Venner og voldtekt.

[undrerinnen]

Traff en gammel venn av meg på byen i helga.

Vi kom i prat, noe som egentlig overrasket meg, siden vi ikke har hatt kontakt på 5 år. Han kuttet meg plutselig ut, selv om vi hadde vært bestevenner i 2 år.

Jeg spurte han rett ut, hva som var årsaken.

Svaret jeg fikk, kom egentlig ikke uventet. Han var ikke den eneste som kuttet meg ut på grunn av voldtekten.

Han sa at han hadde fått mye "problemer" på grunn av det som skjedde. Ei venninne av han hadde sagt at jeg løy, og han valgte å tro på det, siden voldtektsmannen var en kjenning av han.

Han valgte å tro på det, uten å høre min versjon.

Det skuffet meg veldig, spesielt fordi han var en sånn enorm støtte for meg rett etter det som hadde skjedd.

Han var den som hentet meg rett etterpå, og selv om jeg ikke fikk noen reaksjon da, skjønte han at noe var galt. Han sa jeg oppførte meg mekanisk, som en robot. 1 uke senere kom reaksjonen, og også da var han der for meg. Jeg fikk et slags sammenbrudd, satt bare å vugget og hylskrek. Han holdt rundt meg, helt til jeg sovnet på morgenen. Selv om han skulle på jobb klokken 8. Vil være han evig takknemlig for det. Vet ikke hva jeg kunne funnet på å gjort hvis jeg ikke hadde hatt han der.

Men tross i denne reaksjonen, tross at han SÅ med EGNE øyne hvor jævlig jeg hadde det, valgte han å ikke tro på meg.

Hvorfor?

Fordi det var lettest sånn?

Jeg har alltid villet ta opp kontakten med han igjen, nettopp fordi han var en sånn god venn når jeg trengte det.

Nå virker det som om han også vil det, men etter dette er jeg ikke så sikker.

Er jeg urimelig?

[Melk1365380360]

Jeg tror at noen ganger blir man skremt av sannheten. Man vet den er der, men velger å ikke tro at det går an å gjøre noe slik. Og selv om man ser hvor vondt den utsatte har det, så nekter man å tro.

Kanskje er det en slags forsvarsmåte, kanskje er det frykt, jeg aner ikke.

Jeg hadde ikke følt meg urimelig ihvertfall, såklart er det trist når en venn bare stikker av, og ekstra trist er det når han/hun stikker av når du trenger han som mest.

Samtidig kan jeg forstå han; det er ikke lett å takle.

Man kan ikke gi så mye annet enn støtte og oppmerksomhet mot den som har blitt utsatt, det er ikke mye man kan gjøre fra eller til som endrer det som har skjedd. Alt man kan gjøre er å dempe etterreaksjonene ved å være der. Men jeg tror ikke at det er lett. Det er vondt å se at noen lider, og det høres ut som om du var nærmest i sjokk.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om min beste venninne ble voldtatt av en felles venn. Fordi man er såklart glad i dem begge.Og vil så gjerne tro på dem begge.

Det er vanskelig å selv dømme hvem som har gjort hva, hvem som prater riktig og hvem som lyver.

Men jeg tror jeg måtte ha tatt et valg, man kan vel ikke være nøytral i en slik sak, og kanskje hadde dessverre den letteste veien vært å trodd på at det ikke skjedde. Ikke fordi det er riktig - men fordi det er enklest.

Jeg vet ikke. Det høres ut som en fryktelig trist sak, og jeg skjønner at du blir lei deg av hele greia. Men hvis han var en slik god venn før han stakk, så er han det nok fremdeles, jeg tror bare at han ble redd.

Jeg vet ikke om jeg selv kunne tilgitt noe slikt, men jeg hadde ihvertfall prøvd å sette meg inn i hans situasjon. Som absolutt ikke har vært enkel.

Han så dine reaksjoner, han var der. Han holdt deg da du krampegråt hele natta. Han var der for deg. Så stakk han. Gudene måtte vite hvorfor, men han måtte vel ta et valg. Og dessverre for deg valgte han deg bort.

