Sammen med et offer

[Stian_30]

Jeg har nå vært sammen med ei jente i over 5 måneder. De første 2 månedene var herlige. Så begynte problemene å rulle inn. Hun har to barn, den yngste er multihandicappet og er mye syk. Han krever veldig mye av moren. Og i tillegg har hun endometriose slik at hun er syk periodevis. Og eldstemann begynner å få psykiske problemer med at yngstemann er så mye syk. Så for å toppe det hele er exen psykopat (så fremt jeg kan se helt tekstbok).

I det siste har det tatt helt av, alle problemene på en gang, hun får ikke sove mer en en time eller to på nettene og på dagen blir hun helt utslitt.

Så til offer-delen. Hun ble misbrukt av sin far som barn, så vandret hun over i narkotika, men kom seg til slutt ut av det for å havne i klørne til den nåværende eksmannen. Han viste seg å være en kontrollerende psykopat. Det er ikke mer enn litt over 1 måned siden skilsmissen gikk igjennom.

Så etter noen korte forhold i separasjonsperioden så fant vi hverandre. Har kjent hverandre lenge, men ikkeno har skjedd før nå. Alt var perfekt. Vi har faktisk vært forlovet i snart 2 måneder.

Hun er hypervarsom ovenfor kontroll, og nå nettopp skjedde det noe som hun tolket som kontroll ifra meg. Jeg prøvde for hardt å avlaste henne og ga henne ikke "space.

Dermed vil hun i det minste ha det midlertidig slutt.

Hvordan skal jeg forholde meg til henne? Hvordan skal jeg hjelpe henne? Elsker henne og vil henne bare godt.

[PieLill]

Hva med å gå til rådgivning sammen? Høres ut som det er så mye der at det kan være vanskelig å hamle opp med alene for et freskt par.

mvh

[Gjest Deep Shit]

Enig med PieLill. Det å gå til familierådgivning er et bra sted å begynne. Vi opplevde å få avtale ganske raskt, samme mnd som vi tok kontakt. Jeg opplever selv å projisere "gammel dritt" over på ektefelle, og det å få innsikt i forsvarsmekanismene jeg bruker for å overleve (bokstavelig talt) har vert en stor vekker for meg.

Ikke se på henne som et offer. Det er et begrep som signaliserer svakhet. På engelsk heter det survivors - altså overlevende. Det er et begrep som signaliserer styrke!

- og noe jeg lærte igår. :-)

Din forlovede er gjerne livredd for å bli såret/sveket på nytt. Den minste lille antydning vil sende henne på hodet vekk fra deg. Det viktigste du kan gjøre er å være en støtte for henne, men på hennes premisser.

Det vil bli tøft for deg også dersom du virkelig ønsker å legge sjela di i å få dette forholdet til å fungere.

Det aller viktigste er å bygge opp tillit. Det tok 10 år for min mann å bygge opp min tillit, og bare få minutter å rive det hele ned igjen.

Nå har vi startet på den møysommelige veien å bygge det opp igjen. Vi går i parterapi, han går til individuell terapi og jeg skal begynne i individuell terapi om to uker - og i tillegg har vi oppfølging fra barne- og ungdomspsykiatrien pga barnas adferdsproblemer (tourettes og ADHD).

Jeg håper dere klarer dette sammen og ønsker deg lykke til.

[Stian_30]

Tusen takk for rådene.

Bruddet er ganske ferskt, og jeg er usikker på om hun vil slippe meg til i det hele tatt.

Og det skal sies at jeg har vært kontrollerende før, spesielt ovenfor min lillebror. Dette ble mildere i en alder av 18, men var fortsatt tilstede.

Før henne så var jeg mye plaget av usikkerhet og følelse av meningsløshet. Og da hadde jeg en falsk fasade av maskulinitet, kontroll og autoritet. Den forsvant veldig fort da jeg fant den store kjærligheten. Good riddens uansett. Jeg fant sider ved meg selv jeg aldri visste om, som var mye bedre enn jeg trodde. Hun gjorde meg til et bedre menneske, og alle rundt meg sa det samme.

Hvis jeg blir veldig usikker og redd så kommer gamle forsvarsverk opp, og da prøver jeg for hardt, eller prøver å få oversikt/kontroll over omgivelsene mine. Og da hun er langt nede så påvirker det meg, kan gjøre meg redd og usikker. Det beste jeg kunne ha gjort var å holde meg borte og bare latt henne vite at jeg er der for henne. Men jeg greide ikke å få meg til å "forlate" henne.

Vil ikke mase på henne, må gi henne rom og tid. Men det er tøft.

Er vettaskremt for at hun ikke vil gjenoppta forholdet.

Dette er kvinnen jeg vil dele livet med og jeg vil prøve mitt beste å være et godt forbilde for barna hennes.

Vil gjøre hva som helst for å gjøre livet hennes bedre.

[Stian_30]

Enig med PieLill. Det å gå til familierådgivning er et bra sted å begynne. Vi opplevde å få avtale ganske raskt, samme mnd som vi tok kontakt. Jeg opplever selv å projisere "gammel dritt" over på ektefelle, og det å få innsikt i forsvarsmekanismene jeg bruker for å overleve (bokstavelig talt) har vert en stor vekker for meg.

