettvenner fant ut at jeg er så ubalansert nå at jeg må ta meg selv i nakken.

Jeg har funnet et middel som roer meg ned, og ser nå at jeg ønsker å beholde både mann og jobb.

Mannen min kjenner til det jeg var i barn/ungdommen, da jeg tok mot til meg og fortalte ham det noen uker etter at vi ble sammen kunne han fortelle at "kamerater" hadde advart ham om meg omtrent dagen etter at vi traff hvernandre. Han fortalte mange år senere, da dette med "misbruk av jevnaldrende" kom ut fra tabu-verdenen, at han hadde vert sjalu på mitt tidligere liv. Jeg fortalte ham da hvordan jeg opplevde dette,og viste ham en reportasje i en av riksavisene som tok opp temaet.

Siden har vi ikke snakket om dette men han har i en annen sammenheng sagt at han ikke vil bli belemret med problemene som følger av mitt tidligere "utagerende sexliv" (det skal ikke gå ut over ham). Jeg tror derfor ikke han ser koblingen i det hele tatt.

Han er derfor heller ikke klar over hvor sterkt dette påvirker meg nå, men han BØR skjønne hvorfor nettopp slike utsegner som han kom med i fylla den gangen oppleves som et så fryktelig overgrep. Det er koblingen "han vet innerst inne men vil ikke ha problemene med det" som gjør meg så skuffet.

Han er begynt hos psykolog selv, pga SIN depresjon, så kanskje jeg skal gjøre det også. Tror jeg skal følge rådet fra dere her inne om å ha noen profesjonelle å bearbeide dette hos helt for meg selv.

Igjen, tusen takk for varmen!

[Hawkwind]

Du bør ihvertfall snakke med en behandler om dette - ta for deg den helhetlige situasjonen i dette.

Det bør etter dette vurderes om din mann skal involveres i dette; og om dette skal tas med videre til samlivsterapi.

Alternativene vil nok være samlivsbrudd - eller at du må innstille deg på å leve med en mann som får oppfylt sine seksuelle behov hos andre.

[Gjest Deep shit]

Du bør ihvertfall snakke med en behandler om dette - ta for deg den helhetlige situasjonen i dette.

Det bør etter dette vurderes om din mann skal involveres i dette; og om dette skal tas med videre til samlivsterapi.

Alternativene vil nok være samlivsbrudd - eller at du må innstille deg på å leve med en mann som får oppfylt sine seksuelle behov hos andre.

Hadde du sagt dette for noen uker siden ville jeg sagt "det er samme for meg om han får sex av andre". Men nå er muren jeg har rundt meg begynt å slå sprekker, så jeg har bestemt meg for å få det overstått like godt først somsist, må få tingene bearbeidet slik det er foreslått her.

Vi har vert til første time hos familiekontoret, og det var tøft. Men jeg fikk ros av min mann for å ha vert flink (dvs åpen). Jeg bestemte meg etter dette for å få legen min til å henvise meg til psyk.pol. for samtalebehandling, for å få bearbeidet alt dette for meg selv i tillegg til par-terapien.

Forhåpentligvis kommer vi styrket ut av dette.

[Hawkwind]

Hadde du sagt dette for noen uker siden ville jeg sagt "det er samme for meg om han får sex av andre". Men nå er muren jeg har rundt meg begynt å slå sprekker, så jeg har bestemt meg for å få det overstått like godt først somsist, må få tingene bearbeidet slik det er foreslått her.

Vi har vert til første time hos familiekontoret, og det var tøft. Men jeg fikk ros av min mann for å ha vert flink (dvs åpen). Jeg bestemte meg etter dette for å få legen min til å henvise meg til psyk.pol. for samtalebehandling, for å få bearbeidet alt dette for meg selv i tillegg til par-terapien.

Forhåpentligvis kommer vi styrket ut av dette.

Lykke til!

Jeg håper dere vil komme såpass langt på dette at også din mann må innse at han har en del kameler å svelge.

Og jeg gjetter litt vilt og uhemmet på at kommunikasjon muligens er et område hvor han har forbedringspotensiale - især det å snakke om egne følelser...?

Vennlig hilsen

[Gjest Deep shit]

Lykke til!

Jeg håper dere vil komme såpass langt på dette at også din mann må innse at han har en del kameler å svelge.

