hvor henvender jeg meg for å få noen å snakke med?

[Lee1365380400]

hei jeg har nettopp åpnet meg litt for kjæresten min. og tror jeg trenger å snakke med en kvinnlig (fag)person kanskje? hvor kan jeg henvende meg? er ikke så flink med "kompliserte" ting så håper det ikke blir for vanskelig

[PieLill]

Ring Mental Helses hjelpetelefon.

De sitter med oversikt over hvem og hva som er tilgjengelig rundt omkring i landet. De kan også gi veiledning på hvordan du tar kontakt.

Døgnåpen telefon: 810 30 030

Håper du finner noen å snakke med.

mvh

[Sør]

Hei,

Du kan ringe til DIXI (www.dixi.no), og/eller SMI (www.sentermotincest.no) - alt ettersom. De er *meget* dyktige begge steder, og du behøver ikke si mer enn du vil.

Alt godt,

[Lee1365380400]

Ring Mental Helses hjelpetelefon.

De sitter med oversikt over hvem og hva som er tilgjengelig rundt omkring i landet. De kan også gi veiledning på hvordan du tar kontakt.

Døgnåpen telefon: 810 30 030

Håper du finner noen å snakke med.

mvh

tusen takk. klarer ikke få uttrykt hvor mye jeg gruer meg til den samtalen der.. noen tips til å gripe saken an?

prøver å snakke med kjæresten min. Han prøver å snakke med meg og. Men selv om jeg prøver og til en viss (egentlig forbløffende mye) grad får det til så er det akkurat som jeg er inne i et lite rom inne meg likevel. dette hørtes sikkert ikke mye rasjonelt ut.. tusen takk iallefall!!

[PieLill]

tusen takk. klarer ikke få uttrykt hvor mye jeg gruer meg til den samtalen der.. noen tips til å gripe saken an?

prøver å snakke med kjæresten min. Han prøver å snakke med meg og. Men selv om jeg prøver og til en viss (egentlig forbløffende mye) grad får det til så er det akkurat som jeg er inne i et lite rom inne meg likevel. dette hørtes sikkert ikke mye rasjonelt ut.. tusen takk iallefall!!

Forstår at du gruer deg.

Skriv ned stikkord først.

Du trenger ikke si så mye. Bare spørr om de har noen å anbefale som du kan snakke med om overgrep i nærheten av der du bor. Hvis du helst vil snakke med en dame kan du si det.

Ingen detaljer er nødvendig.

Du trenger ikke si navnet ditt. Eller eksakt hvor du bor. F.eks. bydel.

Du trenger bare si det som er helt nødvendig for å få de opplysningene du trenger. Du bestemmer hva du vil si.

Skriv gjerne hvordan det går.

Sør's forslag er utmerket om det finnes noe slikt i nærheten der du bor. Da ville jeg ringt dit først. Hvis ikke ville jeg forsøkt Mental Helse først.

Lykke til. Du er fornuftig og modig som tar tak i dette.

Skriv gjerne hvordan det går, hvis du har lyst.

mvh

[Lee1365380400]

Forstår at du gruer deg.

Skriv ned stikkord først.

Du trenger ikke si så mye. Bare spørr om de har noen å anbefale som du kan snakke med om overgrep i nærheten av der du bor. Hvis du helst vil snakke med en dame kan du si det.

Ingen detaljer er nødvendig.

Du trenger ikke si navnet ditt. Eller eksakt hvor du bor. F.eks. bydel.

Du trenger bare si det som er helt nødvendig for å få de opplysningene du trenger. Du bestemmer hva du vil si.

Skriv gjerne hvordan det går.

Sør's forslag er utmerket om det finnes noe slikt i nærheten der du bor. Da ville jeg ringt dit først. Hvis ikke ville jeg forsøkt Mental Helse først.

Lykke til. Du er fornuftig og modig som tar tak i dette.

