Venninne med spiseforstyrrelse

14. april 2004

Jeg anser spiseforstyrrelsen i dette tilfellet å være i psykiatrikategorien, derfor legger jeg inn innlegget her etter at jeg oppdaget at forum for spiseforstyrrelser er stengt for nye innlegg.

Ei venninne av meg er meget syk. Hun har en spiseforstyrrelse som vi venninnene, som hobbypsykologer, mener bunner ut i et oppmerksomhetsbehov. Hun sulter seg sakte men sikkert ihjel og tar kun imot hjelp fra psykiatri i kortere perioder, til hun ikke lenger får tilstrekkelig oppmerksomhet på det. Da skriver hun seg ut igjen og blir "sykere" igjen.

Alt dreier seg om "sykdommen" hennes, som hun er veldig åpen om. Hun er ukritisk i forhold til hvem hun snakker med om dette, og hun virker til å elske å prate om den.

Vår venninnes sykdom går utover vår egen livskvalitet. Vi bruker mye tid og energi på å snakke med henne, er med henne i hennes bølgedaler, og må se på at hun tar livet av seg.

Hun driver også med selvskading fra tid til annen og medisinerer seg selv med antidepressiva og angsthemmende, slik at hun går rundt i en tåke.

Hva kan vi, venninnene hennes, gjøre for å hjelpe henne?

Vi forsøker å flytte fokus i samtaler fra henne og sykdommen over på "vanlige" ting, er det noen som har noen meninger om denne taktikken? Begrunnelsen vår er at hun egentlig trenger oppmerksomhet på andre ting en "sykdommen". At vi gjør henne en bjørnetjeneste hvis vi spiller med henne i spillet om oppmerksomhet rundt "sykdommen".

Og sist men ikke minst, hvilke tiltak finnes det for "hardbarka" anorektikere? Hvilken hjelp kan hun få? Hvor ligger lista for tvangsinnleggelse? (For hun skriver seg jo ut så snart nyhetens interesse har lagt seg...)

Har hørt om en type behandling som skal være veldig bra i Sverige, noen som vet noe om dette? Er dette fremdeles et tilbud til nordmenn?

Håper noen som har noen erfaringer eller ekspertise på området vil ta seg tid til å svare. Dette er en håpløs situasjon for oss alle...

14. april 2004

Har dere snakket med henne om hvordan dere opplever dette? Fortalt om hvilke følelser det vekker i dere, og at dere ikke vil ha det slik sammen med henne lenger?

Jeg synes det blir feil dersom dere "bak hennes rygg" blir enige om hvordan "forholde" dere - da tar dere nesten en terapeut-rolle i forhold til henne. Si ting rett ut til henne, og nekt å være de som avlaster henne emosjonet - si at det må hun bruke de profesjonelle behandlerne til.

Det er både vanskelig og provoserende å se på at noen ødelegger seg selv. Jeg tror at den eneste måten å opprettholde en ok kontakt på er å være helt ærlig til enhver tid. Det blir feil både for dere og henne dersom den sosiale kontakten egentlig ikke oppleves som ok.

Fortell henne hvordan dere føler - og hør hennes side av saken. Ikke vær villig til å være ekstra-psykologene hennes, si at hun må bruke behandlingsapparatet.

Lykke til!