hvor mange blir dårligere av terapi?

[Gjest uten signatur]

Hei! Trist å lese at terapiprosessen din ble ødelagt av en terapeut som ikke kunne møte deg på en riktig måte,pga egne uoppgjorte konflikter.Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært heldig med de to jeg har gått til,og at det ikke er slik for alle. Som jeg skriver i innlegget mitt finnes det selvsagt terapeuter som ikke er i stand til å veilede et menneske gjennom en sunn og riktig prosess. Og en sunn terapiprosess forutsetter selvsagt det. Så hos en slik terapeut kom dessverre du.

Og da er det skadelig.

Men noen mennesker tror at selve prosessen i seg selv er skadelig,uansett hvor god terapeuten er. Det har jeg vanskelig for å tro er riktig for de fleste,selv om det sikkert finnes tilfeller. Noen blir redd når de i perioder føler de blir dårligere av terapien,og tenker at dette kan ikke være bra for meg. Så slutter de og får aldri vite hvordan det kunne blitt på sikt.Og sitter igjen med en følelse av at terapien gjorde mer vondt enn godt.Og det gjorde den kanskje også. Avbrutte prosesser er som du smertelig har erfart ting som kan lage store sår og mange problemer.

Så for å oppsummere; jeg tror på terapiprosessen i seg selv,men slett ikke på alle terapeutene som driver den.Håper at du kunne kommet deg til en annen terapeut med tiden,som kunne møtt deg og samtidig hjulpet deg til å bearbeide det du har opplevd hos den første.Finn Skårderud skriver så bra i boken Uro om hans møte i terapirommet med et sterkt og intelligent menneske.Og hans opplevelser i forhold til det.( Men han taklet det jo.) Anbefales hvis du ikke allerede har lest den. Med vennlig hilsen bugge.

Takk for interessant svar! Jeg har jo en følelse av at vedkommende terapeut kanskje har like mye problemer i ettertid med det som skjedde som meg. Hvis han har innsikt nok så er noe annet komplett umulig. Men det er en fattig trøst. Får håpe han lærte noe, slik at ikke andre pasienter opplever det samme som meg. Men, men, det var jo flere før meg, så det er vel å håpe for mye. Jeg synes faktisk synd på fyren!

Jeg prøvde å forlange en ordentlig avslutning på terapien, men det var ikke mulig. Han var helt merkelig. Og da kommer vi til Skårderud, som jeg er stor fan av! Jeg sendte en artikkel av Skårderud til han, i ettertid, om hvor skadelig det er når terapirommet ikke blir det sikre sted det skulle være og hvor mye det kan ødelegge. Vet ikke om han hadde evner til å skjønne innholdet jeg. Skjønte han det så måtte han jo føle seg som en dårlig fagmann. Men kanskje leste han det ikke en gang. Han likte heller aldri at jeg dro fram andre kjente fagpersoner og hva de hadde sagt, forsket eller ment. Jeg ble visst for 'flink' for'n.

Men det vondeste i slike tilfeller er at det nytter ikke å klage. For det er jo ikke jeg som vil bli trodd. De er heldige med klientellet i så måte, det skal mye til at noen tør yppe seg mot overmakta når en er psykisk langt nede. Jeg prøvde jo da! Men det er jo bare å skape seg nye problemer dessverre.

Jeg gikk forøvrig en kort tid hos en psykolog litt senere. Han var jo enig i meg at denne behandlinga var forkastelig, men hva hjelper det egentlig. Skjedd er skjedd, og det kommer sikkert til å skje igjen med andre.

[Bugge1365380662]

Takk for interessant svar! Jeg har jo en følelse av at vedkommende terapeut kanskje har like mye problemer i ettertid med det som skjedde som meg. Hvis han har innsikt nok så er noe annet komplett umulig. Men det er en fattig trøst. Får håpe han lærte noe, slik at ikke andre pasienter opplever det samme som meg. Men, men, det var jo flere før meg, så det er vel å håpe for mye. Jeg synes faktisk synd på fyren!