Skriv gjerne hvordan det går, hvis du har lyst.

mvh

hei.. jeg forsøker å gjøre dette på en litt rasjonell måte. har gått med det inne i meg lenge (!) lært meg teknikker som på en måte distanserer verden.. (vanskelig å uttrykke meg) og jeg klarer ikke helt å kontrollerer disse teknikkene. de bare inntreffer. Ikke før kjæresten min begynte å kommentere at jeg virket så "langt borte" at jeg begynte å reflektere. Problemet er litt det at selv om jeg nå er klar over det og vi forsøker å prate om det. Så klarer jeg å prate ganske åpent om det men kjenner tendensen inne imeg til å trekke selve jeget langt unna.. Uff når jeg leste igjennom dette innlegget så ser jeg hvor lite flink jeg er til å formulere tankene mine. unnskyld. jeg setter skikkelig pris på de rådene jeg har fått her

[PieLill]

hei.. jeg forsøker å gjøre dette på en litt rasjonell måte. har gått med det inne i meg lenge (!) lært meg teknikker som på en måte distanserer verden.. (vanskelig å uttrykke meg) og jeg klarer ikke helt å kontrollerer disse teknikkene. de bare inntreffer. Ikke før kjæresten min begynte å kommentere at jeg virket så "langt borte" at jeg begynte å reflektere. Problemet er litt det at selv om jeg nå er klar over det og vi forsøker å prate om det. Så klarer jeg å prate ganske åpent om det men kjenner tendensen inne imeg til å trekke selve jeget langt unna.. Uff når jeg leste igjennom dette innlegget så ser jeg hvor lite flink jeg er til å formulere tankene mine. unnskyld. jeg setter skikkelig pris på de rådene jeg har fått her

Tror jeg skjønner ganske godt hva du mener. Man greier ikke alltid være til stedet i seg selv, eller problemene når man snakker om dem.

De er som man betrakter dem inne i en glassklokke. Kan se dem, snakke om dem, beskrive dem, men ikke ta og føle på dem. Det finnes ingen lukt og smak. Hvis problemene ikke er innelåst, men virrer rundt over alt, kan det hende man selv hopper inn i glassklokken for å unnslippe.

Tenk deg at du er alene på fjellet og knekker et bein. Et eller annet må du gjøre, så du kreister deg til å spjelke benet og sleper deg ned til folk. Hva vil skje når du kommer på sykehuset?

Vil legen skjelle deg ut for at spjelkingen er så mye dårligere enn gipsen h*n nå skal gi deg. Nei!!! Du vil sikkert få masse skryt for din jernvilje, rådsnarhet og improviserte løsning.

Vil legen mene at når du har klart dette på egenhånd så langt, trenger du ikke hjelp nå heller. Nei igjen!!! Legen vil selvsagt ta røntgen, for så å fosikre seg om benet får den behandlingen som skal til for at det skal gro riktig. Din egen spjelking var god og livsviktig, men nå får du noe bedre. Målet med gipsen er at du til slutt hverken skal behøve spjelking, gips, krykker eller lege.

Jeg tror ofte vi bruker for mye tid på å ergre oss over gamle utgåtte overlevelsesmekanismer. Selv om de nå ikke lengre fungerer, hvor ville vi vært i dag uten dem.

Det er alltid turbulent og gå fra spjelking til gips, og fra gips til ingen ting. Men så lenge vi knoter oss gjennom prosessen er det greit.

Du har slik jeg forstår det distansert deg. Jeg er sikker på at det en gang var en livsviktig strategi. Nå er du i den lykkelige situasjonen at kan og vil "dedistansere" deg. Blir sikker humpete og frustrerende. Kommer sikkert til å gjøre vondt iblant. Tar garantert tid. Men det går til slutt, og det er verdt det.

Men gjør deg selv den tjenesten å ikke bruke tid og krefter på å kjefte og smelle på deg selv for en provisorisk løsning som en gang var livsnødvendig.

God tur!