Ja, jeg skal ikke la dette bli en novelle. Ville egentlig bare si at jeg skjønner deg. Og si at du absolutt ikke er urimelig. Du trengte din beste venn - han stakk av. Enkelt og greit.

Nå er det du som har valget. Vil se bort fra det som skjedde og starte på nytt med ham, eller vil du velge å ikke tilgi. Uansett hva du måtte velge, så får du ihvertfall masse forståelse fra meg :-)

[undrerinnen]

Jeg tror at noen ganger blir man skremt av sannheten. Man vet den er der, men velger å ikke tro at det går an å gjøre noe slik. Og selv om man ser hvor vondt den utsatte har det, så nekter man å tro.

Kanskje er det en slags forsvarsmåte, kanskje er det frykt, jeg aner ikke.

Jeg hadde ikke følt meg urimelig ihvertfall, såklart er det trist når en venn bare stikker av, og ekstra trist er det når han/hun stikker av når du trenger han som mest.

Samtidig kan jeg forstå han; det er ikke lett å takle.

Man kan ikke gi så mye annet enn støtte og oppmerksomhet mot den som har blitt utsatt, det er ikke mye man kan gjøre fra eller til som endrer det som har skjedd. Alt man kan gjøre er å dempe etterreaksjonene ved å være der. Men jeg tror ikke at det er lett. Det er vondt å se at noen lider, og det høres ut som om du var nærmest i sjokk.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om min beste venninne ble voldtatt av en felles venn. Fordi man er såklart glad i dem begge.Og vil så gjerne tro på dem begge.

Det er vanskelig å selv dømme hvem som har gjort hva, hvem som prater riktig og hvem som lyver.

Men jeg tror jeg måtte ha tatt et valg, man kan vel ikke være nøytral i en slik sak, og kanskje hadde dessverre den letteste veien vært å trodd på at det ikke skjedde. Ikke fordi det er riktig - men fordi det er enklest.

Jeg vet ikke. Det høres ut som en fryktelig trist sak, og jeg skjønner at du blir lei deg av hele greia. Men hvis han var en slik god venn før han stakk, så er han det nok fremdeles, jeg tror bare at han ble redd.

Jeg vet ikke om jeg selv kunne tilgitt noe slikt, men jeg hadde ihvertfall prøvd å sette meg inn i hans situasjon. Som absolutt ikke har vært enkel.

Han så dine reaksjoner, han var der. Han holdt deg da du krampegråt hele natta. Han var der for deg. Så stakk han. Gudene måtte vite hvorfor, men han måtte vel ta et valg. Og dessverre for deg valgte han deg bort.

Ja, jeg skal ikke la dette bli en novelle. Ville egentlig bare si at jeg skjønner deg. Og si at du absolutt ikke er urimelig. Du trengte din beste venn - han stakk av. Enkelt og greit.

Nå er det du som har valget. Vil se bort fra det som skjedde og starte på nytt med ham, eller vil du velge å ikke tilgi. Uansett hva du måtte velge, så får du ihvertfall masse forståelse fra meg :-)

Takk for svaret.. Fikk vel noe å tenke på der..

Får vel tenke enda litt mer.. Når vi ikke har snakket sammen på 5 år, spiller vel ikke en uke fra eller til noen rolle.. Men tusen takk for svaret, det hjalp..

[Kizza1365380506]

Han reagerte nok slik i en blanding av at han ble skremt og at han ikke klarte å tro at en av hans venner kunne gjøre noe slikt. Hadde det vært en fremmed er det ikke sikkert han hadde flyktet. Men han taklet vel ikke begge deler. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning for at han stakk men at det kanskje er en forklaring.

Når det gjelder å ta opp igjen kontakten tror jeg det er viktig at dere snakker ut. At du får legge frem din versjon av det som skjedde og hvor skuffet og sviktet du følge deg av at han brøt kontakten. Høre om han fortsatt har kontakt med denne såkalte vennen. Deretter tror jeg du skal høre på magefølelsen og gjøre det du føler er riktig overfor deg.

Lykke til!

Mvh