Noen ganger

[Melk1365380360]

føler jeg meg helt alene. Selv om jeg vet at det er mange av oss - mange av oss som har blitt voldtatt, mishandlet og misbrukt. Men av og til føler jeg meg så alene, så utrolig alene.

Fordi jeg er så usikker på om det finnes andre som tar dette slik som meg. Som ikke gråter, som ikke føler som masse. Men som allikevel bærer på en så stor sorg at den er vanskelig å bære.

Noen ganger seg jeg meg i speilet. Tenker at jeg er ei søt jente. Andre ganger seg jeg meg selv, og undrer på hvordan det går an å bli så stygg.

Jeg tviler på meg selv, jeg stoler ikke på meg selv. Jeg unnskylder alt jeg gjør, og er på evig jakt på bekreftelser på at det jeg føler er normalt. Søker på nettet, leser i bøker, jeg får aldri nok. Jeg trenger å vite at det ikke bare er meg.

Men jeg vet. Jeg vet at det ikke bare er meg som føler meg ensom. At det ikke bare er meg som kutter ut mennesker når de kommer for nære. Som får angst i store menneskemasser og som helst bare vil være alene i sofaen. Røyke, se på TV, surfe på nettet. Gjøre noe som ikke krever menneskelig kontakt, men som allikevel gjør at du ikke føler deg så ensom.

Skriver dikt, men finner aldri ord som passer. Jeg kan ikke beskrive det jeg føler, jeg kan ikke sette ord på smerten. Kanskje fordi den er så stor del av meg nå, kanskje fordi jeg ikke tør å konfontrere dem. Jeg vet ikke.

Jeg har lyst til å ta opp kampen. Jeg har lyst til å ha det bra. Såklart har jeg det. Men til hvilken pris? Sist jeg gikk til psykolog ble det for tøft. Så jeg sluttet. Jeg vet at det blir minst like tøft om jeg begynner igjen, og det er det jeg vegrer meg for. Selv om jeg vet at det lønner seg på lang sikt.

Har lyst til å legge meg inn. Det har jeg hatt lyst til i mange år. Bare krype opp i ei seng, bli tatt vare på. Være så gal som jeg vil, uten å bli sett rart på. Jeg tror ikke jeg er unormal - men for meg er det galskap å føle.

Jeg trenger krykker, noe som kan holde meg oppe. Fordi jeg tror at hvis jeg går til kamp igjen, så vil jeg tape før krigen er i gang. Fordi jeg vet. Jeg vet at det er så mye inni meg. Så mange ubesvarte spørsmål. Så mye sannhet jeg vil gjøre til løgn. Er det feil?

Jeg leser innleggene deres her, og jeg ser mange, mange tøffe jenter. Som kjemper hver dag, men som allikevel er så sterke. Jeg vil være en av dem. Men jeg kan ikke være sterk når jeg ikke tør å være svak¨.

Jeg kan ikke bare legge meg inn, det er vel best om jeg tar kontakt med en lege. Steg en. Men jeg vet ikke om jeg orker. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når jeg skjønner sannheten. Selv om jeg egentlig gjør det, så gjør jeg den om til en løgn. Rart.

Jeg skriver dette nå i natt for å høre om det finnes andre som er like redde som meg. Like usikre som meg, like ensomme som meg. Finnes de?

Jeg vet at det ikke er så mange innlegg her som blir besvart, jeg kan skjønne at det er tungt å svare. Selv svarer jeg nesten ikke på noen, jeg bare leser. Gjenkjenner og tenker. Og det er fint. Men hvis, HVIS det er noen her inne som føler, eller har følt, det samme som meg..kan du gi lyd? Jeg trenger å vite at jeg er normal.

Fordi jeg vil absolutt ikke dø, men jeg orker ikke å leve slik som dette.

[girlunknown]

Du er ikke alene. Jeg har det også slik som du forteller om. Ensom, selv om jeg vet det er mange andre som har det på samme måte.

[huufsa]

Jeg leser og kjenner meg igjen, Melk. Jeg kunne ha skrevet nøyaktig dette innlegget selv for en stund siden.

Jeg har det ikke sånn i dag, men i mange år tidligere.

Prøv å skrive ned historien din, Melk. Skriv hva som egentlig skjedde. Det kan være en start på å få det bedre. Det ble hvertfall en start for meg.

*varm klem*

[undrerinnen]

Du er ikke alene. Jeg har det også slik som du forteller om. Ensom, selv om jeg vet det er mange andre som har det på samme måte.

Du er ikke alene. Vet om mange, og har selv følt det som deg.

Er kommet i en periode hvor det veksler hele tiden.

Ene dagen føler jeg meg helt alene, andre dagen ikke. I et øyeblikk synes jeg at jeg føler altfor lite, mens jeg i det neste har så vondt inni meg at det ikke kan sammenlignes med noen fysisk smerte.

Husk at dette er bare midlertidig, tiden leger alle sår. Vet det er en klisje, men det er sant. Arrene vil alltid være der, men alle følelsene vil bli mer distansert med tiden.

Klem til deg og lykke til..

