Min historie

[Melk1365380360]

Jeg ble oppfordret til å skrive min historie, siden det kanskje kunne hjelpe meg. Så her kommer den :-)

Da jeg var seks år kranglet mamma og pappa veldig. Det begynte å skrante, jeg merket det. Pappa ble voldelig mot mamma, og han raserte hele huset en natt da min bror og jeg sov.

Vi ble vekket av en livredd mamma som tryglet om at vi ikke måtte gå ned i stuen. Jeg hørte ikke på henne, så jeg gikk ned. Jeg møtte en stue i tusen knas, alt var ødelagt. Det var middagsrester på veggene, knust glass over alt, og der lå pappa. Sovende på sofaen med en sneip mellom fingrene. Jeg tok bort sneipen og satte meg ved siden av ham.

Det er det siste jeg husker av at pappa var en i familien. Resten av oss ble transportert til et krisehjem, en bondegård langt ute på landet. Det var fint der - men vi kunne ikke bo der for alltid. Jeg kan ikke huske om det var uker eller måneder vi bodde der, men snart begynte jeg å tilbringe helgene hos mormor og morfar.Det ble for mye for mamma å ta vare på min bror og meg hele tiden. Pappa kunne ikke passe på oss, han var en alkoholiker.

Mormor var alltid streng. Rettferdig - men streng. Morfar var rake motsetningen, alltid i godt humør, han ga meg mange ting, og hver lørdag dro han og meg ned til byen for å shoppe. Han ventet trofast utenfor butikkene jeg gikk inn i, lekebutikker som regel. Hadde jeg lyst på noe, ja, så fikk jeg det. Jeg ble ei bortskjemt jente, det skal sies.

Jeg kan ikke huske når morfar begynte å bli ekkel, jeg aner virkelig ikke om det var da jeg var seks år eller om jeg var 10. Jeg husker bare at han tidvis forandret seg til et helt fremmed menneske.

Han kunne ta meg opp på fanget og vise meg samleiestillinger i bøker. Jeg kunne kjenne at penisen hans var stiv der jeg satt, men jeg sa aldri noe. Jeg visste ikke en gang at noe var muffens. Den gangen han holdt godt rundt meg og slikket meg i øret - jeg ante ikke. Den gangen han skulle vise meg hvordan et tungekyss skulle være - jeg visste ikke.

Etter et par år fikk min mor kreft. Jeg måtte flytte til mormor og morfar, min bror ble boende hjemme. Heldige han. Fordi morfar fortsatte å være rar. Normalt var han både hyggelig og omgjengelig med alle, men så snart vi var på tomannshånd forandret han seg. Han ble rød i ansiktet, øynene ble stirrende, og hans hender grep alltid etter meg. Jeg trodde han bare skulle kile meg, så jeg kilte tilbake.

Ofte sende mormor meg opp på badet for å vaske meg. Morfar ble med. Jeg satt på en kommode mens morfar skulle vaske benene mine, men fingrene hans, hendene hans ... de krøp lenger og lenger oppover.

Da jeg badet, satt han vakt. Han tok tiden på meg hvor lenge jeg klarte å være under vann, og etter at jeg hadde badet, så skulle han tørke meg. Samme prosedyren; smygende hender lenger og lenger opp.

Ved en anledning etter at han hadde tørket med med håndkledet, så sa han at jeg måtte legge meg på sengen. På sengen hadde han lagt et rosa teppe. Det vonde rosa teppet. På det lå jeg mens han tok på meg talkum, vaselin, det som måtte være av produkter. Den gangen var fingrene hans inni meg.

Det er vel disse episodene jeg kommer på nå, men jeg kommer på flere og flere. Kanskje er resten fortrengt, jeg vet ikke, men jeg føler det er noe mer. Det vil vel tiden vise.

Da jeg var 14 år begynte jeg å gå til sosiallæreren. Jeg fortalte henne ingenting. Hun visste at jeg slet - jeg både kuttet meg opp, stormslanket meg og oppførte meg helt hinsides. Jeg stolte ikke på henne, så jeg skrev et brev til klasseforstanderen jeg hadde på barneskolen. Det gikk ikke mange dagene før sosiallæreren min og min tidligere lærer hentet meg ned til kontoret.

Der satt de begge. Nå visste de begge min historie. Etter noen minutter gikk han. Det var ikke så stort han kunne gjøre.Men jeg er evig takknemlig for at han gjorde som han gjorde.

Etter en tid betrodde jeg meg til sosiallæreren min. Fortalte henne i grove detaljer, sakte men sikkert. Fikk ei bok der jeg kunne skrive ned følelsene mine, som jeg leverte til henne hver uke.

Etter noen måneder ble jeg hentet i en tysktime av sos.læreren. Vi gikk ned til kontoret hennes, og der satt ei dame fra PPT - Pedagogisk Psykologisk Tjeneste. Hun kunne fortelle meg at nå satt det noen fra barnevernet hjemme hos min mor. De hadde fortalt henne det som hadde skjedd. Jeg hylte og skrek, jeg var så forbanna. Sos.læreren hadde misbrukt min tillitt, jeg var så sint på henne. Jeg kunne drept.