Og jeg gjetter litt vilt og uhemmet på at kommunikasjon muligens er et område hvor han har forbedringspotensiale - især det å snakke om egne følelser...?

Vennlig hilsen

Vel, enten har jeg en bipolar lidelse eller så er jeg gift med en psykopat. En av delene er det og for øyeblikket vet jeg ikke hvilken diagnose som er rett...

[Hawkwind]

Vel, enten har jeg en bipolar lidelse eller så er jeg gift med en psykopat. En av delene er det og for øyeblikket vet jeg ikke hvilken diagnose som er rett...

Trenger ikke å være enten eller der - kan være begge; eller ingen.

Om du er gift med en psykopat, så kan en psykopat gjenkjennes på:

- At han setter seg selv i sentrum for verden

- At han ikke oppfyller andres behov med mindre han selv drar fordel av dem

- At han skaper en maktstruktur hvor de nær ham er emosjonelt og praktisk avhengige av ham for at livet skal fungere

- At han aldri innrømmer at han tar feil på noe emne overhodet.

- At han har en eller annen form for avhengighetsproblem (mest vanlig med alkohol, narkotika, spill/gambling)

- At han konstant forfekter sin egen suverenitet, samt at han like konstant påpeker alt som er galt/feil med andre mennesker - gjerne i offentlige sammenhenger.

- En psykopat vil også jobbe aktivt for å i størst mulig grad innskrenke sin partners sosiale krets/nettverk.

Ganske mange andre trekk vil også høre med for å kunne være en psykopat - men dette er blant de mer essensielle.

Uansett - en partner vil sjelden være den som best kan sette en slik merkelapp på andre (eller seg selv); især ikke når det for begge parter er en god del frustrasjoner som har bygd seg opp over tid.

Så vær forsiktig med å anta slikt om deg selv; såvel som hos partner. I en situasjon som dere er i nå; er det nok best å la fagpersoner bestemme om noen av dere i det hele tatt oppfyller kriteriene for andre merkelapper enn slitne og frustrerte.

Med vennlig hilsen

[Gjest Deep shit]

Trenger ikke å være enten eller der - kan være begge; eller ingen.

Om du er gift med en psykopat, så kan en psykopat gjenkjennes på:

- At han setter seg selv i sentrum for verden

- At han ikke oppfyller andres behov med mindre han selv drar fordel av dem

- At han skaper en maktstruktur hvor de nær ham er emosjonelt og praktisk avhengige av ham for at livet skal fungere

- At han aldri innrømmer at han tar feil på noe emne overhodet.

- At han har en eller annen form for avhengighetsproblem (mest vanlig med alkohol, narkotika, spill/gambling)

- At han konstant forfekter sin egen suverenitet, samt at han like konstant påpeker alt som er galt/feil med andre mennesker - gjerne i offentlige sammenhenger.

- En psykopat vil også jobbe aktivt for å i størst mulig grad innskrenke sin partners sosiale krets/nettverk.

Ganske mange andre trekk vil også høre med for å kunne være en psykopat - men dette er blant de mer essensielle.

Uansett - en partner vil sjelden være den som best kan sette en slik merkelapp på andre (eller seg selv); især ikke når det for begge parter er en god del frustrasjoner som har bygd seg opp over tid.

Så vær forsiktig med å anta slikt om deg selv; såvel som hos partner. I en situasjon som dere er i nå; er det nok best å la fagpersoner bestemme om noen av dere i det hele tatt oppfyller kriteriene for andre merkelapper enn slitne og frustrerte.

Med vennlig hilsen

- At han setter seg selv i sentrum for verden

Påstod at jeg klipper meg hver 6.uke for å straffe ham (han er ennå ikke kommet over at jeg klippet meg kort for flere år siden og vil at jeg skal ha langt hår igjen)

- At han ikke oppfyller andres behov med mindre han selv drar fordel av dem

Nekter f.eks å bringe guttungen i barnehagen hvis jeg har forsovet meg (jeg må selv bære konsekvensene av åforsove meg, om jeg kommer for sent på jobb er ikke hans problem), selv om han er hjemme hele dagen og står opp rett etter at vi har gått.