[Melk1365380360]

Du er ikke alene. Vet om mange, og har selv følt det som deg.

Er kommet i en periode hvor det veksler hele tiden.

Ene dagen føler jeg meg helt alene, andre dagen ikke. I et øyeblikk synes jeg at jeg føler altfor lite, mens jeg i det neste har så vondt inni meg at det ikke kan sammenlignes med noen fysisk smerte.

Husk at dette er bare midlertidig, tiden leger alle sår. Vet det er en klisje, men det er sant. Arrene vil alltid være der, men alle følelsene vil bli mer distansert med tiden.

Klem til deg og lykke til..

Tusen, tusen takk for så mange svar. Det er godt å vite at det ikke bare er meg. Det er kanskje en litt egoistisk tanke, det, at jeg tror jeg er den eneste. Fordi det er så mange av oss.

Samtidig er jeg den eneste, det er kun meg som har opplevd akkurat det jeg har opplevd. Alle har sin egen historie.

Jeg syns det er fascinerende at vi kan ha så ulike utgangspunkt, men allikevel ende opp på det samme punktet. Samtidig som det er trist, så er det også veldig godt. Fantastisk godt å vite at det ikke bare er meg. Uansett hva det måtte være.

Så igjen: Tusen takk for svarene. Jeg trengte å høre det.

Med beste hilsener

[Bugge1365380662]

Du skriver slik st alle som har vært utsatt for overgrep kjenner seg igjen,men samtidig er det slik tror jeg at vi alle har denne ensomheten også,for ingen bærer helt på akkurat den samme børen.

Å gå til terapi for å bearbeide og leve bedre etter å ha vært utsatt er tøft.Og jeg vet ikke hvorfor det ble for vanskelig for deg.Jeg vil i hvertfall ikke trekke den slutningen at du er svakere enn andre. Kanskje presset psykologen for hardt. Jeg tror dessverre en del psykologer gjør det ved behandlingen av overgrep.Og kanskje visst du vil prøve terapi igjen, så kan du ta opp dette. At prosessen må få gå i ditt tempo. Kan vi være tålmodige, så får terapeutene også orke å være det. Ikke gi opp tanken på terapi for alltid i hvertfall. Ønsker deg alt godt.

[Gjest en kald verden]

heisann. ja det er nok normalt, men jeg er som deg jeg leser alltid det andre har skrevet for og virkelig se selv atjeg ike er gal.

Det er lurt av deg og snakke med legen selv om det blir tøfft. En dag må det frem om du vil fådet bedre. må liksom bare innse det. du har nok klart deg tålig til nå pga du er utrolig fling til og skrive ned ting du har inni deg.

ønsker deg mase lykke til vennen

[Gjest en kald verden]

heisann. ja det er nok normalt, men jeg er som deg jeg leser alltid det andre har skrevet for og virkelig se selv atjeg ike er gal.

Det er lurt av deg og snakke med legen selv om det blir tøfft. En dag må det frem om du vil fådet bedre. må liksom bare innse det. du har nok klart deg tålig til nå pga du er utrolig fling til og skrive ned ting du har inni deg.

ønsker deg mase lykke til vennen

[vaness]

oi...

tenk om alle kunne beskrevet mine tanker så bra som du gjør.. vet ikke om du noen ganger leser dette i ogmed at du allerede har fått mange svar.. men jeg vet hvordan det føles å tro man er alene, tro man er gal, føle at smerten er for tøff til å bare se på gjennom et lite kikkehull..

jeg har i over ett år vært kvalm og dårlig.. jeg klarte ikke vise følelsene mine for noen, ikke engang meg selv, og til slutt sa kroppen min ifra og begynte å vise meg at det fantes noe inni meg som virkelig måtte ut. aner ikke hvor mange liter jeg spydde før jeg gikk til dixi og ba om hjelp.. og vet du hva jeg ba om hjelp til? joda, jeg ville bli kvitt kvalmen.. ikke noe annet, det var jo tross alt den som var problemet og som ødela livet mitt.. men etter noen måneder.. innså jeg at kvalmen var noe positivt, den reddet faktisk lille meg fra å gå helt under.. men jeg sliter ennå med å føle, sliter med å være ærlig mot meg selv og si at jeg er redd for følelsene og smerten som ligger inni meg.. jeg leter også konstant etter andre som har opplevd det samme.. ønsker ofte at det fantes et reality show på tv hvor de visste hvordan det var å leve i skoene til et offer for overgrep.. så kunne jeg følt meg litt mindre ensom.. litt mer normal og kanskje klart å vise noen følelser, helt stille, alene foran tv'en.. vist at jeg vet hva det vil si å bære en byrde så stor at man ikke vet hva man skal gjøre for i det hele tatt å tørre å være redd.. ja, det finnes utrolig mange tøffe jenter her inne.. og mange av dem har reddet livet mitt bare ved å fortelle litt om sine innerste tanker..

jeg håper du vet det, du er en av de tøffingene, en av dem som hjelper meg med å overleve livet mitt og smerten jeg bærer på..

ta vare på deg selv..

-vaness-