Klem

[Bugge1365380662]

hei.. jeg forsøker å gjøre dette på en litt rasjonell måte. har gått med det inne i meg lenge (!) lært meg teknikker som på en måte distanserer verden.. (vanskelig å uttrykke meg) og jeg klarer ikke helt å kontrollerer disse teknikkene. de bare inntreffer. Ikke før kjæresten min begynte å kommentere at jeg virket så "langt borte" at jeg begynte å reflektere. Problemet er litt det at selv om jeg nå er klar over det og vi forsøker å prate om det. Så klarer jeg å prate ganske åpent om det men kjenner tendensen inne imeg til å trekke selve jeget langt unna.. Uff når jeg leste igjennom dette innlegget så ser jeg hvor lite flink jeg er til å formulere tankene mine. unnskyld. jeg setter skikkelig pris på de rådene jeg har fått her

hei. Synes slett ikke at du skriver på en "rotete" måte. Men jeg tenker at når man føler det slik(noe som er veldig naturlig) er det jo nettopp fordi du er i en startfase i forhold til å finne ord på det du har opplevd, og å ha nærhet i følelsene til de ordene du har.Jeg tror det tyder på at du er klar for å begynne på en prosess hvor letingen etter de ordene som oppleves "sanne" for deg er en viktig del av bearbeidelsen. Og jeg føler selv at det å snakke om det er med på å hele.Håper du vil oppleve det samme.Vennlig hilsen.

[Gjest Deep shit]

Tror jeg skjønner ganske godt hva du mener. Man greier ikke alltid være til stedet i seg selv, eller problemene når man snakker om dem.

De er som man betrakter dem inne i en glassklokke. Kan se dem, snakke om dem, beskrive dem, men ikke ta og føle på dem. Det finnes ingen lukt og smak. Hvis problemene ikke er innelåst, men virrer rundt over alt, kan det hende man selv hopper inn i glassklokken for å unnslippe.

Tenk deg at du er alene på fjellet og knekker et bein. Et eller annet må du gjøre, så du kreister deg til å spjelke benet og sleper deg ned til folk. Hva vil skje når du kommer på sykehuset?

Vil legen skjelle deg ut for at spjelkingen er så mye dårligere enn gipsen h*n nå skal gi deg. Nei!!! Du vil sikkert få masse skryt for din jernvilje, rådsnarhet og improviserte løsning.

Vil legen mene at når du har klart dette på egenhånd så langt, trenger du ikke hjelp nå heller. Nei igjen!!! Legen vil selvsagt ta røntgen, for så å fosikre seg om benet får den behandlingen som skal til for at det skal gro riktig. Din egen spjelking var god og livsviktig, men nå får du noe bedre. Målet med gipsen er at du til slutt hverken skal behøve spjelking, gips, krykker eller lege.

Jeg tror ofte vi bruker for mye tid på å ergre oss over gamle utgåtte overlevelsesmekanismer. Selv om de nå ikke lengre fungerer, hvor ville vi vært i dag uten dem.

Det er alltid turbulent og gå fra spjelking til gips, og fra gips til ingen ting. Men så lenge vi knoter oss gjennom prosessen er det greit.

Du har slik jeg forstår det distansert deg. Jeg er sikker på at det en gang var en livsviktig strategi. Nå er du i den lykkelige situasjonen at kan og vil "dedistansere" deg. Blir sikker humpete og frustrerende. Kommer sikkert til å gjøre vondt iblant. Tar garantert tid. Men det går til slutt, og det er verdt det.

Men gjør deg selv den tjenesten å ikke bruke tid og krefter på å kjefte og smelle på deg selv for en provisorisk løsning som en gang var livsnødvendig.

God tur!

Klem

Selv er jeg i et skogbryn, problemene er en kropp som jeg dytter ned i jorda. Kroppen spretter opp igjen, jeg dytter ned. Nå er den for tiden begravet, så jeg har det helt topp. Men noen ganger bryter den opp gjennom overflaten, og livet er bare jævlig.

[Lee1365380400]

hei. Synes slett ikke at du skriver på en "rotete" måte. Men jeg tenker at når man føler det slik(noe som er veldig naturlig) er det jo nettopp fordi du er i en startfase i forhold til å finne ord på det du har opplevd, og å ha nærhet i følelsene til de ordene du har.Jeg tror det tyder på at du er klar for å begynne på en prosess hvor letingen etter de ordene som oppleves "sanne" for deg er en viktig del av bearbeidelsen. Og jeg føler selv at det å snakke om det er med på å hele.Håper du vil oppleve det samme.Vennlig hilsen.