- At han skaper en maktstruktur hvor de nær ham er emosjonelt og praktisk avhengige av ham for at livet skal fungere

Kjøpte leilighet på impuls, økonomisk avhengig. Kjøpte båt langt over vår prisklasse enda mer økoniomisk avhengig. Jeg får skylden fordi jeg falt pladask for båten. La båten ut forsalg foråkjøpe større og dyree båt, trakk båten fra markedet da han skjønte at jeg ville skilles. Forlangte 50% omsorg for barna ved evt skilsmisse

(han har IKKE 50% nå, det er stort sett meg som følger opp ungene), men var ikke villig til at barna skulle bli boende i huset og vi begge flytte ut (bo hos barna annenhver uke elns)

- At han aldri innrømmer at han tar feil på noe emne overhodet.

Sier lett unnskyld, men går aldri med på forslag fra meg uten at jeg klarer å kamuflere dem som hans forslag

- At han har en eller annen form for avhengighetsproblem (mest vanlig med alkohol, narkotika, spill/gambling)

For høyt alkoholbruk

- At han konstant forfekter sin egen suverenitet, samt at han like konstant påpeker alt som er galt/feil med andre mennesker - gjerne i offentlige sammenhenger.

Var veldig fornøyd med at jeg tok på meg skylden i parterapien. Han har sagt at han synes det er fint at mine forsvarsverk er i ferd med å revne. Han har sagt at han ikke liker den tøffe siden av meg, han vil ha frem den sårbare.

- En psykopat vil også jobbe aktivt for å i størst mulig grad innskrenke sin partners sosiale krets/nettverk.

Finner jeg meg en venninne finner han alltid noe galt med henne, og oppfører seg nedlatende eller arrogant hvis hun er på besøk. Er sjalu på mine mannlige kollegaer. Jeg måtte slutte i koret pga hans "sukking og stønning" over hvor mye det tok av hans tid (øvinger, turneer etc), samt at det betydde at han måtte hente og bringe en av ungene på kveldsaktivitet et kvarterr ette minstemanns normale leggetid. Det avr greit at jeg gikk påøving, men ikke at jeg var med på puben etterpå og tok en kopp kaffi eller en lettøl. Men synes det er flott at jeg går på trening sammen med samboerne til hans venner tre ganger iuken - inkludert den ene dagen med kveldsaktivitet for eldstemann siden jeg har ham med i bilen.

Våre "felles" venner er stort sett hans venner. Jeg har en barnsdomsvenninne som også han liker, det er til gjengjeld så godt at han gjerne ringer henne når han er på de kanter (han liker også samboeren hennes). De er begge svært varme og "omfavnende" mennesker.

(...)

"Uansett - en partner vil sjelden være den som best kan sette en slik merkelapp på andre (eller seg selv); især ikke når det for begge parter er en god del frustrasjoner som har bygd seg opp over tid."

Nei ikke sant, for ALLE eksemplene over kan snus på hodet og ha en "naturlig" forklaring, særlig siden ungene er spesielt krevende.

"Så vær forsiktig med å anta slikt om deg selv; såvel som hos partner. I en situasjon som dere er i nå; er det nok best å la fagpersoner bestemme om noen av dere i det hele tatt oppfyller kriteriene for andre merkelapper enn slitne og frustrerte."

Problemet er å få frem alle "gnissningene",for jeg kan ikke nevne noe av det over uten å såre ham noe helt forferdelig eller lage en forferdelig huskestue.

Problemet er også at husfreden har mye bedre av at jeg tar på meg skylden. Som f.eks: Jeg sa - med gråten i halsen - at jeg alltid hadde VISST at jeg kunne stole på ham, at han alltid ville være der for meg. Terapeuten tolket dette veldig positivt.

Problemet var at jeg begynte å gråte og klarte ikke å komme til poenget: At han brøt den tilliten så ettertrykkelig ved å være utro. I etterkant føles det som at det var nettopp defor at han syns jeg var flink.

Huff. det er så deprimerende å ha så deprimerende tanker!!!

På jobb har jeg alltid kunnet samle energi, der har jeg vert blid, tøff og full av humor og selvironi. Når jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem senker tåken seg ned over meg så jeg blir taus, innesluttet og med forferdelige humørsvingninger. Sliten hjemme og opplagt på jobb. Nå de siste mnd har dette endret seg, for førstegang på det jeg kan huske har det vert OK å komme seg vekk fra jobb fordi jeg ikke lenger lader batteriene der heller.