Jeg prøvde å forlange en ordentlig avslutning på terapien, men det var ikke mulig. Han var helt merkelig. Og da kommer vi til Skårderud, som jeg er stor fan av! Jeg sendte en artikkel av Skårderud til han, i ettertid, om hvor skadelig det er når terapirommet ikke blir det sikre sted det skulle være og hvor mye det kan ødelegge. Vet ikke om han hadde evner til å skjønne innholdet jeg. Skjønte han det så måtte han jo føle seg som en dårlig fagmann. Men kanskje leste han det ikke en gang. Han likte heller aldri at jeg dro fram andre kjente fagpersoner og hva de hadde sagt, forsket eller ment. Jeg ble visst for 'flink' for'n.

Men det vondeste i slike tilfeller er at det nytter ikke å klage. For det er jo ikke jeg som vil bli trodd. De er heldige med klientellet i så måte, det skal mye til at noen tør yppe seg mot overmakta når en er psykisk langt nede. Jeg prøvde jo da! Men det er jo bare å skape seg nye problemer dessverre.

Jeg gikk forøvrig en kort tid hos en psykolog litt senere. Han var jo enig i meg at denne behandlinga var forkastelig, men hva hjelper det egentlig. Skjedd er skjedd, og det kommer sikkert til å skje igjen med andre.

Alle psykiatere skal jo gå i langvarig terapi som en del av forberedelsen til yrkesrollen sin,og det kan nok synes som at din psykiater ikke fikk kommet til klarhet i forhold til viktige uoppgjorte ting i løpet av sine år i terapi. Det beste for ham hadde sikkert vært å jobbet selv en stund til i terapirommet med dette nå,men det spørs vel om han er villig til å ta tak i det.

Du får prøve å skille hardt mellom det som er hans og det som er ditt. Det bruker å gjøre ting lettere for meg. Og hjelper meg litt med sårheten.Det er heldigvis mye man kan gjøre for å hjelpe seg selv også,og jeg leser en god del om mange forskjellige emner.(Men må nok innrømme at det gir en ekstra dybde til det å kunne ta det opp med terapeuten min.) Fortsatt lykke til,og vi "snakkes"nok.

Vennlig hilsen bugge

[Aries69]

Jeg er et eksempel på at jeg ble dårlig at terapi. Men føler at det er vanskelig å klage på behandling, da det er vanskelig å si om jeg ville blitt dårlig i alle tilfelle. Skulle gjerne hatt erstatning for tapt livsfungering/livskvalitet, men føler meg maktesløs her.

Vet ikke jeg, men jeg gidder ikke å gå til noen som sitter og nikker. Jeg må ha noen svar, eller så nøyer jeg meg med medisinene mine.

[Aries69]

Jeg mener terapi ofte gjør folk verre, ikke bare på kort sikt. an lager problemer av ting som ikke behøver å være det og vaser seg inn i ord, uten å komme noen vei. Man grubler og kaster bort livet på det. Jeg har begynt å avbestille timene hos psykologen og jeg skal si at jeg vil avslutte neste gang.

Nettopp, Vartio! Slik føler jeg det også. Synes jeg bare prater om det samme om og om igjen, uten å få noe forslag til hva/hvordan/hvorfor, osv. Kan jo ikke bare finne på saker for å gå til terapitimer heller. Har også dårlig samvittighet for at jeg "kanskje tar plassen til noen som virkelig trenger det"

[favn]

Kan det være fordi terapi handler om å undersøke seg selv, undersøke seg selv, undersøke seg selv - og at pasienten derfor aldri får fred, aldri blir ferdig med å dissekere sitt indre, i det uendelige skyver foran seg den dagen da 'jeg' må skille seg fra 'det' og begynne på noe nytt?

[favn]

Min erfaring med terapi er at det stort sett er bortkastet tid. Men det skyldes kanskje en terapeuten?

I over ett år (!!!??) har terapeuten mast om en "skremselstanke som fyker fort forbi i hodet mitt" rett før jeg får angst anfall. Jeg har prøvd å forklare at hvis det er noe jeg er redd for, så må det være angsten i seg selv.

Det er vel unødvendig å si at jeg har kuttet ut terapi timene. Kanskje jeg ga for lett opp, men....... ærlig talt :-)

Det der hørtes ut som å skape et selvoppfyllende profeti.

[favn]

Jeg har iallefall blitt VELDIG klar over alle mine dårlige og svake sider! Dessverre.

Det er jo det det ofte fokuseres på. De områdene hvor de ikke fungerer. Tror en skulle snakket litt mer om sine små suksesser her i livet jeg, samme hvor små de var.

En god tanke!