Ikke se på henne som et offer. Det er et begrep som signaliserer svakhet. På engelsk heter det survivors - altså overlevende. Det er et begrep som signaliserer styrke!

- og noe jeg lærte igår. :-)

Din forlovede er gjerne livredd for å bli såret/sveket på nytt. Den minste lille antydning vil sende henne på hodet vekk fra deg. Det viktigste du kan gjøre er å være en støtte for henne, men på hennes premisser.

Det vil bli tøft for deg også dersom du virkelig ønsker å legge sjela di i å få dette forholdet til å fungere.

Det aller viktigste er å bygge opp tillit. Det tok 10 år for min mann å bygge opp min tillit, og bare få minutter å rive det hele ned igjen.

Nå har vi startet på den møysommelige veien å bygge det opp igjen. Vi går i parterapi, han går til individuell terapi og jeg skal begynne i individuell terapi om to uker - og i tillegg har vi oppfølging fra barne- og ungdomspsykiatrien pga barnas adferdsproblemer (tourettes og ADHD).

Jeg håper dere klarer dette sammen og ønsker deg lykke til.

Tusen takk for rådene.

Bruddet er ganske ferskt, og jeg er usikker på om hun vil slippe meg til i det hele tatt.

Og det skal sies at jeg har vært kontrollerende før, spesielt ovenfor min lillebror. Dette ble mildere i en alder av 18, men var fortsatt tilstede. Før henne så var jeg mye plaget av usikkerhet og følelse av meningsløshet. Og da hadde jeg en falsk fasade av maskulinitet, kontroll og autoritet. Den forsvant veldig fort da jeg fant den store kjærligheten. Good riddens uansett. Jeg fant sider ved meg selv jeg aldri visste om, som var mye bedre enn jeg trodde. Hun gjorde meg til et bedre menneske, og alle rundt meg sa det samme.

Hvis jeg blir veldig usikker og redd så kommer gamle forsvarsverk opp, og da prøver jeg for hardt, eller prøver å få oversikt/kontroll over omgivelsene mine. Og da hun er langt nede så påvirker det meg, kan gjøre meg redd og usikker. Det beste jeg kunne ha gjort var å holde meg borte og bare latt henne vite at jeg er der for henne. Men jeg greide ikke å få meg til å "forlate" henne.

Vil ikke mase på henne, må gi henne rom og tid. Men det er tøft.

Er vettaskremt for at hun ikke vil gjenoppta forholdet. Dette er kvinnen jeg vil dele livet med og jeg vil prøve mitt beste å være et godt forbilde for barna hennes. Vil gjøre hva som helst for å gjøre livet hennes bedre.

- Stian_30

[Gjest Deep shit]

Tusen takk for rådene.

Bruddet er ganske ferskt, og jeg er usikker på om hun vil slippe meg til i det hele tatt.

Og det skal sies at jeg har vært kontrollerende før, spesielt ovenfor min lillebror. Dette ble mildere i en alder av 18, men var fortsatt tilstede. Før henne så var jeg mye plaget av usikkerhet og følelse av meningsløshet. Og da hadde jeg en falsk fasade av maskulinitet, kontroll og autoritet. Den forsvant veldig fort da jeg fant den store kjærligheten. Good riddens uansett. Jeg fant sider ved meg selv jeg aldri visste om, som var mye bedre enn jeg trodde. Hun gjorde meg til et bedre menneske, og alle rundt meg sa det samme.

Hvis jeg blir veldig usikker og redd så kommer gamle forsvarsverk opp, og da prøver jeg for hardt, eller prøver å få oversikt/kontroll over omgivelsene mine. Og da hun er langt nede så påvirker det meg, kan gjøre meg redd og usikker. Det beste jeg kunne ha gjort var å holde meg borte og bare latt henne vite at jeg er der for henne. Men jeg greide ikke å få meg til å "forlate" henne.

Vil ikke mase på henne, må gi henne rom og tid. Men det er tøft.

Er vettaskremt for at hun ikke vil gjenoppta forholdet. Dette er kvinnen jeg vil dele livet med og jeg vil prøve mitt beste å være et godt forbilde for barna hennes. Vil gjøre hva som helst for å gjøre livet hennes bedre.

- Stian_30

Du kommer her med en del utsagn som gir meg en følelse av at du selv har mye ubearbeidet stoff å ta fatt i. Kanskje en ide å først få bearbeidet ting for deg selv, før du gyver løs på hennes problemer.Jeg vil tro at hun har mer enn nok med seg selv og ungene, og kanskje ikke overskudd til en nytt forhold i det hele tatt.

Basert på mine egne erfaringer så trenger hun sannsynligvis avlasting i forhold til barna foråfåoverskudd til åta vare påseg selv, men da må det være på hennes egne premisser. Familiekontoret kan være til hjelp her. Kan hende du i første omgang kan anbefale henne å ta kontakt der uavhengig av forholdet dere to imellom, men for sin egen del. Selv fikk vi anbefaling om et opplegg som kalles "grønn gård" som avlastingstiltak.

Se http://www.innpaatunet.no/

Spesielt denne: http://www.innpaatunet.no/Default.asp?WCI=DisplayGroup&WCE=280&DGI=280