[Hawkwind]

- At han setter seg selv i sentrum for verden

Påstod at jeg klipper meg hver 6.uke for å straffe ham (han er ennå ikke kommet over at jeg klippet meg kort for flere år siden og vil at jeg skal ha langt hår igjen)

- At han ikke oppfyller andres behov med mindre han selv drar fordel av dem

Nekter f.eks å bringe guttungen i barnehagen hvis jeg har forsovet meg (jeg må selv bære konsekvensene av åforsove meg, om jeg kommer for sent på jobb er ikke hans problem), selv om han er hjemme hele dagen og står opp rett etter at vi har gått.

- At han skaper en maktstruktur hvor de nær ham er emosjonelt og praktisk avhengige av ham for at livet skal fungere

Kjøpte leilighet på impuls, økonomisk avhengig. Kjøpte båt langt over vår prisklasse enda mer økoniomisk avhengig. Jeg får skylden fordi jeg falt pladask for båten. La båten ut forsalg foråkjøpe større og dyree båt, trakk båten fra markedet da han skjønte at jeg ville skilles. Forlangte 50% omsorg for barna ved evt skilsmisse

(han har IKKE 50% nå, det er stort sett meg som følger opp ungene), men var ikke villig til at barna skulle bli boende i huset og vi begge flytte ut (bo hos barna annenhver uke elns)

- At han aldri innrømmer at han tar feil på noe emne overhodet.

Sier lett unnskyld, men går aldri med på forslag fra meg uten at jeg klarer å kamuflere dem som hans forslag

- At han har en eller annen form for avhengighetsproblem (mest vanlig med alkohol, narkotika, spill/gambling)

For høyt alkoholbruk

- At han konstant forfekter sin egen suverenitet, samt at han like konstant påpeker alt som er galt/feil med andre mennesker - gjerne i offentlige sammenhenger.

Var veldig fornøyd med at jeg tok på meg skylden i parterapien. Han har sagt at han synes det er fint at mine forsvarsverk er i ferd med å revne. Han har sagt at han ikke liker den tøffe siden av meg, han vil ha frem den sårbare.

- En psykopat vil også jobbe aktivt for å i størst mulig grad innskrenke sin partners sosiale krets/nettverk.

Finner jeg meg en venninne finner han alltid noe galt med henne, og oppfører seg nedlatende eller arrogant hvis hun er på besøk. Er sjalu på mine mannlige kollegaer. Jeg måtte slutte i koret pga hans "sukking og stønning" over hvor mye det tok av hans tid (øvinger, turneer etc), samt at det betydde at han måtte hente og bringe en av ungene på kveldsaktivitet et kvarterr ette minstemanns normale leggetid. Det avr greit at jeg gikk påøving, men ikke at jeg var med på puben etterpå og tok en kopp kaffi eller en lettøl. Men synes det er flott at jeg går på trening sammen med samboerne til hans venner tre ganger iuken - inkludert den ene dagen med kveldsaktivitet for eldstemann siden jeg har ham med i bilen.

Våre "felles" venner er stort sett hans venner. Jeg har en barnsdomsvenninne som også han liker, det er til gjengjeld så godt at han gjerne ringer henne når han er på de kanter (han liker også samboeren hennes). De er begge svært varme og "omfavnende" mennesker.

(...)

"Uansett - en partner vil sjelden være den som best kan sette en slik merkelapp på andre (eller seg selv); især ikke når det for begge parter er en god del frustrasjoner som har bygd seg opp over tid."

Nei ikke sant, for ALLE eksemplene over kan snus på hodet og ha en "naturlig" forklaring, særlig siden ungene er spesielt krevende.

"Så vær forsiktig med å anta slikt om deg selv; såvel som hos partner. I en situasjon som dere er i nå; er det nok best å la fagpersoner bestemme om noen av dere i det hele tatt oppfyller kriteriene for andre merkelapper enn slitne og frustrerte."

Problemet er å få frem alle "gnissningene",for jeg kan ikke nevne noe av det over uten å såre ham noe helt forferdelig eller lage en forferdelig huskestue.

Problemet er også at husfreden har mye bedre av at jeg tar på meg skylden. Som f.eks: Jeg sa - med gråten i halsen - at jeg alltid hadde VISST at jeg kunne stole på ham, at han alltid ville være der for meg. Terapeuten tolket dette veldig positivt.