Sos.læreren fulgte meg hjem, og jeg ble møtt av en likblek mamma hjemme i stua. Hun hadde desinfisert hele huset - hun hadde bare hørt at barnevernet kom, og trodde at det var hun som hadde gjort noe galt. Vinen hun brygget hadde hun gjemt bort på toalettet. Alt var så striglet hjemme, og nå skjønte jeg virkelig ikke hva som hadde skjedd. Stakkars mamma, hun hadde trodd at hun hadde gjort noe galt.

Der satt vi. Taus mamma. Taus meg. Det var bare de fra barnevernet som pratet.

Jeg begynte å møte ei fra barnevernet to ganger i uka på rommet mitt. Fortalte henne litt etter litt. Mamma måtte gå til psykolog. Etter et par måneder sa barneverns-dama til meg at det var på tide å anmelde. Jeg hadde hele tiden nektet å gjøre dette, det var tross alt min egen morfar!

Jeg anmeldte ham. Noen dager etter ringte telefonen. Det var morfar. Politiet hadde kommet til huset deres for å avhøre ham. Han beklaget alt til meg. Ba om tilgivelse, håpte at alt ville bli som før. Jeg sa at det var greit.

Jeg var lettet, endelig kunne jeg besøke mormor og morfar igjen!Men så lett var det ikke. Det var lange avhør, lange samtaler. Samtaler med advokat, politi og barnevern.

Månedene der jeg hadde pratet med barneverns-dama hadde jeg ikke hatt kontakt med mine besteforeldre. Ikke mamma heller. De skjønte såklart ikke hvorfor vi ikke kom på besøk, hvorfor jeg ikke lenger kom i helgene. Grunnen fikk de vite nå.

Jeg trodde alt var greit. Nå hadde morfar sagt unnskyld. Men det var til meg. Til politiet hadde han nektet. Mormor hadde nektet. Hele familien min hadde nektet, alle utenom min mamma og min bror. Jeg fikk nemlig lese avhørene deres.

Jeg ble nedbrutt. Jeg fikk spiseforstyrrelser, begynte igjen å kutte meg opp, røykte hasj hver dag, drakk hver eneste helg. På utrolig vis fikk jeg toppkarakterer på vitnemålet da jeg gikk ut av skolen.

Saken ble henlagt. Jeg gråt og gråt den dagen jeg fikk den telefonen fra politiet. Jeg klarte ikke slutte å vaske hendene mine, en ting jeg aldri hadde gjort så manisk før. Merkelig nok dro jeg på deltidsjobben min, men der sto jeg også bare og vasket hendene mine. Skrubbet.

Mormor kom på besøk til oss. Hun gråt. Hun visste ikke hva hun skulle tro. Hun tryglet om at alt måtte bli som før. Hun sa at jeg burde ha gitt beskjed der og da hvis morfar hadde gjort meg noe.Hallo?!

Jeg gråt også. Jeg fortalte henne at det jeg sa var sannheten. Mamma var ganske taus. Mormor dro.

Det var siste gangen vi så henne på flere år.

Like etter henleggelsen fikk vi vite at morfar hadde alzheimers. At han med ett hadde blitt så skjør. Han ble lagt inn på gamlehjem. Min bror besøkte ham av og til - han var ikke til å kjenne igjen. Han husket ingen. Alt han gjorde var å stirre ut vinduet og ned på en barnehage. Ironisk nok.

Men det åpnet ihvertfall for at vi kunne besøke mormor igjen. Hun ba oss om å besøke morfar på gamlehjemmet. Men det gjorde vi aldri. Han ble der i flere år, men i fjor vinter fikk vi beskjed om at han hadde gått bort. Mamma sa at jeg burde gå i begravelsen hans. Ikke for hans skyld, men for mormors.

Jeg gjorde det. Jeg gråt ikke. Jeg stirret på kista og ba en stille bønn. Jeg tilga ham. Jeg tilga min morfar som hadde gjort meg så vondt.Mamma hadde sendt meg til han og mormor for at jeg skulle ha et trygt sted å være i helgene. Hun hadde sendt meg til dem hver eneste helg i flere år.Jeg hadde bodd hos dem i lange perioder da hun var syk.Men tillitten var fånyttes. Han misbrukte både meg og situasjonen.

Men det føltes godt å kunne tilgi en slik ugjerning, heve meg over det og gi morfar den respekten han fortjente.Alle fortjener vel litt.

Jeg er ikke lei meg for det som skjedde. Jeg er mer lei meg fordi dette gikk slik inn på mamma. Hun sendte meg bort for å gi meg tryggheten jeg trengte, men jeg ble misbrukt der. Jeg syns virkelig synd på henne den dag i dag.

Jeg besøker ofte mormor, så ofte som jeg kan. Vi prater litt om morfar, det gjør meg ikke så mye nå. For meg var han alltid to; den snille morfar og den rare morfar. Mormor prater mildt om den snille morfar, så det gjør meg ikke noe. Jeg har til og med begynt å titte i albumer, ser på bilder av ham som ung. Det gjør ikke så vondt lenger, men det stikker litt.