Tusen takk for svarene dere har gitt meg:) Med din tillatelse PieLill vil jeg kopiere det ene svaret ditt med glassklokke og kanskje vise det til kjæresten.

Ble glad for å høre at ikke alle synes jeg uttrykker meg rotete.. Blir så usikker av og til på om jeg får ordene til å passe med tankene jeg vil ha ut liksom. Og glemmer av og til at den jeg skal snakke med ikke nødvendigvis forstår alt jeg mener når jeg bare klarer å sette ord på deler av det.

Å skrive her og få slike svar jeg har fått skaper en slags trygghet på meg selv. Vondt å forklare-det betyr mye i allefall!

[PieLill]

Tusen takk for svarene dere har gitt meg:) Med din tillatelse PieLill vil jeg kopiere det ene svaret ditt med glassklokke og kanskje vise det til kjæresten.

Ble glad for å høre at ikke alle synes jeg uttrykker meg rotete.. Blir så usikker av og til på om jeg får ordene til å passe med tankene jeg vil ha ut liksom. Og glemmer av og til at den jeg skal snakke med ikke nødvendigvis forstår alt jeg mener når jeg bare klarer å sette ord på deler av det.

Å skrive her og få slike svar jeg har fått skaper en slags trygghet på meg selv. Vondt å forklare-det betyr mye i allefall!

Virker på meg som du tenker mye og godt. Og at du tar den tiden du trenger til å bli kjent med og fordøye nye tanker. Slikt gir mulighet for framgang i rykk og napp.

Selvsagt er det bare å kopiere og vise til hvem du vil. Man mister jo copyrighten på det man skriver her uansett.

Flott at du kan snakke med samboreren din.

mvh

[Bugge1365380662]

Tusen takk for svarene dere har gitt meg:) Med din tillatelse PieLill vil jeg kopiere det ene svaret ditt med glassklokke og kanskje vise det til kjæresten.

Ble glad for å høre at ikke alle synes jeg uttrykker meg rotete.. Blir så usikker av og til på om jeg får ordene til å passe med tankene jeg vil ha ut liksom. Og glemmer av og til at den jeg skal snakke med ikke nødvendigvis forstår alt jeg mener når jeg bare klarer å sette ord på deler av det.

Å skrive her og få slike svar jeg har fått skaper en slags trygghet på meg selv. Vondt å forklare-det betyr mye i allefall!

Fint å høre at det er godt å skrive og sette ord på ting.Her er så mange ulike mennesker og tilsammen sitter vi med formidable kunnskaper og erfaringer.Så det er veldig lærerikt synes jeg.Dessuten er det så bra at vi er flere om å svare slik at hvis vi er litt på jordet en gang i blandt blir det gjerne oppveid av andre svar. Det synes jeg er noe av det beste med dette forumet. Også har vi eksperten vår som en siste sikkerhet. Kjempebra.Så bruk gjerne dette forumet så mye og ofte du vil.Her er vi alle til for hverandre.

[Bugge1365380662]

Fint å høre at det er godt å skrive og sette ord på ting.Her er så mange ulike mennesker og tilsammen sitter vi med formidable kunnskaper og erfaringer.Så det er veldig lærerikt synes jeg.Dessuten er det så bra at vi er flere om å svare slik at hvis vi er litt på jordet en gang i blandt blir det gjerne oppveid av andre svar. Det synes jeg er noe av det beste med dette forumet. Også har vi eksperten vår som en siste sikkerhet. Kjempebra.Så bruk gjerne dette forumet så mye og ofte du vil.Her er vi alle til for hverandre.

Oj,her var jeg plutselig i tankene mine på forumet psykiatri.Men ellers gjelder jo det samme.Bortsett fra at psykiater Nils Håvard Dahl så vidt jeg vet stort sett svarer på spørsmål under psykiatri. Mange av oss føler oss nok hjemme begge plassene.