Problemet var at jeg begynte å gråte og klarte ikke å komme til poenget: At han brøt den tilliten så ettertrykkelig ved å være utro. I etterkant føles det som at det var nettopp defor at han syns jeg var flink.

Huff. det er så deprimerende å ha så deprimerende tanker!!!

På jobb har jeg alltid kunnet samle energi, der har jeg vert blid, tøff og full av humor og selvironi. Når jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem senker tåken seg ned over meg så jeg blir taus, innesluttet og med forferdelige humørsvingninger. Sliten hjemme og opplagt på jobb. Nå de siste mnd har dette endret seg, for førstegang på det jeg kan huske har det vert OK å komme seg vekk fra jobb fordi jeg ikke lenger lader batteriene der heller.

Ut fra dine beskrivelser og eksempler, får jeg - som et utenforstående vanlig menneske uten fagkunnskap - følgende inntrykk:

- Du, og muligens han og, er fryktelig slitne.

- Dere har begge problemer med selvtillit/selvfølelse

- Din mann er eskapistisk; "noe" i livet hans gjør at han distanserer seg en del fra hverdagens realiteter (dette ut fra din beskrivelse om alkohol og økonomi)

- En viss mulighet for at din mann kompenserer lavt selvbilde ved å "tråkke" på deg - eventuelt at han er så sliten og frustrert at han tar ut en del av de negative følelsene på deg.

Håper dere i samarbeid med egnede fagpersoner greier å nøste opp i deres respektive liv.

Vennlig hilsen

[Gjest Deep shit]

Ut fra dine beskrivelser og eksempler, får jeg - som et utenforstående vanlig menneske uten fagkunnskap - følgende inntrykk:

- Du, og muligens han og, er fryktelig slitne.

- Dere har begge problemer med selvtillit/selvfølelse

- Din mann er eskapistisk; "noe" i livet hans gjør at han distanserer seg en del fra hverdagens realiteter (dette ut fra din beskrivelse om alkohol og økonomi)

- En viss mulighet for at din mann kompenserer lavt selvbilde ved å "tråkke" på deg - eventuelt at han er så sliten og frustrert at han tar ut en del av de negative følelsene på deg.

Håper dere i samarbeid med egnede fagpersoner greier å nøste opp i deres respektive liv.

Vennlig hilsen

Jeg har endelig funnet forklaringen - og svarene på mye av det jeg sliter med. Kom over denne i kveld:

http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/320001/Hovedoppgave.pdf

Har lest i flere timer, og kjenner meg selv og mine egne reaksjoner så alt for godt igjen. Alt viser det samme bildet.

Stikkord:

* Unngående kognitiv strategi

* Overdeterminert krise

Symptomer:

Isolasjon, vansker med nærhet (inkl barna mine), følelse av svik (foreldre, ektefelle), ikke nære vennskap, mistroisk, tror ikke folk har noe reelt ønske om å bli kjent med meg

etc etc.

Alt stemmer, inkludert ønsket om innleggelse for å ha det trygt, noen som tar imot meg når demningen brister.

Det er 2 dager igjen til neste parterapi og 12 dager igjen til vurderingssamtale psyk.pol.

[Hawkwind]

Jeg har endelig funnet forklaringen - og svarene på mye av det jeg sliter med. Kom over denne i kveld:

http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/320001/Hovedoppgave.pdf

Har lest i flere timer, og kjenner meg selv og mine egne reaksjoner så alt for godt igjen. Alt viser det samme bildet.

Stikkord:

* Unngående kognitiv strategi

* Overdeterminert krise

Symptomer:

Isolasjon, vansker med nærhet (inkl barna mine), følelse av svik (foreldre, ektefelle), ikke nære vennskap, mistroisk, tror ikke folk har noe reelt ønske om å bli kjent med meg

etc etc.

Alt stemmer, inkludert ønsket om innleggelse for å ha det trygt, noen som tar imot meg når demningen brister.

Det er 2 dager igjen til neste parterapi og 12 dager igjen til vurderingssamtale psyk.pol.

Hva kan man si...?

Ønsker deg masse lykke til med deg selv i den nærmeste tiden...og håper du finner veien oppover.

Lykke til - vennlig hilsen