For meg var han en god person. Han ville meg virkelig alt godt. Men noen ganger koblet han ut. Da ble han rare morfar. Og jeg velger å tro at det ikke helt var han. Jeg vet ikke.

Det var min historie. Hvis noen har orket å lest så langt, så gratulerer :-)

[Gjest TIGA]

Det var trist å høre om alt det vonde du har måttet oppleve i livet ditt. At slikt kan skje er grusomt. Jeg vet med meg selv at jeg aldri hadde klart å tilgi selv, det virker som du er en sterk person den dag idag.

Lykke til videre med livet ditt, du fortjener det beste.

[Nestor sin mamma]

Kjære Melk!

Det var litt av en bakgrunn du har.Det må ha vært usannsynlig tøft for deg,spesielt nå som du ser tilbake på det hele!

Jeg håper for din egen skyld at du er så sterk som du gir inntrykk av,det må man nok være for å komme ut av dette som en hel person..!

Det hjelper å skrive ting "av seg",det hjalp for meg;selv om jeg ikke har opplevd noe i nærheten av hva du har(mistet en liten gutt 22 1/2 uke ut i svangerskapet).

Ønsker deg alt det beste i livet!Varme tanker fra

[Gjest gamlebarbie]

Kjære Melk.

Det var en sterk historie, og samtidig så fin. For du klarte å tilgi. Er veldig stolt av deg.:-)

Har ikke så mye annet å si egentlig. Sender deg en god klem.:-)

[mumrikk]

Vil bare gi deg en kjempe klem:-) Var utrolig sterk lesning. Tusen takk for at du delte dette med oss.

[vaness]

utrolig bra av deg å klare å skrive det ned. sterkt å lese.. klarer å se mine egne feil i din historie.. jeg sa aldri fra.. det var ikke et familiemedlem, men en kjæreste er nærmest som familie synes jeg.. skjønner mer om hvorfor jeg fremdeles sliter.. klarer ikke å få ut detaljer og andre ting som er fortrengt.. blir aldri ferdig med ting.. godt å lese at noen klarer tilgi og legge det meste bak seg.. lykke til, ønsker deg alt godt i fremtiden

-vaness-

[Anki]

Første gang jeg leste historien din her, måtte jeg bare klikke meg ut herfra med en gang uten å skrive noe til deg, fordi det var så sterkt å lese det.

Vil bae si at jeg syns du er tøff, kjempetøff er du!

Det må man være for å klare og komme seg gjennom sånt. Eller man blir det kanskje av å gå gjennom sånt, det var kanskje mer riktig måte å si det på.

Vil egentlig bare sende deg mange gode tanker. Er så imponert over at du midt i det vonde faktisk klarte å tilgi...

[Gjest mother of three]

Jeg er imponert over deg. Du er kjempeflink. Tenk å være så stor at du tilgir. Du imponerer meg.

Varme tanker til deg, og lykke til videre.

[org]

Jeg ønsker deg og dine alt godt videre i livet!

Ang. at innlegget var langt: Joda, det var det. Men når jeg hadde begynt å lese, kunne jeg ikke slutte. Sjokkerende lesing: Tenk at en voksen mann kan gjøre noe slikt mot et lite barn!

[Gjest bebba]

Du har et utrolig skrivertalent. Jeg er imponert. Skulle ønske at jeg kunne snakke med deg?

[Gjest en kald verden]

huff... jeg begynte og grine jeg... forstr ikke hvordan du kan tilgi. min far var sånn med meg nesten og jeg klarer ikke tilgi han...

[Melk1365380360]

Du har et utrolig skrivertalent. Jeg er imponert. Skulle ønske at jeg kunne snakke med deg?

er du her fremdeles?

[org]

Din historie er rystende, men dessverre nokså vanlig.

Jeg håper du fortsetter å skrive, at det hjelper deg!

[Gjest bebba]

er du her fremdeles?

Innimellom så leser jeg her fremdeles ja, og hvis du vil snakke med meg og fortelle din historie så har jeg fremdeles interesse av å hjelpe deg.

Hvis du svarer meg så gir jeg deg en email adresse slik at vi kan kommunisere. Du har et fantastisk talent, jeg ble rystet to år senere igjen av å lese din historie.

Du bestemmer helt fremgangsmåten og når/hvis du vil møte meg.

[Melk1365380360]

Innimellom så leser jeg her fremdeles ja, og hvis du vil snakke med meg og fortelle din historie så har jeg fremdeles interesse av å hjelpe deg.

Hvis du svarer meg så gir jeg deg en email adresse slik at vi kan kommunisere. Du har et fantastisk talent, jeg ble rystet to år senere igjen av å lese din historie.

Du bestemmer helt fremgangsmåten og når/hvis du vil møte meg.

Hei du!

Det vil jeg veldig gjerne! :-) Send meg gjerne mailadressen din her, så skriver jeg.

[Gjest bebba]

Hei du!

Det vil jeg veldig gjerne! :-) Send meg gjerne mailadressen din her, så skriver jeg.

Skriv til [email protected]. Jeg lover å svare:)