traumebehandling 5.time

[vanilje]

Neste time var dagen etter den forrige og det bar jeg tydelig preg av. Jeg var svært langt nede og kjente på en bortimot uutholdelig tristhet.

Vi snakket en stund om tristheten, om at den måtte få lov til å være der, at den var der for en grunn.

Så ville hun ha meg til å si hva jeg hadde mest lyst til akkurat der og da, hva jeg trengte mest. Jeg ville bare krype sammen i en krok og bli usynlig.

Konklusjonen ble i hvert fall at timen dagen før hadde vært såpass tøff at hun ikke ville presse meg videre, så jeg gikk tilbake til avdelinga etter 20 min, krøp under dyna.

Ny time etter helga. (Skulle opprinnelig være max 5 timer)