traumebehandling 7.time

[vanilje]

7. og siste time...

Jeg går dit med en litt rar følelse i magen, dagen før så de en side av meg jeg ikke har vist til så mange før. Men som så ofte før, så synes behandlere at det er bra at de får vite sånne ting. Hun sier at hun nå ser at jeg har minst to sterke overbevisninger som må forandres på, den som kom frem dagen før og den med at jeg har liten verdi. Vi velger å jobbe med den fra dagen før fordi den virker sterkest.

Vi jobber på samme måte som på alle timene, jeg ser for meg situasjoner inni hodet, forandrer de til det blir bra å se på dem, kjenner etter, hører, ser, følelser, lyder, farger og frem kommer en ny tro om hvordan det kan være på den andre siden, der ikke faren min kan nå meg. Jeg jobber litt med denne, hun stiller meg kontrollspm. Vi lager en setning, føyer til en bisetning slik at denne nye troen også skal gjelde så lenge jeg lever. Går tilbake til det nye bildet, er det fortsatt slik jeg vil det skal være? Retter litt på det, begynner å bli skikkelig sliten. Hun presser meg en del på slutten og jeg klarer å mobilisere siste rest av tankekraft.

Oppvridd vaskefille? Jepp, det er sånn jeg føler meg etter hver time, totalt utslitt, uten en sjanse til å tenke en eneste tanke, fornuftig, ufornuftig eller crazy... tusle tilbake til avdelinga for å la systemet/underbevisstheten jobbe, mens jeg ligger under dyna og prøver å ikke tenke på noe annet enn å puste rolig...